Jeg hører nok til her fremover. :)

[Prosjekt_baby84]

Hei.

 

Kort om min prøvehistorie: Begynte å prøve okt. 2008, og ble gravid i april 2009. Lykken ble kortvarig og vi mistet i uke 7. Fortsatte å prøve, og ble gravid igjen i jan 2010. Den lykken ble enda mer kortvarig, mistet i uke 5.

Jeg har vært hos gynekologen min flere ganger og uttrykt min frustrasjon over aborter og stadig negative tester. Følte meg ikke spesielt tatt på alvor. "neida, du er så ung. Kom tilbkae om 4 mndr hvis du ikke er gravid da". Så bestemte vi oss for å teste min kjære. Resultatene var ikke hyggelig. Dårlig kvalitet, og lite sannsynlig at han kunne befrukte meg på naturlig vis. I tillegg hadde han tegn på infeksjon. Han ble grundig undersøkt, og det viste seg at han hadde infeksjon i prostata. Dette førte til tette sædledere, slik at sæden så vidt slapp ut, og stakkarsene som gjorde det, de var ødelagt fordi de hadde ligget for lenge "på lager". Dette var nok også årsaken til abortene (det kan man naturligvis ikke si for sikkert, men..). Han fikk antibiotika, og ble kvitt infeksjonen, men kvaliteten var fremdeles dårlig. Bedre, men langt fra bra. Så fikk han pergotim, og tok ny test etter avsluttet kur. Bedre resultat, men fremdeles ikke helt slik vi hadde håpet. befruktning kan skje på naturlig vis over tid, dersom jeg har god fruktbarhet.

Jeg gikk til gyn igjen i midten av februar, og nå var det en ny lege der. En som faktisk forsto meg og tok meg på alvor. Han jeg hadde vært hod tidligere sa "disse abortene er bare kroppens måte og ordne opp på, du skal være glad kroppen din fungerer. Dette ordner seg etterhvert". Men han nye sa "jeg skjønner at dette er vanskelig. Du har jo vært gravid to ganger, det kunne faktisk vært to barn det". TAKK!!! Jeg vet med min fornuft at kroppen min ryddet opp i noe som var galt, det kan jeg fortelle meg selv og jeg kan høre det fra andre om og om igjen. Men det betyr ikke at jeg føles skikkelig pyton. Ikke nå lenger, jeg har kommet over det. Men det var så godt å møte en lege som møtte meg som menneske og ikke bare så det medisinske. Det skal også nevnes at jeg har Leiden mutasjon (sikkert flere her som vet hva det er). Gyn mente så at jeg burde hatt blodfortynnende fra begynnelsen av sv.skapet, da dette i seg selv kan øke risikoen for SA. Det er det jeg har sagt hele veien, men nok en gang- ingen har hørt på meg. Så han skal jeg alliere meg meg når den tid kommer (jeg må si når, får meg ikke til å si hvis)

Uansett- søknaden ble fylt ut og han skulle ringe meg så snart den er sendt. Min kjære måtte ta noen blodprøver før den kunne sendes, og jeg var innom gyn med de siste papirene til søknaden forrige tirsdag..Så nå venter jeg bare på at han skal slå på tråden..

 

Det jeg bekymrer meg litt for, er at jeg begynner i ny jobb til sommeren.. Jeg er "headhuntet" til denne jobben, og vet at sjefen har store forventninger til meg. Jeg er så redd for hvordan hun vil reagere når jeg forteller hva jeg skal gjennom. Jeg regner med at det innebærer en del fravær fra jobb, og det er det jeg gruer meg til. Det siste jeg vil er å bli sykmeldt for eksempel. Er det mange av dere som er i full jobb under prosessen? Hvordan får dere dette til rent praktisk? Jeg vet at dette er en stund frem i tid, men jeg tenker på alt nå..

 

Dette ble visst alt annet enn kort ser jeg.. Men her inne ser det ut til at jeg møter mange som har de samme følelsene som meg, og som har år med prøving og feiling bak seg. Måtte vi alle få det til. Det er vår største drøm, eller hva jenter?

 

onsdagshilsen fra...

[Pjuskemor]

Hei!

 

Jeg kan bare si hvordan jeg hadde det i mine forsøk ang. jobb. Ingen store problemer med det. Jeg hadde full jobb, og det gikk fint. Tok fri de timene jeg var til kontroll på sykehuset, og de dagene det var uttak og innsetting. Det kommer an på hvordan jobben din ligger i forhold til sykehus osv. Men ellers var det ingen grunn for meg til å være borte fra jobb. Sprøytene satte mannen min på meg om kveldene, og nesesprayen tar man jo overalt:-)

 

Du trenger ikke gjøre noe stort nummer ut av dette til sjefen din, slik jeg ser det.

 

Masse lykke til!!

[Prosjekt_baby84]

Hei.

 

Takk for svar. Jeg skal ikke gjøre noe stort nummer ut av det, men jeg må jo fortelle hvorfor jeg trenger fri i ny og ne. Jobber turnus, så kanskje det går an å legge litt til rette med vakter... I den grad det går an å planlegge.. Vi får se, det ordner seg sikkert. Har lest om flere som blir sykmeldte, og det har jeg tenkt til å unngå.

 

Klaffet det for deg da?

[Prosjekt_baby84]

Da ringte gynekologen min. Søknaden er sendt, så da skal jeg ringe Riksen og følge opp om en drøy uke. Spennende. Han mente at min samboer kunne ta pergotime og at vi da vil ha muligheter for å få det til selv i løpet av noen mndr, og at vi kunne prøve i mellomtiden (det mente for så vidt også min kjæres androlog..). Det gjør vi jo selvfølgelig. Har ikke gitt opp å få det til selv. Men da har hvertfall ballen begynt å rulle. Så får vi se hva fremtiden bringer:) Jeg er positiv hverfall, så får vi håpe testen også blir det etterhvert:)

[Pjuskemor]

Så flott! Dette går nok veien skal du se:-)

 

For meg klaffet det på første fullførte forsøk. Første gangen ble jeg overstimulert, så forsøket måtte avbrytes rett før egguttak. Andre gangen var doseringen perfekt, og jeg ble gravid. Fikk også tre egg på frys:-)

 

I dag er gutten min to år, og jeg er gravid igjen. Denne gangen selvlaget - satt på første forsøk. Helt utrolig med tanke på at vi prøvde i fem år på å få førstemann..:-) Så vi er veldig heldige.

 

Håper det ordner seg snart for dere også!

[Prosjekt_baby84]

Fantastisk. Jeg liker solskinnshistorier:) Det er jo egentlig litt av greia at man skal lage dissa barna selv da, men jeg synes det er topp at vi som er litt utfordret på dette området kan få hjelp. Ære være det! Kos deg med svangerskapet, og takk for lykkeønskinger:)