Jeg har mistet min beste venninne etter at jeg fikk barn...

[Anonym bruker]

Vi har vært barndomsvenner siden vi var 4 år, og "alltid" hengt sammen og sett hverandre så ofte vi kan. (Vi er nærmere 30)

 

Men nå er vi på forskjellige stadier i livet, jeg har mann, barn og utdanning - hun er singel og sliter med kronisk sykdom, så hun er stucked hjemme hos mor og far.

 

Barnet mitt er nå 1 år, og hun har sett han max 3 ganger - og alle de gangene har jeg dratt på besøk til henne. Hun vil rett og slett ikke ha kontakt lenger.

 

I helgen så jeg henne i 5 minutt, og da klarte hun å lire ut av seg:

 

- At hun er DRITTlei av at alle med barn er så opptatt av barna sine.

- At hun fattet ikke hva som feilet en felles venninne som "dro hjem fra ett selskap" uten å bli med ut etterpå. Hun synest det var uforskammet. (Den felles venninnen har ett barn på knapt 6 måneder som fortsatt ammes)

- At man skjemmer seg ut når man er opptatt av hus og mann og barn uten å se at det FAKTISK er folk tilstede som ikke er interessert i å høre om sånt...

 

Alt dette sa hun med adresse til en annen venninne, og hun poengterte at det "selvfølgelig ikke gjaldt meg....."

 

Men jeg tar jo hintet og innser at jeg ikke orker å overbevise henne om at jeg faktisk er DEN SAMME personen mer eller mindre.

 

Håper hun finner seg noen å leve sammen med snart, men hun er faktisk blitt så sær at jeg tviler!

 

Trist!

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Dere er som du selv sier det på forskjellige stadier i livet. Kanskje hun ikke har det så bra og føler seg utenfor når alle rundt henne opplever familielykken og det popper barn rundt henne. Hennes måte å takle det på er oppfattes kanskje som frekk, men jeg er sikker på at det ligger mer dypere årsaker til at hun trekker seg unna. Det er nok ikke lett å være den eneste uten mann og barn og attpåtil runde 30. Kan jo gi enhver oppegående kvinne lettere depresjon... Nei, hvis dette er en venninne du har hatt siden dere var 4-år og hun betyr noe for deg så ikke bryt med henne. Vær tålmodig og forståelsesfull ( det går vel an å snakke om andre ting enn familie og barn?) forhåpentligvis kommer det seg når hun finner seg en mann og kommer "etter". Hvis ikke så får du prøve å akseptere henne som hun er, og gjøre andre ting som dere har felles.

[Anonym bruker]

Jeg brukte selv 20-årene på utdanning og jobb, og var ganske klar på at barn ikke var noe stress for min del. I løpet av denne perioden hadde jeg flere venninner som fikk barn og opplevde at de forandret seg veldig.

 

Noen av dem var så fikserte på å snakke om barn, babyutstyr, fødsler, bæsj, vogner og sine barns utvikling at alt det vårt vennskap var bygget på forsvant. Jeg lyttet selv om det interesserte meg midt i ryggtavla, og da opplevdes det som ekstra kjipt når jeg etter å ha lyttet høflig lenge forsøkte å dreie samtalen inn på noe av det vi tidligere hadde felles, og jammen klarte ikke disse småbarnsmødrene å koble det jeg sa med noe poden hadde gjort dagen før, også var vi tilbake på barneprat.

 

Det ble til at jeg ikke tok kontakt like ofte og jeg vet at ihvertfall en av dem reagerte på det. Det hun antagelig ikke tenkte på var at det var hun som hadde forandret seg, ikke jeg. Antagelig det du omtaler som stuck, fordi noen småbarnsmødre tror alle som ikke har fått barn ennå er "stuck" og at ingenting skjer i livet deres.

 

Jeg fikk selv barn først i 30-årene, og jeg har lært av mine tidlig mødre-venninner. Jeg har fortsatt flere venninner som ikke har barn (og blant dem en som er klar på at hun ikke vil ha barn). Når vi treffes gjør vi det uten mitt barn og jeg snakker heller ikke veldig mye om ungen min før de spør.

 

Antagelig var talen fra din venninne myntet på deg, men hun pakket det litt inn for at du skulle fatte poenget uten å bli veldig fornærmet.

 

Hvis du vil ha henne som venninne og savner henne så foreslår jeg at du ringer henne og sier "Hør her, kan ikke vi ta en kveld sammen bare du og jeg" Så lar du ungen din bli hjemme og gir deg selv barnepjattforbud den kvelden. Det savner helt sikkert hun også!

 

 

 

[Anonym bruker]

Helt enig med deg, anno 8.53.

 

HI, jeg synes du tenderer til å omtale din venninne som noe mindreverdig ved å bruke ordet "stuck" - dere har fått barn og utviklet dere liksom, mens venninnen fremdeles er på samme nivå som tidligere og har et kjedelig liv.

 

Livet er sånn at man forandrer seg i forskjellig tempo og i forskjellige faser, noen ganger så mye at gamle venner går over til å bli bekjente.

 

Men som en som også har fått barn litt sent i livet, så må jeg si at jeg skjønner din venninne veldig godt. Kanskje en noe umoden uttalelse at det var uhøflig å forlate selskapet tidlig for å gå hjem til sitt eget barn, men det er en tanke man lett kan tenke når man ikke har barn selv. Men at hun er lei av barneprat, det kan jeg godt forstå.

 

[Anonym bruker]

Eg har vore litt der veninna di er. Fekk ikkje mann og barn før godt passert 30, og det var til tider ganske drittkjedelig med veninner som berre skulle prate om barn og familie. Samtidig var det og litt sårt for meg at eg ikkje fekk oppleve det same. Eg skjønte jo at det var det som opptok dei, men det var kjedelig i lengda for meg, og eg var oftare saman med single vener. Det er jo faktisk slik at barna våre betyr mest for oss sjølv og den nære familien. Ein kan ikkje vente at andre skal vere så veldig interesserte, spesiellt ikkje dei som ikkje har barn sjølve. Det er dessutan ganske kjedeleg å vere saman med nokon med små barn når ein ikkje har det sjølv. Dei vert meir oppteken med barnet sitt, og glir ut av samtalar for å fylgje med på kva poden held på med

Du seier du er den same som før, men eg trur nok ikkje veninna di ser det slik

 

Det er naturleg at ein trives best saman med folk som er interessert i det same som ein sjølv, og når ein er ganske nybakt mor er det jo det som opptek oss mest. Men det kjem andre tider, der ein synes det er greit å ha eit liv utnom familien og. Etter kvart som barna vart større, vart fokuset til veninnene mine endra, og det var kjekkare å vere saman med dei att. (no er det eg som står for babypraten

 

Det er ikkje naturleg at de er like mykje saman som før, men det er synd å kaste vekk eit langt og godt venskap fordi de har ulikt fokus nokre år. Det beste er nok å som regel treffast utan barn, og ikkje forvente at ho skal engasjere seg i barnet ditt, for det kjem ho nok ikkje til å gjere. Og så må du ha respekt for veninna di for den ho er, og møte ho i den situasjonen ho er, og ikkje berre vente på at ho og skal få mann og barn. Det går faktisk an å leve eit verdifullt liv utan det og.