Hvorfor et det sånn at man ikke ikke hva godt man kan gjøre for sin kjæreste når man er forelsket til å synes han er et irriterende beist etter noen års samliv?

[Anonym bruker]

Skulle så gjerne fått det til å vare.

Men slik man styrer på i starten hadde gjerne vært selvutslettende på sikt.

[Anonym bruker]

Høh, stammer litt jeg.

Jeg og kongen haha!

[Anonym bruker]

Jeg kommer aldri til å synes at mannen min er et irriterende beist. Gjelder å velge riktig mann vet du.

[Anonym bruker]

Jeg opplevde det. Var dypt forelsket. Tenkte hele tiden på hva jeg kunne gjøre for å glede ham. Veldig, veldig glad i ham, ikke bare overflatisk forelskelse. Og så døde følelsene mine, uten at jeg aner hvorfor. Jeg var så totalt uforberedt at jeg først ignorerte det, tenkte at det måtte være feil. Innså først at noe var galt da jeg skar grimaser av vemmelse mens vi hadde sex. Jeg var fremdeles glad i ham, men på samme måte som i broren min.

 

Prøvde alt for å få forholdet til å fungere, jeg tenkte at følelsene måtte finnes der et sted. Men de gjorde ikke det. Det var grusomt, og jeg såret ham forferdelig.

 

Siden har jeg alltid innerst inne vært redd for at det samme skulle skje i forholdet jeg er i nå, men det ser ikke ut til at det gjør det.

 

Forstå det den som kan.

 

 

[Anonym bruker]

Det går begge veier.. Får man ikke oppmerksomhet og bekreftese fra den man elsker, så "svir man av kruttet" og forelskelsen og de gode følelsene forsvinner..

Jeg og mannen min har vært sammen i 15 år, og fra å servere hverandre kaffe på sengen hver morgen, sovne i hverandres armkrok hver kveld, unne hverandre den beste kakebiten og tilby hverandre å lese i avisen først, sitter vi nå noen morgener å sliter i hver vår ende av avisen for å få lese den først, tar det største kakestykket før den andre rekker å strekke ut hånden, og sover rygg mot rygg... men fortsatt serverer vi hverandre kaffe på sengen:-)

Man må nok bare akseptere at de stormende følelsene dabber av. Men det er små ting i hverdagen som gjør susen, man må bare være oppmerksom på det hele tiden og jobbe med forholdet for å få det til å fungere. Jeg er ikke så voldsomt interessert i hva mannen min gjør på jobb hver dag, men jeg lytter likevel og kommer med innspill. Vi tar på hverandre hver dag og kysser hverandre hver eneste dag. Vi sier ofte til hverandre at "du er fin", sier alltid"ha en fin dag" og når vi er fra hverandre sier vi alltid at vi savner hverandre, uansett om det er sant eller ikke. (av og til er det deilig at han ikke er hjemme)

 

Jeg merker også at egoismen av og til tar over, og man istedet for å unne partneren sin det beste gjør hva som helst for å få det best selv (les: hva som helst for å få sove litt lengere om morgenen feks..) men hvis man bare kjører ego får man kun ego tilbake, og man kommer inn i en vond sirkel.. Ved å bevisst unne den andre gode ting, får man automatisk noe tilbake; hvertfall hvis man har en like fin mann som jeg har,da;-)