Skal jeg virkelig tvinge meg selv til å gjennomføre et helt svangerskap i frykt?

[Anonym bruker]

Er gravid med nr. to Hadde keisersnitt forrige gang, pga ekstrem fødselsangst. Jeg var helt ødelagt første del av svangerskapet, jeg sov ikke og hadde konstant vondt i magen fordi jeg hele tiden grudde meg til fødselen. Så keisersnitt ble en god løsning.

 

Denne gangen trodde jeg at angsten var mindre, fordi jeg vet hvor fantastisk det er å bli mor og jeg trodde jeg skulle kunne fokusere på resultat i stedet for selve prosessen med å føde. MEN nå begynner tankene igjen. Jeg forstår fortsatt ikke hvorfor kvinner vil utsette seg selv for en vaginal fødsel, det virker skremmende og farlig i mine øyne. Jeg blir kvalm av å visualisere meg selv i en fødesituasjon, med folk rundt meg og instrumenter, faren for alvorlige skader, mangel på kontroll, osv.

 

Så tankene mine går mer og mer over på KS som beste alternativet for meg. Hvorfor skal jeg tvinge meg selv til å gjennomføre noe som er, i mine øyne, skremmende og forferdelig? For å overvinne en frykt, en frykt som jeg også kan fjerne ved å velge KS? For å tilfredstille resten av samfunnet, som ´forventer´ at alle kvinner er villige til å gjennomgå en fødsel, på tross av psykiske utfordringer? For å ´ha prøvd det´?? Hva om det går galt? Jeg vil aldri tilgi meg selv for at jeg da valgte feil forløsningsmetode...

 

Det er godt å få blåst ut litt tanker her Det eneste jeg ønsker er et bekymringsfritt svangerskap og en frisk baby (med en frisk mor). Hvorfor skal det være så vanskelig?

 

Sunny B

[<3 Mamma til 3 <3]

Hei.

 

Jeg skjønner hva du går gjennom,hvertfall delvis,for jeg har bestandig vært redd for å føde,men kansje ikke like extremt mye som deg..

Vurderte mye frem og tilbake da jeg var gravid med nr.1,om hvor redd jeg egentlig var og hvor mye på alvor jeg skulle ta redselen min.snakket med lege og jordmor om det og siden jeg på den tiden ikke hadde født før og da ikke visste noe om selve smerten,så roet de meg ned med at alle har forskjellige opplevelser og smerteterskel og at det finns jo hjelpemiddler og bedøvelse og at jeg for all del IKKE måtte høre på andres skrekk historier! Så da fødte jeg vanlig og fikk lystgass og epidural og dermed gikk alt fint :-) Med nr.2,så tenkte jeg at siden det gikk så fint sist gang,så kjører vi på med vaginal fødsel igjen uten frykt,så det var deilig å gå mot slutten av svangerskapet og vite at dette har jeg gjort før og det gikk fint,så dette går nok en gang like fint! Selvfølgelig ba jeg kjapt om både lystgass og epidural og fikk det,men denne gangen synes jeg det gjorde mye vondere faktisk + at jeg fikk etter-rier,som man får ved flergangs fødsler og det var litt kjipt å få det når man lixom er ferdig!men men.

Nå skal jeg føde igjen i august og har begynt å tenke på keisersnitt,da jeg ble litt skremt av sist gang.men merker at jo mer jeg tenker på det,jo mer redd blir jeg,så jeg prøver å tenke igjen at neida dette skal gå så bra + at mannen min vil veldig gjerne at jeg skal føde vaginalt da han gjerne vil oppleve ordentlig fødsel av barnet sitt.

Men som sagt,jeg skjønner deg. Hva med å prøve en støttegruppe? eller hva med å tenke sånn at nå har du jo hatt KS en gang,så føder du vanlig nå,så har du opplevd begge deler hehe :-)

[AO3]

Først og fremst må du tenke på deg SELV, ikke sammenligne deg med "alle andre". Du har jo allerede tatt et ks pga fødselsangst, og sånn sett vet du jo hva du går til. Du vet at et ks ikke er "enkelt". Anbefaler deg å snakke ut om dette med jordmor/lege, går ut fra at du har vært i kontakt med fødselsangstteam e.l. allerede (i forrige svangerskap)? Selv om du ender opp med å ta ks, tror jeg det er en god idé å snakke ut om tankene dine rundt fødsel/ks, slik at du får bearbeidet følelsene dine best mulig. Du skal jo ha et liv etter ks/fødsel også, og det er viktig at du har det så bra med deg selv som du kan vedr dette. *klem*