Andre her med egne foreldre som kanskje ikke var de beste?

[Anonym bruker]

Jeg sikter ikke egentlig til dere som vokste opp i regelrett omsorgssvik, men dere må gjerne svare dere også -er jo uansett interessant å høre..

 

Men jeg lurer på om dere opplevde mange utfordringer når dere selv fikk barn? Selv følte jeg at ikke hadde anelse om hva jeg drev med, jeg visste ikke hvordan jeg skulle te meg overfor babyen. Nå hadde jeg lest en del, så jeg gjorde det jeg hadde lest, men herregud som jeg følte jeg famlet i blinde! Strevde også med morsfølelse. Bruker fortsatt mye tid og krefter på unødvendige ting (bruker jeg for lang tid når jeg leverer/henter i bhg?, burde jeg snakke mer om barnet på jobb?, burde jeg snakke mindre?..).

 

Mine foreldre gjorde nok sitt beste, men det var ikke alt som var bra. Mamma var psykisk syk, og jeg måtte nok kjempe til meg opomerksomhet og opplevde i liten grad mamma som trygg.

[Anonym bruker]

Mamma var alltid den sterke i familien vår. Hun trakkaserte pappa hele tiden og gjør det fortsatt. Det verste er at hun alltid snakka negativt om han overfor barna, og ikke støtta han når vi var uenige/sure på han. Dette førte til at pappa mista all autoritet overfor oss.

 

Mamma har aldri tålt at vi barna motsa henne, og baksnakka også oss overfor søskenene. Det varierte hvem hun "holdt seg inne med", men det var for det meste søskenene mine. Av alt det verste som er blitt sagt om meg, både når det gjelder baksnakking, utskjelling og skjellsord, står nok min egen mor for 80%. Begge foreldrene mine brukte fysisk vold mot oss da vi var små, i form av ris på rumpa, og i mammas tilfelle også slag i ansiktet med flat hånd. Dette er utrolig ydmykende, og gjør noe med barn. I krangler med andre barn tok hun aldri vårt parti, hun gikk ut fra at det var vi som hadde starta det hele. Så vi endre opp med dobbel mengde skjenn, både fra henne og fra foreldrene til det andre barnet.

 

I tillegg har mamma definisjonsmakta på det meste. Om vi ikke likte og ville spise noe hun har definert som god mat, ble vi kalt utakknemlige. Vi ble tvunget til å spise opp, og fikk ikke forlate bordet før det var gjort. Samtidig er det mye mat hun ikke liker (MYE mer kresen enn jeg, det finnes vel bare blodmat jeg ikke spiser i det hele tatt, ellers handler det om tørrkokt/tørrstekt kjøtt og fisk, overkokte grønnsaker og bomming med krydder, altså ødelagt mat, jeg har aldri klart det), men det er jo da selvfølgelig forferdelig mat som det ikke er normalt å like, og da er det en dyd å ikke kunne spise det. Hun spiser jo selvfølgelig absolutt alt som er skikkelig, i og med at det er hun som definerer skikkelig mat. Det samme med klær, musikk, politikk, interesser. Det er hun som definerer hva som er bra og dårlig.

 

Hun har aldri gitt oss selvtillit på noe som helst, har vel mer følelsen av at mine meninger og følelser er uten betydning.

 

Av alt dette er det nok splitt/hersktaktikken mellom oss søsken som har vært mest ødeleggende, og dette gjør hun fremdeles. Det merkelige er at pappa fortsatt holder ut.

 

Utad er mamma ressurssterk, og hun har vært dagmamma til flere barn, som hun har behandla skikkelig og bra og foreldrene til barna er fulle av lovord om henne. Også på jobben er hun en ressursperson, selv om sikkert mer enn en kollega føler seg tråkka på innimellom, når de ikke klarer å være like effektiv som henne (noe svært få klarer, hun er super i jobben sin).

 

Jeg har et greit forhold til mamma i dag. Jeg ser at hun ikke bare har negative sider, men som mor har hun etter min mening feila fundamentalt. Vi bor i nærheten av hverandre og omgås vanlig. Men vi blir aldri fortrolige, og jeg vil heller betro meg til svigermor enn mamma.

 

Om ikke annet har jeg lært mye om hvordan jeg ikke skal være som mor.