Noen som har hatt en spiseforstyrelse her?

[Anonym bruker]

Hvordan ble dere friske?

Hvilket forhold har dere til mat nå?

 

 

Takk for evt svar.

[Anonym bruker]

Jeg har en enda.

Håper noen har en mirakelkur å komme med som svar her, som funker..

Forholdet til mat er jo ille for meg nå, men satser selvfølgelig på at det blir mye bedre etter hver, selvom flere sier at en spiseforstyrrelse alltid vil henge litt igjen...

[Anonym bruker]

Har du bulimi eller anoreksi?

Har du noen gang vært i behandling?

Jeg gikk for en stund siden, men sluttet...

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg startet med bulimi tidlig ungdomsskolen, er nå 29 år.

Det veksler fra å trene masse og spise normalt, til å spise som en hest og spy.

 

Det å spy gjør jeg heldigvis ikke så mye lenger, men sitter da igjen med en vond klump i magen...

 

De eneste gangene jeg har hatt en normalt forhold til kroppen min er da jeg var gravid, har tre små barn.

 

 

På en kveld kan jeg spise en grandis og 200 grams sjokolade, og da har jeg spist normalt i løpet av dagen.

 

Akkurat nå er jeg i en tung periode, og det er drit tøft siden barna krever mye av meg.

 

 

[Anonym bruker]

HI altså her over altså.

[Anonym bruker]

Men om du ikke kaster opp det du har spist på kvelden da 19.31 så er jo det bedre iallefall....

Jeg vet jo at det er endel jenter som har sliter med dette, men ingen jeg kjenner eller vet om, derfor jeg skrev dette innlegget.

Føler meg veldig alene:(

HI

[Anonym bruker]

Jeg har spiseforstyrrelse: overspising. I perioder med å kaste opp, men som oftest kun overspising.

 

Jeg er ikke frisk, har hatt problem i over 20 år.

 

Har alltid hatt et forvrengt forhold til mat.

[Anonym bruker]

Det er jo så klart bedre å beholde maten, men blir utrolig deprimert av å føle meg så mett. Hver morgen bestemmer jeg meg for å være flink, må virkelig gå inn for det. Tenker på mat hele tiden.

 

Kjenner meg veldig alene selv. Samboeren vet ikke noe, får ikke ta på kroppen min en gang...

 

Hva med deg?

[Anonym bruker]

Hvordan får du det til å fungerer i hverdagen?

 

Jeg legger aldri planer, vil heller sitte hjemme å spise.

Når barna er i seng, kaster jeg meg over det som er i skapet.

 

Helt tragisk!

 

Skulle gjerne trent hver dag, men rekker ikke det heller.

Klarer ikke å finne en mellomting.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg har også en spiseforstyrrelse. Har hatt den i 15-18 år. Fikk den etter en bemerkelse fra en som skulle stå meg nær. DU ER FEIT fikk jeg slengt etter meg som 13-14 åring.

Etter det så er det perioder jeg sulter meg selv, nekter å spise, blir kvalm av maten osv. Legen min er klar over det her, og nå har jeg en fin periode igjen. spiser normalt.

Verste perioden jeg har hatt varte i 2-3 mnd, da gikk jeg ned mellom 10 og 15 kg.

[Anonym bruker]

Det veksler mellom anoreksi og bulimi, i tillegg til perioder med kun tvangsspising (selvskading) innimellom. Er i behandling for alt det andre som feiler meg psykisk, men ingen av dem har god greie på spiseforstyrrelser. Har nå nylig begynt å snakke om at jeg kanskje burde fått hjelp på en enhet for spiseforstyrrede.

Orker virkelig ikke mer snart, og ingen forstår jo:(

 

19:25

[Anonym bruker]

Hei! Det går an å bli frisk : ) Orker ikke skrive så mye om det, for jeg prøver å holde det litt på avstand nå. Jeg gikk til psykolog. Har du vært inne å tittet på IKS.no?

[Anonym bruker]

Jeg har slitt med anoreksi i noen år, men har også vært frisk noen år nå. Har hatt korte perioder med tilbakefall, men vil si jeg er frisk nå.

 

Nå er jeg kanskje litt annerledes enn andre anorektikere/andre med spiseforstyrrelser, da lidelsen min ikke egentlig har handla om mat, vekt og utseende. Blir irritert hver gang jeg ser en dokumentar på TV, eller leser en repportasje i et blad, og det ikke nevnes noe sted at det ikke nødvendigvis handler om dette med mat, selv om det "kommer ut" på den måten.

 

For meg handla det om kontroll, og om sultfølelsen som ble en slags form for selvskading. Den gav meg glede, kick og følelse av mestring. Og under de forholdene jeg levde da, måtte jeg ta kontroll over det jeg kunne, og det eneste jeg kunne styre helt selv det var mat. Jeg var syk lenge før jeg skjønte at jeg var syk. Jeg trodde helt ærlig at klærne mine på en eller annen mystisk måte vokste. Badevekta hjemme virka ikke, så det var ikke før jeg hadde vært syk to år, og jeg var på ferie hvor det var en vekt at jeg skjønte hvor syk jeg var. Jeg veide 45 kg, og er 172 cm høy.

 

Det jeg gjorde for å bli frisk er det samme som jeg har gjort for å "heale" meg selv fra en nattsvart depresjon, og helt forjævlig angst. Og det er så enkelt som å bestemme meg! Jeg satt en kveld og tenkte "jeg er lykkelig!" "Jeg er trygg!" "jeg har det godt med meg selv!" osv. Så fortalte jeg dette til meg selv hver eneste dag. Jeg lukka øynene og "lata som" (i begynnelsen) at jeg hadde det godt med meg selv, og følte hva slags følelser det gav meg. Det høres sikkert teit ut, men det var faktisk så fantastisk enkelt! Og tenker du at det er vanskeligere, ja, da blir det vanskeligere.

 

Forholdet mitt til mat i dag er helt fantastisk. Jeg har funnet glede i å lage mat fra bunnen, spiser kanskje en del usunt, men er helt normalvektig, og koser meg med å ha kvinnelige former og en passe mett mage.

 

Det går faktisk an! Ikke ta det jeg har skrevet nå som fornærmelse, det at det er så enkelt osv. Det er ment som oppmuntring og motivasjon til dere som sliter med dette problemet som virker så uendelig vanskelig å komme ut av!

 

Klem til dere!

[Anonym bruker]

HI her

 

Kaster opp på kveldene jeg også. Kun da. Er kvalm og mett resten av dagen..må da tvinge i meg mat...prøver å spise 3 måltider...

Kaster vel opp fordi jeg ikke orker å tenke, prøver å kontrollere det med å kaste opp.

Er helt normalvektig. BMI på 22.

Har vært 10kg tynnere, var altfor tynn da, var ikke fornøyd. Fornøyd med kroppen min nå, men er livredd for å bli feit.

 

HI

[Anonym bruker]

20.03

 

Tusen takk for et flott innlegg!

Nei, jeg ble heller inspirert jeg..kan jo håpe det er håp for meg også etter 13 år med sykdommen.....

HI

[JenteOgGutterMamma!]

 

Hei! :-)

 

Jeg har også hatt spiseforstyrrelser og hos meg handlet det heller ikke om mat, men å ha kontroll.....

Jeg ble mobbet hver dag på skolen fra 2 klasse da jeg måtte skifte skole og dette holdt på hver dag til ut ungdomsskolen!

 

Jeg var en helt vanlig jente og har aldri vært tykk, heller i tynneste laget og hadde langt lyst hår som nok mange missunte meg!

Jeg var heller ikke dårlig på skolen, heller så bra at dei missunte meg, så det var nok bare tilfeldig at nettopp jeg ble det store mobbeofferet! Men jeg tror at om jeg ikke hadde byttet skole ( det var pga at vi flyttet ) så hadde jeg ikke blitt mobbet slik!

 

I andre klasse ble jeg den første som begynte å bruke briller, og fikk gjennomgå for det....

Ellers så var jeg mobbet for absolutt ALT, fra gode karakterer, håret mitt, ja absolutt alt var visst galt med meg....

 

Hver eneste skoledag var et mareritt, og jeg mistet alt som var av selvfølelse for det tok mobberne fra meg, og jeg kunne til slutt ikke kjenne kroppen min jeg levde liksom ikke bare eksisterte....

 

Dette var begynnelsen på spiseforstyrrelsen min, jeg klarte å ha kontroll, og det var det gjennom maten jeg hadde...dette begynte da jeg hadde gått ut 9 klasse, og jeg sjønte ikke selv at jeg faktisk spiste mindre for jeg var ikke sulten eller noe, det var andre som begynte å bemerke hvor tynn jeg hadde blitt, og da hadde det gått mange mnd. som jeg bare hadde automatisk spist mindre uten jeg liksom la merke til det selv....

Da hadde jeg gått ned sikkert 10 kg, og jeg ble så skamfull at jeg kledde på meg mere og mere klær for at andre ikke skulle se hvor tynn jeg hadde blitt, for jeg ville ikke bli tynnere selv, men klarte heller ikke å spise mer for da mistet jeg liksom kontrollen, den eneste kontrollen jeg hadde på livet mitt!

 

Da jeg var 18 år så ble jeg innlagt, ba om det selv for jeg var så svak at jeg ikke klarte å gå opp trappen hjemme....foreldrene mine var selvsagt kjempebekymret men ingen absolutt ingen så eller kunne vite at jeg hadde blitt så tynn og selv om dei prøvde alt dei kunne så klarte jeg ikke spise mere, så for dem så var dette et sant mareritt, noe som jeg er veldig lei meg for i dag! :-(

 

Jeg kastet aldri opp og det var nok det som reddet kroppen min at jeg ikke fikk innvendige skader av syre ol. jeg bare sluttet å spise...bare drakk vann og sukkerfri brus og saft og litt frukt!

Så jeg hadde anorexia og ikke bulimi heldigvis!

 

Da jeg kom på sykehuset så skulle jeg selvfølgelig kle av meg og da hadde jeg på meg flere lag strømpebukser og gensere fikk sykesøstrene og legen sjokk....jeg veide bare 24 kilo og var 18 år!!!

Jeg var så tynn at ei av sykepleierene ikke klarte å jobbe med meg....

hun klarte ikke å være på jobb!

 

Det var helt grusomt, og ingen kunne garantere at jeg ville overleve, om kroppen ta til seg mat eller ville fungere igjen,foreldrene mine fikk rett og slett beskjed om at dei ikke visste om dei kunne redde meg...og den første natten så hadde jeg ut av kroppen opplevelse og var så og si død, men heldigvis så overlevde jeg!

 

Det tok maange år før jeg var meg selv og først etter at jeg ble sammen med mannen min og ventet barn så kan jeg si at jeg ble 100 % frisk!

 

Nå har jeg vært 100% frisk i maange år har et normalt forhold til mat og er hverken tynn eller tykk, men helt normal, veier ca 58 kg til vanlig og er 167 cm og spiser det jeg har lyst på uten å tenke på vekt eller om det er sunt eller ikke,og har et hlt avslappet forhold til mat noe som er kjempeherlig! :-)

 

Hos meg var det heller ikke vekten som gjorde at jeg slutte å spise, men selvfølelsen som jeg mistet og gjorde at jeg miste meg selv....

 

Nå venter jeg barn nr. 6 i april, og har verdens beste barn og et liv jeg elsker og føler meg såå takknemlig for at jeg ikke døde av denne lumske sykdommen, for hadde jeg kommet inn noen dager senere så hadde jeg ikke vært i live i dag!

 

Vil også si at jeg har verdens beste foreldre som gjorde absolutt ALT for meg for å gjøre meg frisk, men når jeg jo kledde på meg og skjulte hvordan jeg i virkeligheten var så er det ingen absolutt ingen som kunne vite at jeg var så tynn som jeg var, heller ikke mine nærmeste!

 

Det ligger veldig på meg i dag at jeg utsatte dem for denne tiden som jo var helt forferdelig for dem, dei levde jo i et mareritt dei også, både mens det pågikk og tiden etterpå når det gikk opp for dem hvor tynn og syk jeg hadde blitt!

 

Såå det finnes håp for at dere som nå sliter blir 100% friske, men når det er sagt så, det jo også slik at spiseforstyrrelser kan handle om mye mer enn mat... så det viktigste er å få hjelp, forståelse og bli elsket for den man er og et normalt selvbilde og elske seg selv for den man er!

 

Klem og lykke til fra