Andre fleregangsfødende som er alene, eller som har vært i samme situasjon?

[Lemondrops]

Hei

Jeg har tre fantastske barn og venter nå den fjerde. De to første har jeg med min eksmann. Nurket jeg bærer på nå blir mest sannsynlig, ja hva skal jeg kalle det...farløs? Han ønsker ikke å involvere seg. Etter mange runder med meg selv har jeg bestemt meg for å beholde og oppdra vidunderet alene. Han eller hun får tre skjønne storesøsken. Jeg tror dette kommer til å gå greit. Tre venninner og barnefaren er de eneste som vet jeg er gravid. Forholdet til barnefaren er komplekst og av redsel for at jeg skal måtte kikke meg over skulderen til en hver tid, har jeg valgt å ikke gå ut med det før jeg virkelig må.

 

Er det noen andre som har erfaring eller er i samme situasjon som meg? Jeg kjenner at dagene og kveldene noen ganger er veldig tunge og triste. Å gå gjennom dette alene, ingen å dele gleden eller sorgene med. Det er hardt, det. Nå er jeg 12 uker på vei og det viser allerede. Skal prøve å skjule magen så lenge jeg kan. Men det er nok bare spørsmål om tid før tsunamien kommer, og da må jeg ha godt fotfeste.

 

Gruer meg, men gleder meg så uendelig mye også

[bokormamma]

Jeg var alene med min første, og selv om det nok var mye lettere enn med nummer fire, kjenner jeg igjen følelsene du beskriver. Pappa'n og jeg var liksom ferdige med hverandre da jeg oppdaget jeg var gravid, og han ville først ikke vite av problemstillingen, så jeg holdt hele svangerskapet for meg selv til jeg var over 4,5 mnd på vei. Da var det ikke mulig å skjule det lenger pga bekkenløsning og behov for tilrettelegging på jobben, Dessuten måtte jeg jo forberede familien på den store omveltningen som kom.

Det jeg opplevde, var at det praktiske rundt svangerskap og fødsel osv var null problem. Og så fort jeg involverte familien min hadde jeg masse god hjelp. Jeg sa klart i fra at pappa'n og jeg ikke var et tema og at barnet skulle få vite hvem han var og ha et forhold til ham om de to ville det, men at jeg ellers ikke ønsket verken spekulasjoner eller snakk om dette. Det respekterte alle og ingen så ut til å ha noe problem med det. På mange måter tror jeg det ble lettere for foreldrene og besteforeldrene mine å ta del i svangerskap og barlsestid da jeg var alene, for de følte seg mer trengt. Så praktisk sett klarer du deg helt sikkert fint.

Men på det emosjonelle planet er det litt kjedelig å være alene. Ingen å snakke til om det som skjer eller "syte" litt når man føler at ribbeina er i ferd med å knekke av babyspark. Men det er fordeler også med dette. Du slipper å ta hensyn til noen partner og kan gå helt opp i babybobla di, får velge navn og oppdragelse og alt slik selv og kan kose deg akkurat så mye du vil. Mitt råd er imidlertid: Prøv å finne en venninne eller noen andre som er i svangerskapsmodus også, noen som tåler at du babybabler hemningløst og kan dele litt med deg.

Lykke til! Dette går så bra!

[Lemondrops]

Tusen takk for svar. Satte utrolig stor pris på det. Gruer meg enormt til å fortelle det til familien. Er redd for at barna mine vil bli uglesett også, siden jeg fremdeles "bare" er separert og at de ikke har samme far. Men det går seg vel til etterhvert. Skal gjøre som du sier. Bare si det rett ut til familien og be dem om å respektere mitt valg. Jeg er jo tross alt voksen, hehehe.

 

Det viktigste for meg er at barna mine har det bra. Jeg skal prøve å involvere dem så mye som de selv ønsker. Kjenner det er litt sårt å tenke på at det lille nurket vil bli stående igjen når de eldste blir hentet av faren sin, men men. Har tenkt å involvere barnefar sin familie etterhvert. Gi dem valget om å ha kontakt eller ikke. Får se hvordan det går. Som jordmor sier: Et skritt om gangen, veien blir til mens jeg går.

 

Lykke til med nykommeren, forresten

[bokormamma]

Jordmor har helt rett: Ta en dag av gangen, og før du vet ordet av det kan veldig mye ha forandret seg. Jeg var veldig redd at datteren min ville føle seg litt utenfor når lillebror kom, og tross alt ble den førstefødte for pappa'n i huset, men det går veldig fint. Dessuten har jeg tatt til meg noe en eldre kvinne sa til meg da jeg fikk datteren min alene: "Dere to kommer til å ha et helt spesielt bånd fordi dere i en periode er bare dere to" og det har stemt. Nå visste denne damen hva hun snakket om, for hun fikk et barn alene før hun giftet seg også. Og den dag i dag er hun veldig nært knyttet til den hun har alene. Merker det med datteren min også, og vi gjør et poeng ut av å gjøre ting sammen, bare vi to mens mannen min tar vår felles sønn med på ting. Det skal vi fortsette med også når den nye babyen kommer.

Og fars familie kan godt bli en ressurs etter hvert. Det har de blitt for oss. Datteren min har en grei kontakt med faren sin også, men han bor langt unna nå og har sin egen familie, så hun bryr seg ikke så veldig. Familien hans derimot har hun god kontakt med og de er en ressurs for oss begge. Nå er hun straks blitt så stor at hun kan besøke dem på egenhånd også, og det blir stort for henne, for da føler hun seg spesiell:-)

Dette kommer til å gå helt bra, og for å sitere min bestemor, som har tatt imot tre (av tre) barn og 4 (samtlige av oss som har fått unger i familien altså) barnebarn som er kommet hjem med uplanlagte svangerskap på gang: "Høh, en skal være glad så lenge det kommer nye liv, alternativet er verre!"... og med den innstillingen har hun hjulpet oss alle sammen med både praktiske ting, samlivsbrudd, babyer og det som måtte komme:-)

[Fire Diamanter <3]

Nei ikke gru deg !

<3

Det er fantastisk :-) det å være alene er ikke ille :-) Vær stolt av magen din og vær stolt av valget ditt :-)

De menneskene rundt deg som ikke forstår/aksepterer at du velger å få et "farløst" barn, de er ikke vært din tid. I en slik situasjon merker du hvem du har og hvem du ikke har. Noen blir du sikkert overrasket over at du faktisk har, og noen blir du skuffet over fordi du tror de er der....

Men det er en flott ting for du lærer virkelig hvem som er dine venner :-)

 

Prøv å snu kveldene til noe positivt, ikke bra for barnet at mor er trist og lei seg :-)

 

Om du vil kan du sende meg melding privat (tror det går) så skal jeg fortelle deg hele min historie, du vil garantert få styrke av å gå igjennom dette :-)

 

Stor klem :-)