Er det sånn at gutter trenger faren sin mest og jenter trenger moren sin mest?

[Anonym bruker]

Er det en sannhet i dette? Føler meg litt snytt siden jeg bare har to gutter, men det er vel noe i dette?

[Anonym bruker]

Tror gutter trenger moren sin like mye som jenter gjør. I alle fall opp til en viss alder:)

[Anonym bruker]

Her velger begge barna meg, og jeg har en gutt og ei jente.. Mulig fordi faren rett og slett er udugelig! Gir ikke ros, bare skjenn.. og har alltid forventet at barna skal være som militante tjenere for han... ikke så rart de ikke vil til han!

 

Som eldste sa da jeg var syk og lå på sykehuset: "Hvis du dør mamma, vil jeg heller på barnehjem enn å bo med pappa!"

[Anonym bruker]

Og han har du valgt å få barn sammen med....

[Anonym bruker]

Det var når vi fikk barn han ble sånn.. før det var han livlig, glad og hyggelig...

Men slitsomt å få barn vet, du for da må han jo faktisk ta ansvar og gi slipp på sin egen fritid for noen år...

Da er det enklere at moren tar seg av sånt, så stikker man herfra...

 

Jadda, jeg burde gått for lenge siden!

 

Nå har vi vært uten han i 2 år, og det er helt fantastisk!!

[Anonym bruker]

I et livsløp tror jeg de trenger begge to like mye. Barn som mangler en tilstedeværende pappa greier seg også, men da blir oppgaven for mammaen tilsvarende større. Og motsatt for de som mangler en mamma.

 

[Anonym bruker]

Jeg var ei skikkelig guttejente når jeg var liten, var pappa hjemme hang jeg sammen med han. Med en hjemmeværende mor så var jeg mest sammen med min mor, og brukte all tiden når pappa var hjemme sammen med han.

Min søster var en skikkelig mamma jente, nå har hun mye mer kontakt med pappa. Det har vel litt med at nå trenger hun litt råd og hjelp med hus og slike ting. Han er en liten oppslagsbok innen hus og hage, såfremt det ikke gjelder interiør.

 

Mine to jenter er mamma jenter. Min manns ene barn er skikkelig pappa jente, hun andre er mammajente. Så det har litt med interesser og væremåte tror jeg.

Meg og min far er veldig like, min søster og mor er veldig like. Meg og mine barn er ganske så like, men de har ikke så mye kontakt med sin far så det blir litt vanskelig for dem, ikke så lett å bli pappa jente når de nesten ikke treffes.

[Anonym bruker]

Når de er små, tror jeg de trenger begge foreldrene like mye. Men det kan kanskje ofte være slik at jenter blir mer knyttet til mødrene når de blir større. Det finnes selvfølgelig unntak, men ser at det stort sett er slik blant mine venner iallefall.

[Anonym bruker]

Ja det er ikke før man får barn sammen at man oppdager hvem den andre er Så bra at dere har det fantastisk!

[Anonym bruker]

I min søskenfolkk er det ikke sånn. Vi er en jente (meg) og to gutter (en bror som er eldre enn meg,og en som er yngre). Jeg er pappadalt,mens begge guttene er mammadalt. Jeg har hatt et mye tettere forhold til min far enn min mor. Hvis jeg hadde behov for å snakke med noen av dem,så var det alltid min far jeg gikk til - og det var alltid han jeg fant på ting sammen med som liten.

Og hos mine brødre så var det andre veien...

[Anonym bruker]

Mannen min er så sinnsykt mammadalt...

[Anonym bruker]

Ene sønnen min og datteren min har nærest forhold til meg, spesielt er forholdet til sønnen veldig nært. De to andre sønnene mine har nærest forhold til pappaen sin. Altså alle barna er veldig glad i og tyr til begge oss voksne, men når alt virkelig er galt, så ser vi at de har sine favoritter.