Blir så lett irritert på Mamma... Uff, det er ikke gøy.

[Anonym bruker]

Aner ikke hvorfor...?!?!

 

Det skal ingenting til. "Bjeffer" ofte.

Nesten så hvis jeg bare ser henne blir jeg irritert.

 

Hun bor bare noen få hus unna meg. Hun er verdens snilleste. Strekker seg så langt hun kan for å hjelpe oss på alle måter. Hun er "dagmamma" for gutten min....

 

Det jeg blir mest irritert for er når hun sier noe om sønnen min som gjør at jeg føler at hun prøver å fortelle med at hun kjenner han bedre enn meg. Hvis hun ringer f.eks og hører at han gråter kan hun si: Han er vell sulten eller lignende. Akkurat som jeg ikke gir ungen mat, eller ikke akulle klare å tenke på det selv?!?

 

Det verste er at selv om jeg blir fort irritert på henne, så ringer jeg å spør om hun skal være med til byen bl.a. om dagene. Dette er antagelig siden jeg vet hun er hjemme og jeg tenker at det er kjedelig å dra alene...

 

Vet ikke helt hva jeg vil meg innlegget, men kanskje få noen synspunkter.. Er jeg bare rett og slett for mye sammen med henne? Liker ikke å ha det slik for hun fortjener det ikke.

 

[Anonym bruker]

Du trenger å få perspektiv. Fugelperspektiv. Se situasjonen på avstand.

 

Når du tillegger din mor meninger som f eks at hun antyder å vite mer om barnet enn du vet, er det (slik jeg leser deg) din egen dårlige samvittighet eller ditt eget selvbilde som mor som taler. Din usikkerhet på morsrollen gjør at når noen andre slenger ut en helt logisk kommentar (et hylende barn er ofte sultent), tar du det til deg som beregnet kritikk. "Jasså, skal du lære meg hva ungen min trenger liksom, bare fordi jeg er borte om dagene og du er dagmamma, jeg skal si deg at jeg er selv eksperten på mitt eget barn!"

 

Legg fra deg den følelsen. Tenk at ungen har det godt, fordi både din mor og du vil ham godt. Ikke les inn mer enn det står der når moren din sier noe om barnet. Hun kjenner han jo også, og dersom du og en ektemann bodde sammen, ville du ikke blitt forbanna om det var han som sa "han er vel sulten"?

 

Og hvis du må, så kan du jo porsjonere samværet med henne bedre. Bestem deg for at det skal være positivt for dere begge, og at hvis du begynner å kjenne deg irritabel skal du først anstrenge deg for å bite hodet av den følelsen. Nytter ikke det, skal du si "Jeg er visst grinete i dag. Jeg tror jeg går hjem, så kommer jeg heller i morgen, og da lover jeg å være bedre selskap for deg."

 

Når du sier "jeg er grinete" varsler du nemlig at du er eieren av problemet - ikke si "du går meg på nervene", da legger du det på henne.

[B-real]

vet du, jeg har ei svigerinne/venninne, som jeg har det på samme måte med. Noen ganger svarer jeg mer eller mindre med bjeff, vet ikke hvorfor for hun er bare snill og grei, men hun irriterer meg ofte. Noen ganger må jeg bare si til henne at beklager om jeg virker irritert men er bare i et litt krakilsk humør idag. Syns kanskje det faktisk hjelper etter å ha sagt det også hehe

 

Har egentlig ikke noe godt råd da.

[Anonym bruker]

Jeg er sånn mot kjæresten min, og har svart samvittighet etterpå!!

Så derfor skrev jeg det jeg skrev. Jeg har måttet lære meg å eie problemet selv, ikke legge det på ham.

 

00.56

[Anonym bruker]

Jeg vet akkurat hva du mener, for jeg har det likedan..

 

Bare at mammaen min sier helt sinnssyke ting i tillegg, som ikke henger på greip i det hele tatt, men hun påberoper seg likevel hele vettet om enkelte ting. Men egentlig er hun bare ensom, tror jeg

 

Og jeg får alltid dårlig samvittighet etter at jeg bjeffer, men klarer ikke la være..

 

Broren min er gift med en psykolog, og hun sier at det er et under at vi har blitt så normale som vi har..