Gå til innhold

Er det noen som angrer på at dere har fått barn, eller antall barn?


Anbefalte innlegg

Før jeg selv fikk barn, hørte jeg stadig vekk fra andre som ikke hadde barn, eller ikke ønsket å få barn, at mange med barn innerst inne angrer på at de fikk barn. Jeg kunne ikke få meg til å tro dette, og syntes det bare hørtes ut som en unnskyldning for de som ikke kunne eller ville få barn selv. Men jeg lurte jo på om dette kunne være mulig.

Nå har jeg selv ett barn, og ett til på vei. Hverdagen er selvfølgelig mer slitsom enn før, men det er ikke en celle i kroppen min som angrer på at jeg valgte å få barn.

Jeg var 32 da jeg fikk mitt første barn, og han var planlagt og ønsket.

Hvordan er det med dere? Er det mulig å angre på at man har fått barn?

Fortsetter under...

Har aldri angret på de to barna vi har fått.

Den første uka etter fødsel nr 2, hvor man har en del barseltårer, så kunne jeg si at vi kanskje ikke skulle fått en til fordi jeg trodde eldstesønnen kom til å hate meg for alltid fordi vi fikk ett barn til, hehehe.. Men det mente jeg jo ikke:)

HI her. Ja, med fødselsdepresjon forholder det seg naturligvis annerledes. Men jeg tenker altså utenom perioder der man har hatt depresjoner o.l.

Altså, om noen, på generelt grunnlag, når alt ellers er "normalt", angrer på at de fikk barn?

De to første årene har vært så slitsomme at jeg noen ganger har misunnet de som ikke har barn. Men etter det er alt bare helt fantastisk, jeg ville ikke byttet barn med noe i hele verden. Så nei, jeg angrer ikke. Kan man det? Jeg vet om noen som angrer på det fjerde, femte, sjette og sjuende barnet, men der er det spesielt siden familien samtidig ble rammet av mye sykdom.

Annonse

Huff blir nok slaktet for dette. Men JA jeg angrer på at jeg fikk barn.

 

Og JA det er sammensatte kompliserte grunner til at jeg føler det slik, og jeg håper det er en fase jeg kommer over...helst fort..er helt for jævlig å føle det slik ovenfor sitt eget kjøtt og blod...

 

Sliter sånn med meg selv for dette at jeg har vært suicidal i lengre perioder av mitt voksne liv. Og har hatt mange kreative ideer for hvordan komme ut av uføre uten å gjøre noe "galt".

 

En periode la jeg til i kveldsbønnen at: jeg håper du henter meg hjem snart og sparer en som trives her på jord som elsker å være mor.

 

Forferdelig å føle sånn..hadde jeg vært mann kunne jeg enkelt stukket fra kone og unger og levd videre, men så enkelt er det ikke for meg :(

 

 

19:45 her

 

Må tillegge at det som gjør jeg angrer er at jeg føler meg fanget og ikke kan leve slik jeg ønsker. nå skal jeg gjøre alt for barna, være et godt forbilde, stå for trygghet og stabilitet...

 

jeg er en eventyrer med lopper i blodet og trives best om jeg kan leve fra hånd til munn med bare ansvar for meg selv. Jobbe intenst i perioder, reise på eventyr når det er nok penger i kassen og leve på en måte som jeg mener er uforenelig med familielivet.

 

Om barnas far hadde tatt vare på dem slik at de hadde det godt ville jeg definitivt pakket sekken og reist allerede i kveld. Og så kommet hjem igjen når jeg var klar for en rolig periode ;)

Ja ,det har jeg angret på det mange ganger ...

 

Hadde jeg vist hvor stort ansvar det er å ha barn , hvor bundet og hvor mange bekymringer man får , tror jeg ikke jeg hadde valgt å få barn !

 

Men nå som han er her kunne jeg ikke tenkt meg et liv uten han , trodde aldri jeg kunne elske noen så høyt og hadde han død hadde det knust meg ..

 

 

Har aldri angret på noen av mine tre barn, men regner med de på samme måte som meg har hatt det tøfft etter skillsmissen fra faren, nå begynner ting å stabilisere seg, og vi er på vei videre, sammen er vi dynamitt og har det bra i lag.

 

Valg av far derimot har jeg angret bittert på mang en gang.. Etter 12 års forhold, 10 års ekteskap, flytta han 60 mil vekk og lot ungene i stikken for et forhold som varte i hele 8 uker!! Ikke bidrar han med hverken bidrag, gaver eller en telefon når barna trenger det..

 

Synd å si det, men jeg ønsker han alt vondt for all unødvendig tull han har utsatt MINE barn for!!

 

Ellers er det vel et ordtak som sier at man kan aldri angre at man fikk barn, men en abort kan man angre bittert..

 

Har aldri hørt at noen har angret på at de fikk barn, om ikke det er for depresjon osv..

Vanskelig spørsmål. jeg elsker barna mine nå når de er her, men om jeg kunne skru tiden tilbake ville jeg ikke fått barn, og spesielt ikke med han som er faren...

Vet ikke jeg, er det å angre? Nå er jo barna her...Og jeg elsker dem uendelig mye.

Annonse

Jeg angrer ikke på noen av mine fire barn, men det hender jeg kjenner et aldri så lite stikk av misunnelse etter endt arbeidsdag når barnløse kollegaer sier "å, nå skal det bli godt å komme hjem og slenge seg litt på sofaen!", når jeg må hente i bhg, handle, lage middag, høre lekser osv alene før mannen kommer hjem. Av og til hadde det vært deilig å ikke ha barn også, men det betyr ikke at jeg angrer på at jeg har fått barn, bare at jeg tidvis er litt sliten :)

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...