Vanskelig forhold

[Anonym bruker]

Hva gjør man når man er har to barn med en mann som er verdens beste og mest oppofrende pappa, verdens snilleste og som hjelper til med det meste hjemme, MEN som man er veldig forskjellig fra, han sier minimalt, vi har ingenting å prate om, vi har ettehvert blitt veldig forskjellige, vært sammen i 11 år, siden jeg var 18, han 27, jeg har forandret med veldig i løpet av de 11 årene vi har vært sammen (bl.a tatt 5-årig høyskoleutdanning, han har bare videregående mekaniske fag). Jeg ser at jeg gjorde et feil valg for 11 år siden, burde jo aldri fått barn med han, men hva visste jeg, ung som jeg var. På en annen side hadde jeg ikke da hatt de fantastiske barna mine som har en far de forguder. Vi har som sagt ingenting å snakke om, jeg kan si noe, han svarer med enstavelses ord. Starter han en samtale er det om noe bilgreier.... Eller vi snakker om barna våre, og hvordan hverdagen skal gå opp. Vi samarbeider bra, har flotte harmoniske barn, men.... ÅÅÅÅÅÅ, noen som skjønner meg? Har lyst å hyle, tårene renner her jeg sitter.

[Anonym bruker]

går ikke slike ting i bølgedaler tror du?

vi har vært sammen i snart 11 år og vi er også inn i en slik fase for tiden.

vi er mye hjemme sammen,men snakker nesten aldri sammen,ikke om viktige ting iallefall.det blir mest hverdagsting og barn,og nå ferie pga vi holder på å planlegge dette.

 

prøvde å ha en samtale om at vi må ta vare på og jobbe for forholdet vårt,hva med å få i barnevakt en gang i blant slik at vi kan ut og spise og på kino?foreslo jeg.han skjønte ikke hvorfor vi skulle det...var så mye pes å finne rett film, booke bord,si ifra til barnevakta...!jeg ble helvetes skuffa!!at han ikke ser verdien i at vi er bare oss to sammen, at vi blir nødt til å snakke sammen utenfor husets fire vegger synes jeg er skremmende og veldig trist.

 

vi har det bra sammen og vi elsker hverandre,men vi har aldri "Den Dype Samtale", vi snakker ikke mye sammen,bare lever sammen.

 

men så vil det gå seg til igjen...

 

er det ikke slik for dere også tror du?

[Anonym bruker]

Skaff dere en hobby!

[Anonym bruker]

Hm, jo... det går jo i bølger, eller det er noen perioder som er bedre enn andre. Jeg føler at han viser aldri spesiell glede over noe (annet enn barna), tar sjelden initiativ til noe som helst... jeg er heller ikke den mest verbale av meg, men liker godt å skravle med folk jeg er glad i over en flaske vin likevel.... d har vi aldri gjort eller kan nok heller ikke gjøre.... samtalen går i stå ganske fort... syns d er forferdelig trist at du ikke kan snakke med den du skal dele livet med.... men takk for fint svar likevel. Misforstå meg rett, mannen er på mange måter helt flott, men ikke for meg.... men den perfekte faren for barna våre. Uff, dette er vondt. Har alltid egentlig tenkt at dette ikke er det rette, men åra har gått, og to barn er det blitt.

[Anonym bruker]

HI forresten

[Anonym bruker]

det blir jo noe annet om følelsene ikke er der mer.da er det kanskje ikke samtalenivået som er problemet men selve følelsene dere imellom.han kan jo være den flotteste mannen i verden,men er han ikke en du elsker så hjelper jo det lite...

 

men husk at "man vet hva man har men ikke hva man får"...

 

lykke til!

 

fra jeg fra det 11 årlange forholdet:)

[Anonym bruker]

Hva falt du for hos ham den gangen da? Er det noe igjen av det?

 

Du lider under en mangelstiltand, fordi du søker en beslektet sjel i din livspartner.

 

Du har flere muligheter til å endre på dette, men de mest dramatiske kan du vel vente med? For eksempel:

 

1) Bli skilt og finne en ny. Litt drøyt her og nå kanskje? Med barn og det hele kan det bli en vond prosess.

 

2) Dyrke venner, venninner, og interesser utenom som gir deg de samtalene og opplevelsene du trenger. Spare til venninneturer, fyll på fra andre kanter. Livspartneren kan ikke nødvendigvis være "alt" i livet ditt. Kanskje kan han bare være det han er nå, snill, vennlig, god far, din makker i hverdagen for AS Familien osv.

 

3) Utfordre ham til å endre seg også. Gjøre og si helt uventede ting som setter i gang prosesser hos ham, stille spørsmål ved de usagte reglene og rutinene dere har, bruke ord du har "glemt" å bruke på mange år. Spør ham hva ville skje hvis du tok en elsker (ikke gjør det, da! Men få ham til å sette ord på ting!), hva som ville skje hvis du søkte jobb i Fredskorpset osv. Risikabelt, men interessant! (Du er ikke garantert at han blir som du "vil ha ham", men alle har potensial for endring.)

 

4) La det skure og gå, søk trøst hos en elsker du ikke vil ha hverdagene sammen med. Effektivt for mange, men umoralsk.

[Anonym bruker]

TAKK for gode svar, dere setter ord på ting jeg tenker. Jeg har egentlig konkludert med at jeg ikke vil utsette barna mine for en skilsmisse, men så kommer tankene om det er riktig, jeg er fortsatt ung og.... ja, det virker som dere skjønner. Jeg har latt det skure og gå i 11 år, og vi er jo en bra familien AS. Jeg blir sint på meg selv fordi jeg føler som jeg gjør, jeg vil ikke ha det sånn. Nevnte for han i sted at jeg synes det er vanskelig at vi snakker så lite sammen, da svarer han at ja, men hva skal vi snakke om, vi har jo ingen felles interesser. Ferdig med det liksom.... Men igjen, takk for gode svar.

 

HI