Hvordan få et normalt og avslappet forhold til kosthold og trening??

[Anonym bruker]

Tenker på dette så og si HELE tiden, holder på å bli gal.

Mannen min begynner også å bli lei konstant mas om at jeg ser sånn og sånn ut og har dårlig samvittighet for at jeg har spist godis osv...

Tenker kalorier hele tiden, føler ikke jeg kan unne meg noenting uten å trene først. Huff...

Er helt normal i kroppen, 168 cm og 58 kg. Så burde ikke ha problemer med dette. Fikk kroppen tilbake med en gang etter fødsel så er ikke det. Har bare alltid vært sånn, og blir bare verre. Skulle gjerne sett ut som en superstjerne, men har ikke tid eller energi. Og er altfor glad i søtsaker...

[Anonym bruker]

Få deg en annen hobby Eventuelt ta en prat med legen ... hvis du seriøst ikke klarer å slutte å tenke på kalorier er du kanskje i faresonen for å utvikle spiseforstyrrelse.

[Anonym bruker]

Er det mannen min er redd for. Han mener jeg er på grensa. Når jeg trente aktivt før jeg fikk bran ble jeg helt besatt av det også Og følte at om jeg spiste noe usunt så var alt bortkasta.

Skjønner ikke hvorfor jeg er så besatt av å se perfekt ut? Er jo ingen av mine venninner som gjør det heller. Er bare mer streng mot meg selv. Kun det beste er godt nok. Men det er jo ikke mulig.

[Anonym bruker]

Det kan være mange grunner. Kanskje du er perfeksjonist? Kanskje du trenger noe du føler gir deg kontroll over livet ditt? Mange som sliter med spiseforstyrrelser har opplevd misbruk, omsorgssvikt ... selv var jeg i den kategorien. Jeg straffet meg selv med kostholdet.

 

Men det kan også bare være at du er hekta. Trening er jo digg

[Anonym bruker]

Er nok perfoksjonist ja. Og hekta på kontroll. Men med en liten jente på 8 mnd er det veldig vanskelig med kontroll over livet føler jeg. Må jo liksom rette oss etter hennes behov og da blir det ikke noe igjen til meg. Sover dårlig og prioriterer å slappe av nå. Kan ikke få alt skjønner jeg...

[Anonym bruker]

Ingen er perfekte...

[Anonym bruker]

Hva gjør du for å ha et normalt forhold til mat og trening?

[Anonym bruker]

Ernæringsfysiolog?

Da lærer du kanskje litt om maten og dens egenskaper på en positiv måte.

En "pause" fra hysteriet på en mnd ca og se "hva som skjer". Kanksje du allerede lever sunnere og bedre enn du tror

[Anonym bruker]

Du er jo tynn. Kroppen tåler en del også...

 

Tips for å tenke mer normalt:

 

-sett deg en øvre rgense for trening per uke, ikke overstig den!

-ikke tenk kalorier (det tar lang tid å venne seg av med, men ikke tell mer!)

-ikke spis for lite, spis alltid alt du skal

 

la det med spising gå av seg selv, spis selv om du har dårlig samvittighet. vanlig mat trenger alle!

 

Og skaff deg noen å snakke med når du kjenenr at tvangstankene tar over...

[Anonym bruker]

Jeg har faste treningskvelder og "ikke lov" til å telle kalorier eller veie meg. Så jeg veier ikke maten, teller ikke kalorier og har ikke baderomsvekt. Også bestemmer jeg og mannen ukesmenyen annen hver uke

[Anonym bruker]

Tror kanskje at en måte og endre seg på er og flytte fokus fra utseende og trenign og mat pga det, og prøve og trene med fokus på RESULTAT....Og kanskje ikke da på landistanseløp/-sykkel.....Av naturlige grunner.

 

Men sett deg mål som går på STYRKE i ben og armer og likedann helsa di..Er du ofte syk, føler du deg ofte sliten,- prøv og endre treningsmengde og hva du spiser etter når du føler deg friskest og mest energisk..EN lørdag med god mat, vin og litt godis, kan gjøre underverk for treingsøkta på søndag, mtp at man har ekstra og yte med ) Og ikke minst, man har noe og glede seg til til helga og lettere og yte maks resten av uka med den "gulerota" hengende ) EN treningsfridag mellom hver økt kan også være noe som må til. Iallefall om du setter deg konkrete mål om økt styrke.

 

Rett og slett forkusere på alt det positive sunn mat og trenign kan gi, og ikke på en "bra kropp":.....

 

Jeg vet ikke hvor ille du har det, ofte føler man seg verre enn hvordan man faktisk har det, også skriver man et slikt innlegg i desperasjon for man er lei av trening, av å "aldri kunne slappe av og unne seg noe godt" osv osv, men så har man det stort sett ganske greit..Men det kan godt hende at du har det verre og er nærmere en spisefrostyrrelse enn hva som kommer frem. Om man avlyser møter, vennindetreff, kanskej ferieturer fordi man ikke får trent, så er det like alvorlig som og bare fokusere på mat......Men kan virke som om du "deler" fanatisme mellom sunn (og lite??) mat og mye trening.....Jeg vet ikke, men kan være en ide og snakke med noen..Alt fra psykolog, til noe så enkelt som en ernæringsekspert ELLER personlig trener på treningsstudioet ditt (om du bruker det.) For selv om du ikke er farlig tynn , eller kanskej ikke en gang står i fare for og bli en typsik anorektiker, så er det like skadelig psykisk for DEG og iallefall for BARNA at du er så opphengt i det YTRE perfekte.....

[Anonym bruker]

Aner ikke..

 

Etter mange år med overvekt for så å gå ned på normalvekt har jeg utviklet et altfor stort fokus på kosthold og trening. Jeg blir stressa om jeg ikke får trent en dag, eller hvis jeg har spist noe jeg ikke veit kaloriinnholdet på. Når jeg går over min "tillatte" kalorigrense, stresser jeg med å "tjene inn igjen" kaloriene de påfølgende dagene, og trene ekstra osv.

 

Jeg veit at dette ikke er bra i lengden, og at jeg bør søke hjelp før jeg får en alvorlig spiseforstyrrelse, men det er ikke bare lett. Vil bare ned på målvekten først osv. Men jeg tenker at når jeg får bedre tid og mindre å tenke på, vil jeg be om henvisning til ernæringsfysiolog for å diskutere mitt forhold til mat og komme fram til strategier for å takle dette på en fornuftig måte...

[Anonym bruker]

Spiser når jeg er sulten. Nekter megselv ingenting, men alt med måte. Tenk heller mengder istedet for kalorier.

Ikke sammenligne deg med mennesker som er "umenneskelige" om du skjønner, alle vil se ut som stjerner, men ingen gjør det. Retusjering er det ekstremt mye av.

Tenk sunnhet istedet for utseende.

[Anonym bruker]

Kjære HI.

 

Jeg har slitt med spiseforstyrrelser i mange, mange år. Er nå FRISK på 6 året. Det som fikk meg til å venne meg av med tvangstanker var rett og slett at jeg innså hvor dumt det var, hvor mye tid det tok og hvor kort livet er. Høres banalt ut, men etter å ha vært misfornøyd i så mange år, og gått glipp av så mye moro, gadd jeg ikke mer. Ingen andre analyserer meg som jeg selv gjør, ingen andre BRYR seg. De vennene jeg har setter jeg pris på pga hvordan de er, ikke pga kropp og trening.

 

Når jeg så på bilder fra mine verste år med spise/treningsforstyrrelse innså jeg at jeg var fin nok, bra nok, trent nok og god nok.

 

Ønsker ikke å sitte på gamlehjem og ha gått glipp av tid (og tilstedeværelse!) med venner, barn, familie, kjæreste fordi jeg satt og telte kalorier inni hodet mitt. det er jo helt sykt!! Jeg begynte å akseptere kroppen min, bli glad i den, si fine ting til den foran speilet, og tvang meg til å spise middagen min:) Satte tre dager av til trening pr uke, trening som nå gir meg noe, som jeg blir glad av og gleder meg over. Begynner jeg og telle kalorier i hodet mitt, skrur jeg på musikk, danser det bort, ringer en venninne, hva som helst.

 

Lykke til. Skulle gjerne skrevet mer, sønnen min kom akkurat inn døra:)

[Anonym bruker]

Få deg noen andre interesser. Les bøker, lek med barna, engasjer deg i politikk og nærmiljø. Kansje det vil hjelpe deg til å flytte fokuset fra deg selv og din kropp til andre områder.