skikkelig lei av kvalme og hormoner og null forståelse..

[mami07 *fødeklar*]

sorry alle sammen men jeg er litt på klagern i dag og trenger bare å få blåst ut litt,og kjæresten har fått nok...syns bare at mannfolk burde ha litt mer forståelse i forhold til disse dumme hormonene,og de gjør jo så at jeg ikke vet om jeg skal grine eller være sint eller være irritert eller bare le av hele situasjonen. f_en heller jeg har bare lyst til å bli meg selv igjen!!! men det skjønner jo ikke han og at han også blir sur når han vet jeg da kankje ikke mente å være kjiip i munnen til han gjør ikke akkurat at mine hormoner roer seg noe særlig ned....men samtidig så ser jeg jo at han prøver å holde seg rolig,og det burde jo hjelpe meg litt når jeg ser det,men NEI det gjør ikke det! føles ut som om hele han bare har lyst til å rømme landet til tider....huff sånn går det når o tempramentfulle mennesker driver å skal flytte sammen og skape et liv sammen ja...håper bare ting blir normalt snart jeg..

[mer enn bare mor]

For de fleste så er det starten som er vanskeligst Etterhvert blir det mer reelt for mannen også fordi han da ser en voksende mage og kan kjenne sparkene..

 

Jeg er også evig hormonell og sex er ikke eksisterende for tiden. Dette er mitt andre barn, og det var verre med førstemann Virker som mannen vet litt mer hva han går til nå så han godtar mer fra meg nå enn med første.. og så vet han kanskje at det er en periode? Den varer jo ikke allverdens Men for all del, jeg syns det var temmelig kjipt med førstemann og lurte på hvordan i alle dager det skulle gå når babyen kom til verden. På de verste dagene så jeg ikke for meg at forholdet skulle vare (men heller ikke hvordan jeg skulle klare det uten). Heldigvis visste jeg at jeg ikke skulle ta noen livsavgjørende bestemmelser mens jeg var gravid.. Jeg er ikke med mine fulle fem med så mange hormoner i kropppen

 

Noe som hjalp meg med førstemann var å prøve å sette meg inn i hans situasjon.. Jeg hadde nok blitt ganske sur og irritert hvis han hele tiden var gretten og avvisende mot meg. Selv om jeg visste "grunnen" og prøvde å ta hensyn..

[mami07 *fødeklar*]

dette er min andre også,og når jeg gikk med dattra mi så var jeg hormonell men ikke så ille som nå,eller kanskje jeg hadde vært det med henne også hvis jeg og hennes far var sammen. ting vorket liksom litt lettere den gangen for da hadde jeg bare meg selv å ta hensyn til.nå følte jeg meg skikkelig slem assa,jeg ville ikke vært for uten kjæresten min i det hele tatt,men jeg merker at det er vanskeligere å leve med seg selv når jeg lever med noen andre også,hvis det ga noe mening i det hele tatt? også har han ikke barn fra før som jeg har og forstår da kanskje ikke min bekymring i forhold til min datter og den nye og forskjellsbehandlig fra familier venner osv...eller det er godt mulig han forstår det og jeg bare ikke forstår at han forstår det...blir jo så usikker om dagen at det er jo helt grusomt hehe

 

og ja jeg er enig med deg,hadde jeg vært han og opplevd bare kjeft tårer og "bitching" så hadde jeg ikke vært så fornøyd jeg heller. har jo sagt til han at jeg har ikke kontroll om dage og at det ikke er meningen å være fæl å ha med å gjøre,og da er det på en måte greit..er bare skikkelig redd for athan kommer til å gå sin vei.

 

skikkelig dust når jeg sier jeg er glad for at det ikke er bare jeg som er litt sånn om dagen hehe

[mer enn bare mor]

jeg var også redd for at samboeren skulle gå fordi han var så lei av alt.. Men det må jo være de færreste som er så "dust" at de går fra sin gravide samboer.. Det er jo bare snakk om 9 mnds ubalanse

[mami07 *fødeklar*]

takk for trøstende ord )