Hvorfor ser deprimerte mennesker kun seg selv?

[Anonym bruker]

Hvorfor er man så selvsentrert og innbiller seg at det er alle andre sin feil hele tiden?

Er dere KLAR over hvor slitsomt det er for pårørende? Hvor SLITSOMT det er og ikke kunne stole på om du kommer til avtalt tid eller ei, hvor slitsomt det er og ikke kunne forholde seg til noe av det du\de sier???

 

Herregud, jeg er sliiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiten av å ha et psykisk sykt familiemedlem. Vedkommende drar livskraften ut av meg. År med dette, og jeg er på randen selv. Forventer at alle skal føye seg fordi du ikke kan gjøre ditt eller datt pga angsten din, alle skal føye seg, eller svare på telefoner til alle døgnets tider fordi DU trenger det!

 

HVA med hva vi andre trenger?????? Har det slått deg??

 

*utblåsning*

[Tante Blås Squaw]

Du har min fulle sympati, HI!

*klemmer*

 

 

[Anonym bruker]

Du har nok vært veldig forståelsesfull altfor mange ganger....føler med deg. Det kan være knalltøft...

[Anonym bruker]

Jeg skjønner veldig godt at du er sliten, HI. Du skal vite at du har lov til å kjenne dine egne grenser og sette dem til en slik grad at du ikke blir selvutslettende i forhold til andre menneskers problemer, familie eller ei.

 

Håper det går bedre etterhvert! )

[♂ +♀=♂+ ♂+ ♀]

Uforvarende anonym igjen, gitt. ;o)

[Anonym bruker]

Ja, i flere år nå faktisk. Vedkommende kommer med masse tullete problemer hele tiden, lager ekstra problemer, endrer planer, lager løfter og holder de sjeldent. Jeg er dritt lei! Blir helt kvalm!!!

De skjønner ikke hvor slitsomt, irriterende og slitsomt det er for menneskene rundt seg. Nei, vi skal bare stille opphele tiden og høre på de tullete problemene.

Vi andre har faktisk jobber og akkurat like mye ansvar som vedkommende selv. Sitter altfor mye hjemme og lager seg nye problemer.

 

Føler vi har sydd puter under armene til h*n lenge nok! Det må da kunne gå an å kreve noe, selv om vedkommende er deprimert? Vi sliter oss jo ut av bekymring, og uforutsigbarhet selv.

[Anonym bruker]

takk kjære du<.<9

[Tante Blås Squaw]

Har dette mennesket søkt hjelp innenfor psykiatrien?

 

[Anonym bruker]

Jeg føler med deg HI.

[Anonym bruker]

Hei:) Føler med deg.

 

Jeg er en deprimert sjel selv. Kan si at det er ikke så lett å tenke på andre. Man mister liksom helt fokuset. Alt er så grått og trist.

Håper ikke jeg er en slik belastning for mine pårørende.

[Anonym bruker]

Jeg har selv angst og deprimert men ser ikke kun meg selv av den grunn og jeg hater sympati, legger heller ikke skylden på andre for mine problemer.

 

Men jeg holder ikke alltid avtaler og det er nok til tider vanskelig å forholde seg til hva jeg sier. Jeg skjønner godt at det er slitsomt og krevende til tider å leve sammen med meg, men det er også fryktelig nedverdigende og vanskelig å føle seg avhengig av andre.

 

Jeg forstår frustrasjonen begge veier, husk at du ikke er ansvarlig eller må løse problemene til vedkommende, men gi ei hand å holde i når du har overskudd til det.

[Anonym bruker]

Ja, du må gi ei hand å holde i når du føler for det.

 

Jeg er også i en langvarig depresjon, og har Post traumatisk stresslidelse, men jeg ser virkelig alle andre før jeg ser meg selv. Det er også en av grunnene til at jeg har depresjon.

Vær så snill å ikke dra alle over en kam, for jeg følte det litt som et slag, når man sier "alle".

 

[malingus]

Andre avsnitt i innlegget ditt er helt greit.

Jeg forstår at det er slitsomt å ha en i sin närhet som krever mye.

Du har lov å sette grenser og si nei.

Jeg er sikkert et helvete å leve med til tider (ofte) og tror faktisk det skulle mye til for at jeg ville blitt sammen med en med mine problemer. Går dog stort sett bare ut over min kjäre. Ringer aldri venner eller familie når ting er ille. Kanskje jeg burde öve mer på det?

Men si ifra! Selv om man er syk, kan man prates til. Ikke slit deg ut!

 

Andre avsnittet kunne du spart deg!

Det virket ikke som at det var rettet mot ditt familiemedlem, men til alle oss andre. Bare frekt og lite gjennomtenkt.

At den personen du snakker om er slik, kan nok sikkert stemme. Men å si at alle deprimerte bare ser seg selv, er slitsomme, selvsentererte mm er aldeles feil. Dessuten er det noe med å iallefall vise forståelse for hvorfor den deprimerte er slik, at det ofte er en del av sykdomsbildet. Ellers går jo dette mye på personlighet også. Enkelte mennesker, syke eller friske, er mer slitsomme enn andre.

Men måten du skriver på er nedverdigende og svärt lite hyggelig.

 

Helt ok å ville blåse ut om saker, men rett da ditt sinne/frustrasjon mot den person det gjelder, ikke mot alle deprimerte.

Det vil jeg faktisk ha meg frabedt!

[malingus]

Förste avsnitt var det selvfölgelig jeg mente i mitt andre avsnitt.

[Anonym bruker]

Med dette svaret ditt illustrerer du HI sitt poeng til det fulle. Du framstiller det som at dette dreier seg om deg.

[malingus]

Såklart! Jeg er en person som har värt og er mye deprimert.

Så når hun skriver "deprimerte mennesker" "dere deprimerte" så gjelder jo dette alle deprimerte. Hun drar alle over en kam.

I mitt innlegg viser jeg forståelse for at hun kjenner som hun gjör og sier at det er greit og at hun bare må sette grenser. Men jeg sier også at måten hun skriver på er stötende.

 

Om jeg hadde en skikkelig irriterende homofil kompis, som gikk rundt med håndveske, pratet med en feminin stemme og bare pratet sex hele tiden, ville jeg kanskje sagt at han er irriterende. Men jeg ville aldri sagt "hvorfor er alle homofile slik? Skjönner de ikke hvor teite og slitsomme de er?" (om jeg mente dette).

 

Ser du hva jeg mener?

[Anonym bruker]

Beklager om du følte deg støtt, men min opplevelse av deprimerte mennesker er ofte at de kun ser seg selv. Mitt familiemedlem bekrefter dette. H*n er et offer som klager og syter om samme ting hele tiden, som skal ha bekreftelser at det er trist det h*n har opplevd osv. at h*n har rett til å være lei seg osv. Har lyst til å skrike: DU har rett til å ta deg sammen også.

Jeg er så lei av å være klagemur, også tør jeg ikke backe ut fordi vedkommende har truet med å ta livet sitt tidligere.

Men, nå driter jeg snart i det hele. Vil vedkommende dø, så vær så god, ta livet ditt.

[Anonym bruker]

Unnskyld Malingus. Var ikke meningen, genarilserte fordi jeg er så usigelig sliten og dritt lei den depresjonen, som tar livet av meg og flere andre familiemedlemmer.

[malingus]

Forstår at det er en kjip situasjon.

Men som flere andre har sagt, dette er ikke ditt ansvar!

Orker du ikke mer, så orker du ikke mer.

Det er helt ok å tenke slik, det er ikke lett å sette seg inn i andres fölelser og tankegang, heller ikke lett å holde ut når personen ikke lar seg tröste. Men bare pass deg for å si det på den måten du skriver det på. Särlig det om å "finne på problemer". Det er sjeldent så enkelt bare.

Finn en okay måte å gjöre det på. Eller bare si det rett ut som det er. At du er glad i personen og at du gjerne vil stötte henne/han, men at du ikke makter mer nå. At det blir for mye. Sannheten rakt frem får man tåle.

Lykke til!

[malingus]

Helt ok!

[Anonym bruker]

Ja, tror jeg får gjøre det! Tærer veldig på.

Det må å finne opp problemer, vedkommende ringer over små bagateller, kan gråte, være sint osv. over ting vi andre ikke ville brydd oss om engang. Det er også veldig mye opp og ned, planer og store prosjekter på gang hele tiden. Er dette vanlig når man er deprimert?

Utvikler snart telefonskrekk, vet aldri hva vedkommende planer eller innbiller seg.

[Anonym bruker]

Hvorfor ser mitt deprimerte familiemedlem kun seg selv? Det skulle du spurt om. Alle deprimerte mennesker gjør nemlig ikke det.

 

Hvorfor blir kreftpasienter ofte humørsyke og deprimerte? Det er like smakløst og spørre om det. Sykdom er faktisk sykdom. Syke mennesker blir ofte selvsentrerte.

[malingus]

Hmm er ikke lett det der.

Skjönner hva du mener, men er det ikke sånn med mange ting deprimerte tenker på? Andre synes ofte ikke at en situasjon er håplös, de ser ikke hvorfor den deprimerte ikke ser noen lösning. Og d kan det jo virke som at de finner på ting, og ikke tåler noenting.

Men når du beskriver personen tenker jeg vel at de kanskje kan väre mer enn "bare" en depresjon. Det med mye opp og ned og å reagere sterkt på "småting" gir jo et inntrykk av noe mer. Men kan ikke uttale meg om hva det kunne väre. Jeg er ingen ekspert. Det du sier om store planer og prosjekter som aldri blir noe av får meg jo å til å tenke.

Rent deprimerte mennesker har vel ofte ikke stor ambisjoner og har vanskelig for å sette igang med ting. Typ kommer seg aldri opp av sofaen.

Selv har jeg jo en diagnose som gjör at ting svinger hele tiden, jeg kan "flippe ut" for småting og bli urimelig sint og "knust" for ting min samboer sikkert ikke forstår. I perioder går ting fint og jeg kan finne på en del rariteter, väre impulsiv og begynne med saker. I andre perioder er jeg deprimert og har angst i månedsvis, noe som medförer selvmordstanker, selvskading og at alt bare ser svart ut.

Så altså i de gode periodene er mine svingninger ofte positive, mens i de dårlige er de uutholdelige og ödeleggende.

Vel uansett, poenget er at det kan godt väre noe annet enn depresjon, men det må hun vel finne ut av selv.

 

Har dog ingen problem med å forstå at det er slitsomt med denne personen. Må väre vanskelig å vite hva du skal si, når det sikkert virker som at ingenting hjelper likevel. Sett for all del foten ned. Hvordam hun reagerer er jo faktisk hennes problem, og hun tjener jo ingenting på at du sliter deg ut pga henne sant?