noen som er/har vært stemor?

[Anonym bruker]

og hvordan gikk/går det?Er dere like glad i stebarna som i deres egne?behandler dere dem likt?

Gamle er dere?

 

bare lurer litt

[Anonym bruker]

Jeg er ikke, og har aldri vært stemor, men ingen kan vel være like glad i andres barn som i sine egne?

Misforstå meg rett, man kan selvsagt være glad i, og til og med elske sine stebarn, men like høyt som sine egne? Det kan jeg ikke fatte at er mulig...

 

 

[Anonym bruker]

var stemor i ca.10år. hadde ikke egne barn da. ble glad i barnet, og brydde meg om det, følte mye omsorg for henne. det som gjorde det vanskelig er at faren prøvde hele tiden putte det meste ansvar over på meg når han hadde henne, så det ble det jo konflikt ut av. og jeg syns det var vanskeligere å være god stemor når vi hadde det vanskelig i forholdet, da ble det litt mye å skulle være "tilstede" som stemor av og til. så hadde forholdet fungert så tror jeg at jeg ikke ville hatt noen problemer med stemorrollen, altså det var forholdet som var vanskelig og det vanskliggjorde av og til stemorrollen, men barnet er jo helt nydelig. da var jeg 20-30 år.

[Anonym bruker]

Jeg er 34 år, og har to stebarn. Jeg behandler dem ikke likt som mine egne barn. Jeg er ikke deres hovedomsorgsperson og jeg er ikke deres oppdrager, jeg forsørger dem heller ikke annet enn indirekte. De har en mor som er deres egen og som tar seg av morsrollen for dem.

Jeg er heller ikke like glad i dem som jeg er i mine egne barn.

Når det er sagt så gjør jeg ikke forskjell på dem, som et lass med julegaver til mine egne, og ingen til stebarna, ikke holder jeg dem unna ferieturer eller sånne ting heller, Jeg snakker nok ikke like mye med dem, og jeg blander meg ikke like mye i deres liv som i mine barn sine liv, eller som jeg hadde gjort i mine egne barns liv.

Vi har forresten et godt forhold, jeg og ungene hans, ingen av oss later som vi er noe vi ikke er til hverandre, vi har kjent hverandre lenge nå, og vi vet hvor vi står. De står fritt til å komme, ringe og spørre om både hjelp og støtte i mitt hjem når de måtte ønske, både fra sin far og fra meg. De er også velkommen til å bo her om de så ønsker.

 

Jeg antar at vi nok hadde hatt et annet forhold om jeg kom inn i livene deres da de var små, eller enda mer viktig i den sammenheng om de ikke hadde hatt sin mor i livet, eller tilstede i livene sine. At jeg hadde fått en morsrolle ovenfor dem. Da hadde jeg nok ikke bare behandlet dem annerledes, men sannsynligvis også følt annerledes for dem, og sikkert dem for meg.

[Anonym bruker]

Jeg er stemor. Jeg er ikke like glad i stebarnet som mine egne, men jeg er så glad i det som jeg kan bli. Alle barna behandles likt, ingen forskjell skal gjøres. Eneste forskjellen er kenskje at jeg kysser mine barn god natt og klemmer hans.

 

Det er ikke lett å være stemor, det er hele tiden utfordringer. Det vanskeligste er vel dette med meget synlig fortid.

 

*en eks som ikke forsvinner

*ferier som må planlegges nøye og ofte uten at jeg har en eneste stemme ifht tid den skal tas ut

*et barn som ikke skal lide under feider

*egne barn som ikke skal bli oversett

 

Jeg kan ikke si at jeg fullt ut aksepterer fortiden, men jeg kan jo ikke endre den og mannen vil jeg ha og jeg tar gjerne barnet på kjøpet og aksepterer det som en del av min familie om jeg får mannen.

[Anonym bruker]

Jeg er 30 og har vært stemor siden jeg var 25

 

23:42

[Anonym bruker]

Jeg er stemor til to.

Er veldig glad i dem, men kjærligheten til mine egne barn er jo ubeskrivelig, så nei - ikke like glad i dem som mine egne.

Er nok mer like glad i dem som tantebarna mine? Hvis man skal sammenligne:)

 

Kjærligheten man har for egne barn kan nok aldri oppnås for andres barn tror jeg...

 

Behandler de likt i den forstand at ingen har det bedre enn de andre uavhengi av hvilket "kull" de er fra. Men barna er forskjellig i alder og behandles selvsagt deretter...

 

Hvorfor lurer du?

 

Sola

[Anonym bruker]

Var det i 4 år. Veldig utfordrende.

 

Ble glad i barna, men klarte ikke forsone meg med hvor bortskjemte de var, og at mannen skjemte dem bort mer, og hvordan han gjorde forskjell på særkullsbarn og felles barn.

 

Don't go there, hvis du har et valg. Beklager at jeg er så negativ, men det krever sin mann å ha barn fra flere kull. (Nå snakker jeg om fedrene! det er nemlig de som kan sabotere det hele, eller gjøre det bedre.)

[Anonym bruker]

Jeg er 39 år, by the way.

 

2355

[Anonym bruker]

Jeg er stemor på 6. året, og jeg ville ikke vært ungen foruten. Om jeg elsker han mer eller mindre enn egne barn er for meg lite relevant. Ungen betyr mye for meg, men jeg er fullstendig klar over at det er mor og far som kommer først for han. Og det er sånn det skal være.

Jeg behandler ikke ungene likt fordi det er 7 år mellom dem, men de får vel omtrent saker og ting for samme sum. Innetøy får han her, men yttertøy kjøper mor - så sånn sett er det jo forskjeller. Men forsøker å holde det på det planet. Jeg gir han helt normal omsorg, leksehjelp, kjøring osv når han er her - og det er ca 40%. Det skal sies at samarbeidet med mor og stefar er godt mellom alle parter, og det betyr nok mer enn man kanskje skulle tro:)

Jeg er snart 39 år.

[Trøndermoraღ05ღ10ღ11ღ13ღ14]

Ja, he he, er faktisk stemor. ;-) Er ikke like glad i stedattera mi, som jeg er i ungene... Og jeg behandler dem ikke likt... ;-) Nå skal det nevnes at stedattera mi bor i Holland, og er 26 år (11 år yngre enn meg), så det hadde vært merkelig hvis jeg hadde utnevnt meg sjøl som mora hennes... ;-). Hu var riktignok 14 da vi blei sammen (jeg 25), så det var ikke den største forskjellen oss imellom... Gode venninner når vi møtes. ;-)

[Anonym bruker]

Jeg har vært stemor, fostermor og er mor

 

Jeg tør påstå jeg er like glad i alle barna.

Men barna er forskjellige og det er ikke mulig å gjøre alt likt, for da blir det feil.

Barna trenger jo å bli elsket å få dekket sine bohov, ikke de behovene broren eller stesøsteren har!

 

Når det gjelder tilknytning er det mer ulikt. Jeg blir selvfølgelig mer knyttet til de barna jeg kjenner best og som det ikke ligger følelsesmessige beskyttelsesmekanismer mellom.

Som f.eks et fosterbarn jeg vet bare skal være her en kort tid, og som jeg vet jeg ikke kan beskytte slik jeg ønsker når barnet flytter. da blir det slik at jeg beskytter mine og barnets følelser samtidig som jeg forsøker å gi det barnet alt jeg kan i den perioden vi får være sammen. Da fokuserer jeg på den flotte tiden vi får og ikke på for eller fremtid! Og så forsøker jeg å tenke slik at selv om barnet kanskje ikke får det slik det kunne hatt det om det fikk bli i vår familie, så har vi gitt barnet alt vi kunne den tiden våre veier ble krysset. Og det er noe barnet vil ha med seg resten av livet.

 

Å få være en del i et barns liv er den største gaven jeg får, om det er en liten del eller en stor del. Og jeg elsker alle barna "mine" ubetinget! det kan ikke måles, men ingen av dem er mindre elsket enn andre!

 

Nå skrev jeg mye om fosterbarn, men mye av det samme med stebarn, bortsett fra at "mine" stebarn allerede har to resursterke foreldre og da er det viktig at jeg ikke forsøker å ta en av demmers plass som kan skape gnisninger mellom oss voksne og lojalitetsproblemer for barna. jeg vil aldri bli mor til dem, men stemor. Og jeg skal da være en ekstra resurs på toppen, ikke istedenfor deres mor. Det er vanskelig å ballansere og kan være følelsesmessig tøft. Men barna kommer først, ikke min egoisme og selvdyrkelse! jeg elsker barna like høyt om alle de andre, men er ikke hovedomsorgspersonen i deres liv.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg er stemor på 6 året.

Det har vært en prøvelse, fordi bio-mor er psykisk syk.

Jeg vet faktisk ikke om jeg hadde gjort det igjen om jeg fikk valget på nytt.

 

Jeg er ikke like glad i bonusbarnet som i mitt eget, men jeg er glad i han.

Gavemessig blir de satt helt likt. Jeg /vi gjør ingen forskjell på slikt. Nå er bonusbarn 14 år og velsa mi 3 år så de har ulike behov. Jeg setter pris på han, det gjør lillesøster også

[Anonym bruker]

Jeg likte veldig godt å lese det du skrev, 07.59

 

Mest fordi jeg er mor og har en sønn som bor borte noen dager annenhver uke. Far har en samboer som er glad i sønnen min som om han er hennes egen. Det gjør at jeg kan trygt sende ham til dem, uten å måtte engste meg for om det komme til å skjer noe der. Nå er det slik at hun har ikke egen barn ennå, så derfor er han midtpunkten nå.

 

Hvordan det blir når dem får barn, det vet jeg ikke. Men håper da at hun blir som deg anonym 07.59.

[Gjest amandine]

Jeg er stemor på 19.året, og er like glad i mitt ekstrabarn som i resten av mine. Hun er min hun også, hun bare likner på sin mor og ikke meg.. Jeg kom inn i livet hennes da hun var liten, og har laget min egen plass i forhold til henne, der både jeg og hun vet at hun har en mamma og en pappa, og i tillegg har hun meg helt ved siden av. Vi har et godt og nært forhold, har klart oss gjennom kriser i fjortis-alderen mer eller mindre bra, og er nå ute i den andre enden med det gode forholdet igjen. Jeg elsker henne dypt og inderlig og det vil jeg gjøre resten av livet. I bunnen for oss alle ligger det at vi i alle år har klart å snakke sammen. Min manns ex, jeg og mannen pluss exens menn har alltid klart å holde åpne linjer, og det tror jeg har vært alfa og omega. Og jeg kan tenke hva jeg vil om ex, men jeg sier det aldri(uten til min mann, selvfølgelig..). Jeg liker henne kanskje ikke, men jeg nærer dyp respekt for at hun har taklet en ekstra mamma til barnet sitt på den måten hun har gjort.

[Anonym bruker]

Jeg er stemor på 10. året, å i løpet av disse har vi selv fått to barn. Jeg er ikke like glad i stebarna som mine egne, går det virkelig an å bli like glad i "andres" barn som sine egne? Jeg bryr meg veldig om de, viser omsorg og forståelse, har hjertet i halsen mange ganger når jeg vet at nykonfirmanten er ute på fest osv.. Jeg behandler de heller ikke likt, ikke gjør far det heller. Kanskje pga. at det er stor aldersforskjell på de. Mor står for hovedomsorgen og innkjøp, men de får penger og ting de trenger når de er her. De får komme å gå som de vil, å hvis de vil være her for en lengre periode så vet de at de er velkomne til det.

Det fine er at mor og far har god kommunikasjon (eller.... nå har de ikke så mye kommunikasjon lenger fordi barna er blitt så store, så far ringer direkte til de) Det har aldri vært tumulter når de har vært her, å jeg tror mor føler seg trygg på meg og den "oppdragelsen" jeg gir og har gitt barna. De har alltid vært hyggelige og veloppdragne, så her vil jeg rose mor som har hovedomsorgen!!

[Anonym bruker]

Jeg er 30 år og har vært stemor i 5 av de årene.

Han har to barn fra før, og vi har en felles.

Kan ikke sammenlignes min kjærlighet til mitt eget barn i forhold til hans barn. De er her ca 1 gang pr mnd, så ser dem ikke så ofte og har ikke muligheten for å knytte så nære bånd med dem.

Nå er aldersforskjellen ganske stor, så helt likt kan man ikke behandle dem, men regler er like uansett selv om de er alderstilpasset.

Hadde jeg kunne valgt om igjen hadde jeg overhodet ikke valgt en mann med barn fra før, barna er greie, men fy fader så mye bråk mor til barna har stelt i stand for oss....