Hvordan klare å forlate mannen jeg elsker?

[Anonym bruker]

Mannen i mitt liv er den snilleste og mest omsorgsfulle personen jeg kjenner. Han er en fantastisk pappa og godt likt av alle han møter, men,- han har et alvorlig problem. Før vi ble sammen for snart 9 år siden misbrukte han piller daglig. Betingelsen for at vi skulle bli sammen var at han kuttet ut alt av rusmidler og alle venner i det miljøet. Det var hardt i starten, men etterhvert klarte han seg fint uten. I årene som fulgte hendte det at han hadde tilbakefall, men det ble heldigvis sjeldnere og sjeldnere De siste årene har det skjedd nesten nøyaktig med 6 mnd. mellomrom, men han har blitt desto mer destruktiv. Lyver, bruker penger som om han er rik (kredittkortgjelden øker og øker) og unngår å betale regninger. Jeg blir helt ødelagt av dette, den herlige mannen min sitter oppe hele natten, lyver om alt og lar være å spise. Han er kynisk og likegylig og tenker bare på seg selv. Det er som om det er en annen person som har tatt over kroppen hans og disse rundene varer gjerne i flere uker når han først har begynt. Vi har en 2-åring fra før av og venter nå jente i april/mai. Har ikke hatt noen store runder etter at gutten vår var født, derfor kom det som et sjokk at han har havnet "utpå" igjen. Hva skal jeg gjøre? Føler at jeg "må" flytte fra han, men syns dette er utrolig vanskelig når jeg egentlig bare vil være sammen han. Det begynner jo å haste dersom jeg skal rekke å selge hus/ flytte før babyen kommer også. Har ingen å snakke med om dette, for ingen skjønner at jeg sliter med å forlate han. Livene våre er jo så bra ellers! Er redd for å kaste bort alt vi har bygd opp,- tek om jeg angrer,- tenk om han snakker sant denne gangen og aldri ruser seg igjen? Og økonomisk sett vil det være bedre for meg å vente til etter at babyen kommer,- flytter jeg nå må jeg nok finne meg i å bo i en shabby kjellerleilighet et sted. Men hvis jeg venter kommer jeg nok til å ta han tilbake igjen.... uff,- dette ble rotete. Håper noen tar seg tid til å lese dette og kan komme med noen gode råd da det haster med å fine en løsning...

[kula 291011]

få han til å søke hjelp, er jo viktig for ungene og økonomien..

[Anonym bruker]

Han har ordnet seg psykolog, men har ikke fått time før i mai. Han er så og si seg selv igjen nå, og jeg kommer til å vente med å ta noen store beslutninger til etter at barnet er født. Kan jo være godt å ha han som støttespiller i tiden som kommer.... Takk for svar:)

[Anonym bruker]

Kjære deg!

 

Jeg skjønner at dette er super vanskelig for deg. Og jeg skjønner deg så utrolig godt når du sier det er vanskelig å forlate han. Om han sier han skal slutte - tenk om det da stemmer denne gangen. Spesielt vanskelig er det når man har barn sammen, økonomi sammen og hus sammen. Ikke minst det at du er gravid og trenger all den støtte du kan få.

I fremtiden ville du stolt på at han har barna alene på samvær dersom du ikke vet om han er på kjøret eller ei? Når alt er bra er det lett å glemme hvordan ting kan være.

 

Han mener nok ikke å la dette gå utover deg og barna, men desverre er det jo nettopp dette som skjer. Det er desverre ingen som er like gode å lyve som en "narkoman". Alt handler om å ruse seg og familie og økonomi blekner i forhold. Han trenger helt klart hjelp og jeg vet ikke om en psykolog ene og alene er nok?

 

Har du snakket med han når han er seg selv, slik at han vet hvor alvorlig denne situajon er og hvor mye som står på spill for han? Jeg tror jeg ville krevd at han ble med deg på samtale hos for eks familievernkontor (slik at de kan henvise videre, dersom det er dit man går først). Jeg synes du først og fremst skal tenke på deg selv og barna.

 

Kan du noen gang stole helt og fult på denne mannen? Klarer du å bære de periodene som er ille? Klarer du å skåne barna?

 

Jeg føler virkelig med deg og håper på det sterkeste at dette ordner seg for deg. Klarer han ikke slutte helt - er han desverre ikke verdt deg.

[Anonym bruker]

This was my life....

 

Jeg levde, som du, lykkelig med en tidligere rusmisbruker. Han holdt seg unna rusmidler og vi fikk barn sammen og vi giftet oss.... Det begynte i det små med noen få "sprekker", men endte opp med å bli et svært omfattende problem som ikke lot seg kombinere med et familieliv. Jeg valgte å forlate min eks-mann til slutt, men det var ikke lett! Jeg måtte finne ut at dette var noe jeg faktisk ikke kunne råde over. Mine forventninger var ikke hans og dermed var barna avhengige av at mitt liv var velfungerende iallfall. Å leve sammen med en rusmisbruker er som å ha et ekstra barn, definitivt når det er en person som du virkelig elsker.

 

Jeg kan ikke råde deg til hverken det ene eller det andre, men av egenerfaring vil jeg be deg om å ta vare på deg selv først og fremst! Finn ut om han virkelig er villig til å gjøre alt for å få bukt med sine problem, evt. gå til gruppesamtaler o.l. en gang i uken, ha en fast samtale over LANG tid med mennesker som han kan stole på og møte ofte. Det er en sykdom som ikke er lett å finne medisinen mot og dette gjør det veldig vanskelig å finne et fasitsvar på...

 

Dette ble visst litt langt, men håper du finner din veg ut av det. INGEN andre kjenner deg bedre enn du, og du vet hvor dine grenser er. Ikke la ham trå over disse for da kan du tape mer enn du er villig til å ofre....

 

Klem

[Anonym bruker]

Du har helt rett,- og jeg er enig i alt du skriver. Tusen takk for tilbakemeldingen.

Han har ødelagt forholdet vårt og jeg kommer nok ikke til å klare å stole på han igjen, men akkurat nå er alt bra og sønnen vår er så glad og lykkelig som aldri før. Av praktiske årsaker kommer jeg derfor til å gi han en siste sjanse, men er forberedt på å forlate han ved det minste feilgrep fra hans side. Jeg vet jeg kommer til å klare meg på egen hånd.

 

Har siden sist involvert hele familien min og fått masse hjelp og støtte av dem. Føler at jeg nå har en viss kontroll over situasjonen og kommer aldri til å finne meg i at han havner "utpå" igjen. Er fullstendig klar over at jeg må prioritere meg selv og barna framfor mannen min og at jeg ikke kan kontrollere de valgene han tar...

 

Mulig dette høres naivt ut for deg, men føler at dette blir det rette for meg. Skulle oppstå en lignende situasjon er jeg forberedt og har støtteapparatet klart rundt meg.