Hvordan har forholdet deres det om dagen??

[Smil123]

Har selv en baby på 9 uker. Dagene er stort sett greie, men blir jo sliten innimellom spesielt om natten har vært litt trøblete eller mye skriking på dag og kveld. Det er klart det kan være slitsomt for mannen også som jobber 8-16 hver dag, men han står aldri opp om natten her og våkner skjelden av at jeg ammer osv. Vi har hatt et veldig godt forhold før lille snuppa kom og følt at vi har kommunisert bra. Men nå har jeg ikke tall på hvor mange ganger du har begynt å diskutere og krangle og det er jo gjerne når begge er trøtte og slitne. Vi klarer liksom ikke å forstå hverandre og backe hverandre opp! Vi er jo klar over at dette er en midertidig periode og at det som oftes er trøttheten som "prater" men lurer på om andre har det litt på samme viset?? Trenger å høre at det kommer til å løsne og bli bedre....

 

[Absolutt mamma]

Det blir bedre. Dere er slitne og dersom dette er første er det også endel usikkerhet her. For meg er det en selvfølge, så lenge jeg er hjemme, at jeg tar natten når den lille våkner, enten det er mat eller noe annet. Når mannen min er hjemme på dagen, så deltar han vel så mye.

 

Ting går seg til etterhver :-)

[mariabee]

der beskrev du oss de første tre mnd.. Nå er gullet rett over tre mnd, og ting går endelig littegranne bedre her i gården.

Nå sover hun hele natten gjennom, og d har bedret vårt forhold betraktelig. hehe iallefall nok til at vi stoppet opp og diskuterte oppførselen vår og hvordan vi egentlig vil være med hverandre osv.

Så det blir nok bedre etter hvert

[mammaløve]

Det er tøft å få barn sammen. Jeg tror det at man plutselig får en ny rolle (som mor/far) gjør det vanskelig å forholde seg til både for en selv og partneren. I tillegg har man en god dose forventninger, både ting man har sagt høyt og ting man bærer på inni seg, som gjerne ikke nødvendigvis stemmer med virkeligheten. Iblandet kronisk trøtthet, følelsen av å være ganske hjelpeløs og alene og følelsen av skuffelse/redsel blir fort ganske eksplosiv. Trodde jeg og min kjære hadde forberedt oss godt, men konfliktene kom som julaften på kjerringa for oss begge gitt! Har vært (og er fremdeles noen) mange teite poengløse krangler, masse irritasjon, og jeg har til og med vurdert å forlate min samboer fordi jeg ikke hadde energien der og da til å ta opp kampen om å redde forholdet. Jeg er veldig glad i dag (småen er nå litt over 7 måneder) for at jeg bet tennene sammen og var villig til å forsøke å legge godsiden til en stund. Nå begynner nemmelig forholdet så smått å stable seg på bena igjen, og jeg merker at vi begge begynner å se mer positivt på hverandre og det vi gjør. Dette har også mye med at pappaen har blitt mye flinkere (synes det er greiere nå når det ikke er så mye amming, småen har blitt større kanskje?) til å ta sin det av ansvaret, og er mer genuint interessert i sin sønn. Og jeg har blitt flinkere til å ikke klage på absolutt alt han gjør, eller ikke gjør. Ved å tvinge meg selv til å tenke positivt på min samboer har jeg også faktisk begynt å se han i et mer positivt lys også. Jeg husker hvorfor jeg falt for han

Det sies at det første året er tøffest. Jeg håper virkelig det ordner seg for dere. Og husk; lett å si, men jeg håper du har noen som kan avlaste deg i forhold til søvn, og da mener jeg i allefall en eller to ordentlige gode netter med søvn en gang i blandt om du har en sånn våkeunge som jeg har. Om man holder på å bli gal av søvnmangel lider forholdet veldig. Og din kjære kan kanskje vise deg at han kan "ofre" seg en natt innimellom også. Vi har ofte sånn medfølelse for våre stakkars kjære som skal tidlig opp på jobb, og jeg kan bli litt provosert av det hele. For jeg må da vetterlig opp mye tidligere opp en han, og jeg må virkelig være på jobb med småen hele dagen! Jeg tror kanskje til og med det hadde vært lettere å gå på min vanlige jobb å være trøtt, enn å vie sin fulle oppmerksomhet til et grinete barn hele dagen. Så det så!

Lykke til!

[mammaløve]

Det er tøft å få barn sammen. Jeg tror det at man plutselig får en ny rolle (som mor/far) gjør det vanskelig å forholde seg til både for en selv og partneren. I tillegg har man en god dose forventninger, både ting man har sagt høyt og ting man bærer på inni seg, som gjerne ikke nødvendigvis stemmer med virkeligheten. Iblandet kronisk trøtthet, følelsen av å være ganske hjelpeløs og alene og følelsen av skuffelse/redsel blir fort ganske eksplosiv. Trodde jeg og min kjære hadde forberedt oss godt, men konfliktene kom som julaften på kjerringa for oss begge gitt! Har vært (og er fremdeles noen) mange teite poengløse krangler, masse irritasjon, og jeg har til og med vurdert å forlate min samboer fordi jeg ikke hadde energien der og da til å ta opp kampen om å redde forholdet. Jeg er veldig glad i dag (småen er nå litt over 7 måneder) for at jeg bet tennene sammen og var villig til å forsøke å legge godsiden til en stund. Nå begynner nemmelig forholdet så smått å stable seg på bena igjen, og jeg merker at vi begge begynner å se mer positivt på hverandre og det vi gjør. Dette har også mye med at pappaen har blitt mye flinkere (synes det er greiere nå når det ikke er så mye amming, småen har blitt større kanskje?) til å ta sin det av ansvaret, og er mer genuint interessert i sin sønn. Og jeg har blitt flinkere til å ikke klage på absolutt alt han gjør, eller ikke gjør. Ved å tvinge meg selv til å tenke positivt på min samboer har jeg også faktisk begynt å se han i et mer positivt lys også. Jeg husker hvorfor jeg falt for han

Det sies at det første året er tøffest. Jeg håper virkelig det ordner seg for dere. Og husk; lett å si, men jeg håper du har noen som kan avlaste deg i forhold til søvn, og da mener jeg i allefall en eller to ordentlige gode netter med søvn en gang i blandt om du har en sånn våkeunge som jeg har. Om man holder på å bli gal av søvnmangel lider forholdet veldig. Og din kjære kan kanskje vise deg at han kan "ofre" seg en natt innimellom også. Vi har ofte sånn medfølelse for våre stakkars kjære som skal tidlig opp på jobb, og jeg kan bli litt provosert av det hele. For jeg må da vetterlig opp mye tidligere opp en han, og jeg må virkelig være på jobb med småen hele dagen! Jeg tror kanskje til og med det hadde vært lettere å gå på min vanlige jobb å være trøtt, enn å vie sin fulle oppmerksomhet til et grinete barn hele dagen. Så det så!

Lykke til!

[Smil123]

Tuuusen takk for svar dere! Godt å høre at det er håp he he.. Har virkelig troa at vi skal klare dette sammen, men det er jammen rart hva man tenker og handler de dagene man er skikkelig på felgen av trøtthet:/ Er jo spesielt om verdens fineste unge skal ødlegge foreldrenes forhold! Men må være mye hormoner inne i bildet også.. Kombinasjonen av så mange ting! Huff og huff..

Men kom ikke til meg å si at man vil prøve å lage en unge til for å redde et forhold- da er man gal og har misforstått TOTALT;-)

 

[Steget]

Det er vanskelig i begynnelsen, men det blir bedre etterhvert. Vi hadde også en god del krangler og dårlig stemning - og vi var så slitne! Det er viktig å skjønne det, at uten søvn kan man bli en helt annen. Noe som hjalp oss veldig var at vi ga hverandre noen netter med skikkelig søvn. Jeg fikk en natt på gjesteommet, mens pappaen tok seg helt og holdent av babyen (hun får mme). Jeg sov i nesten 12 timer og det var første hele natt med søvn siden jeg ble gravid. Da var hun rundt 4 måneder. Pappaen fikk flere netter for seg selv på gjesterommet. Da vi etterhvert fikk igjen litt overskudd og energi ble alt så mye bedre - samtidig som alt blir lettere når babyen blir større, sover bedre og rutinene kommer på plass.

Lykke til!

[littlefairy]

Tror nok det er noe de fleste er igjennom ja

Her i gården har vi hvertfall tullet en del med:

"stakkars dem som får barn for å redde forholdet"

 

Men vi prøver begge å skjerpe oss og ikke hakke på den andre osv... og så sier jeg ofte og mange ganger når vi krangler husk vi skal jo på en måte prøveå leve sammen "i gode OG onde dager:D:D"

[mamma til lillingen]

Vi hadde det også røft i starten. Jeg var våken i ett, amme, mate, bysse, pumpe, amme, mate, bysse, pumpe osv. Han var på jobb, og hadde mye å gjøre rett før jul. Det gikk veldig inn på han å se hvor mye jeg sleit, gråt og var deprimert. Tror også han hadde fødselsdepresjon, men han turte ikke si at han hadde det vanskelig, siden det var mitt problem med ammingen som sto i fokus. Det tok flere uker før vi klarte å snakke sammen, istedet for å bare ta vare på babyen. Vi måtte skikkelig fokusere på at når jenta var lagt, var det bare oss to, vi var kjærester, ikke mamma og pappa. Vi lagde middag, spiste og kosa oss bare vi to, snakking om babyen var forbudt.

 

Det hjalp oss masse! Nå har vi det bra. Selv om det går litt opp og ned, har vi blitt enda mer glade i hverandre etter at vi ble foreldre.

 

Så selv om det er tøft i starten, så går det bedre etterhvert! Man må huske å dele gledene og erfaringene med hverandre, og lære bort det man selv lærer ang babyen. Så man ikke krangler om hvordan man skal gjøre ting, og hva som er rett. Man er sammen som foreldre. Vi fikk veldig mange fine tips og råd hos HS.