Kan ikke mødre bare være ærlige ang sine barn?!

[EgG]

Nå snakker jeg ikke om dere her, for jeg vet ikke noe om deres barn, men flere venner, kolleger og naboer føler jeg lyger om sine barn! Hvorfor? Er det så utrolig viktig at de fremstilles som perfekte glansbilder?

Det kommer jo frem en dag at dette ikke stemmer.

Kan de ikke bare være ærlige? "Mitt barn er kresen i matveien"

"Mitt barn sover ikke hele natten" "Mitt barn er håpløs i butikken" Osv...

 

Hva mener dere? Lyger dere på barna deres?

[Trultetryne]

Jeg er helt enig!

Jenta mi får til og med pupp om natta enda, og hun er snart 16 mnd..

Ikke går hun heller.

Og jeg ikke gjør jeg noe for å skjule det heller.

[Anonym bruker]

Men jeg skjønner ikke tror jeg.

Vet du at de lyver da?

 

Jeg gidder aldri å klage til andre når jeg snakker om barnet mitt. Andre kan klage til meg, og da gidder i alle fall ikke gi de mat på mølla altså, for det er grusomt uinteressant å høre andre klage på de friske, flotte barna sine. De klarer ikke fokusere på det, altså at barna er friske, og det å være takknemlig for akkurat det.

Jeg velger heller den veien, og kan kanskje for noen oppleves som en som ikke har opplevd noen vanskeligheter med det å bli mor. I alle fall for de som ikke spør, men klager selv.

 

Jeg syns dessuten det er dårlig gjort ovenfor barnet å klage over det barnet gjør, siden barnet jo er en uskyldig part i det meste som skjer. Særlig når det gjelder helt normale ting som du nevner som eksempler. Ingen av eksemplene du nevner er for meg noen grunn til å klage sin nød til venner og bekjente. Men man har jo forskjellige "preferanser" der også, som med alt annet.

[Anonym bruker]

Tror ikke de fleste lyver bevisst, men det er nå slik at alle mødre syns sitt barn er verdens beste og den store kjærligheten til barnet overskygger de negative sidene barnet har.

 

Slik tenker iallefall jeg om foreldre som sier usanne ting om sine barn1*!

[Anonym bruker]

Jeg lyver ikke. Har vært heldig å fått en gutt som både sover godt, spiser det meste, var tidlig ute motorisk, lite sutrete osv. Lyver ikke om sånt, men dersom andre sliter eks med søvn, så gnir jeg ikke inn i ansiktet deres at min sover såå godt. Det er usympatisk.

 

Jeg regner selvsagt med at "glansbildet" endres etterhvert som barnet vokser til og blir trassig etc

[Anonym bruker]

enig!

 

Har et par venninner som skryter sånn over at ungene e så enkle å legge og gode til å sove.

 

hehe gidder ikke diskutere når de sier ungen legger seg 18-19 og sovner inne MAX 20min og så sover de uten en lyd til dagen etter halv 8.

og opp til flere ganger hvis vi sitter i tlf må de inn å gi ungen sutten og snu litt på h*n for h*n griner..

[Anonym bruker]

Skjønner ikke helt hvorfor det er noe galt i å snakke varmt om barnet sitt jeg, men jeg er kanskje ikke helt normalen da?

Jeg tror det handler litt om forventninger også. Hvilke forventinger man hadde til det å bli forelder.

 

Er man forberedt på det meste, takler man det meste, og da føler man kanskje ikke heller det er noe å klage over?

 

Det kunne aldri falt meg inn å si at barnet mitt var håpløst i butikken i alle fall. Barnet mitt er aldri håpløst! For en utrolig vond ting å få høre av mammaen sin da. At man er håpløs? Barna våre forstår mer av det vi sier enn det vi tror, så vi skal vokte oss for å omtale dem i negative ordlag.

[Anonym bruker]

Nei, jeg juger ikke og føler heller ikke at venner eller naboer gjør det. De fleste jeg kjenner innrømmer at de er lei både trass, tidlige morgener osv. Men hvis man har et barn som sover godt og oppfører seg bra bør man helst tie stille så man ikke blir beskylt for å juge.

[EgG]

Det er ikke noe galt i det hele tatt å snakke varmt om barnet sitt. Det synes jeg mødre skal. :-)

Men jeg synes det er litt rart at man f.eks. kan snakke med mor om barnet og mor sier at han spiser alt. Spiser selv og det er ikke noe problem. Men sankker man med far så vil ikke han mat fordi barnet aldri sitter stille og bare piller i maten.

Jeg har også passet barn som skal være såååå flinke til å spise alt, men sitter bare å piller og sier æsj.

 

Nå mener ikke jeg at man skal gå å klage over barnas "feil", men man må da kunne være ærlig! Mitt barn strever med soving nå. Hun er 1år og jeg tror ikke det er noe unormalt at en 1åring ikke finner smukken selv på natten og derfor våkner opp. Det er ikke ment som en klage, men det er sakt mer for å lufte om det er flere i samme situasjon og evt. erfaringer man har med det. Og da er det veldig frustrerende med mødre som pynter på sannheten. Selvfølgelig finnes det de som bare er slike glansbilder og det skal de få lov å være også, men til de andre mødrene: skryt av sannheten, men vær ærlig når det kommer til det punktet også. Det er iallefall min mening.

[Mimmi84]

jeg skjønner NØYAKTIG hva du mener egg

[Anonym bruker]

Skrytet kan vel også gjelde talenter og intelligens? Eller hos små barn, overdrevent skryt om barnets språk?

[Anonym bruker]

Ja, så absolutt. Føler det er en del som overdriver der også. Jeg har oppdaget dette gjelder flere. Kanskje kan det ha noe med at jeg er realist, mens de er veldig optimist? Kanskje en kjempeporsjon mat hos de ikke er det samme som hos meg? Ikke vet jeg, men jeg føler de overdriver hva barna deres kan.

[Anonym bruker]

Jeg tror det handler mye om generelle holdninger til livets realiteter jeg.

Noen er evige opptimister = klager og oier seg lite over småproblemer i hverdagen.

Noen er evige pessimister = klager og oier seg over de minste hinder i veien, det være seg været eller at barnet sover/spiser lite, eller andre ting de ser på som trasige.

Og så har man vel de fleste innenfor en gruppe et eller annet sted midt i. Der er vel jeg. Klager om det som er verdt å klage over, og holder en del for meg selv, for det første fordi klaging er uutholdelig traurig å høre på, for det andre fordi jeg ikke ønsker å klage over småting fordi så mange har det så uendelig mye værre med multihandicappede barn, døde barn, syke barn, osv osv.

 

Syns menneskene rundt meg gjenspeiler mitt syn på dette i ganske så stor grad. Noen klager hele tida, noen klager sjeldent, og noen få klager aldri.

Og jeg vet med meg selv, at de som aldri klager (eller er "ærlig" som det henspeles til her) har sine ting de også, de ser bare ingen grunn til å dele det med alle og enhver.

 

Om min egen del da, så vet jeg at barnet mitt ikke er perfekt, det er jo ingen som er det. Men jeg elsker henne, og er stolt av alle hennes egenskaper. Staheten som skal få henne fram her i livet. Sinnet som viser at hun ikke er redd for å vise følelser. Osv..

[Anonym bruker]

Jeg synes dette innlegget er litt rart egentlig, jeg skjønner ikke helt...

Jeg kjenner ikke en eneste mor som bare skryter av barnet sitt, alle har sine ting med sine barn som er slitsomt enten det er mat eller søvn eller sutring... Hvorfor skulle man uansett gidde å lyve på seg en "perfekt" unge? Det er jo slitsomt og utfordrende å være mamma og det er jo nettopp derfor vi har hverandre å klage litt til innimellom slagene

 

[Anonym bruker]

Jeg må si jeg er litt enig med EGg jeg, det gjelder spesielt ei venninne som stadig pynter på sannheten. Ungen kunne "nesten gå" tidlig i november (går ikke ennå), er alltid blid, lett å legge, barnehagestart gikk som en lek osv. Vi er ganske nære venner og har mye kontakt så jeg ser jo at hun framstiller virkeligheten på en noe underlig måte. Hun om det, men jeg skjønner bare ikke poenget med å lyge om slike ting til sine nærmeste venner. Hva tjener det til?

 

Jeg oppfatter ikke HI som at det er snakk om å klage/være negativ kontra å ikke klage/være positiv her, men mer om naturlige tema som kommer opp i samtaler mellom småbarnsforeldre, kan jo være greit å utveksle erfaringer når man kommer opp i problemer osv..? Man klager vel ikke på barnet sitt om man innrømmer at det er vanskelig å få det til å sove gjennom natta/spise middagsmat/blir sutrete ved tannfrembrudd etc og lurer på om andre har vært oppi liknende situasjoner?

[Anonym bruker]

Jeg mener at mine to er en drøm. Blide, sosiale, sover sammenhengende 13 timer pr natt. Osv. Jeg hverken juger eller skryter. Sånn er det bare.

[Anonym bruker]

Jeg er så STOLT over min lille datter. jeg trekker fram hennes positive sider ved henne for folk som spør og hvor heldig jeg er som har henne. Selfølgelig har vi våre utfordringer, men det tåler jeg utmerket godt uten at jeg skal begynne å klage på det. Vi har nett hatt 2-3 ukers periode med lite søvn pga tenner - men jeg har mye å gi og trøster så godt jeg kan. Jeg er så heldig som få oppleve et barn på godt og vondt. Jeg er blitt MAMMA og dette er ikke en selvfølge. Jeg har 4 års prøving og flere SA bak meg.

 

Jeg personlig synes det er herlig når folk er stolt over barna sine :-)