Jeg føler at jeg har ofret alt for mye for mannen min.....

[Anonym bruker]

Når jeg traff han var jeg en typisk by jente, leide en fin leilighet sentralt, ettemiddagene ble tillbring ofte på en eller annen kaffe bar, ut å spise og drikke vin med venninder i helgene, mote, sminke mm var en lidenskap og livet var morro!

Jeg har alltid sett for meg at jeg skulle være hjemme en del år når jeg fikk unger. Vill ha tid til de, nå er minsta 2,5 og neste mann ligger i magen.

Vi flyttet tidlig litt mere landlig til, men alikevell sentralt nok for min del.

Venenne mine har sakte men sikkert forsvunnet, vell jeg har jo en god venninde da, men hun bor langt unna.

Så begynte min kjære å snakke om å kjøpe hus, jeg mente vi burde vente. Spare opp litt egenkapital, kanskje tilogmed vente til jeg begynte å jobbe igjen, dette ville jo doble lånesummen.

Vell, min mann sine argumenter var bedre, skattelette, betydelig billigere boutgifter mm, så jeg gav etter og vi søkte lån.

Lånet vi fikk holdt abselutt ikke til noe sentralt, så vi flytter enda lengre ut på landet, og da mener jeg LANDET!

 

Dette har nok vert min kjære sitt ønske hele tiden, og jeg syntes det ble for dumt å nekte av overfladiske grunner... men jo nærmere flyttingen kommer jo mere går det opp for meg hvor lite jeg vill dette. Har deltatt minimalt i flyttingen, er bare trist, føler at jeg har mistet meg selv. Jeg elsker alikevell livet mitt, mannen og vår lille prinsesse.

I dag skulle jeg bestille internett til det nye huset, og da knakk jeg bare sammen!

Vi får ikke nett, faen ikke rart, for vi skal jo bo midt i ingensteder! Nærmeste butikk er ca 20 min med bil unna, sån for å gi et bilde av det hele.

Knakk bare, gikk å la meg og har holdt sengen og grått i hele dag!

Jeg føler jeg har gitt for mye etter, men det hjelper lite nå.

Jeg satt faktisk i sta å lurte på å flytte fra han, bare fordi jeg vill ha livet mitt tillbake!

Ensom, trist og lei.... Føler meg som en husmor fra 50 tallet, her jeg går å passer hus og unger, bor snart i skogen, uten nett. Vell, mobilt går jo, men det blir ikke helt det samme.

 

Vell, jeg må iallefall få meg en jobb! Iallefal deltid, kommer til å blir deprimert om jeg skal tillbringe flere år i huset i skogen uten andre å snakke med enn små barn og min mann....

 

Nei huff, jeg er trist nå, men alt ordner seg nok. Med tiden selger vi, og flytter mer sentralt igjen, det er iallefal avtalen.... Men det er jo flere år til, 5-10 år kanskje....

 

Vet ikke hvor jeg ville med dette, måtte bare sutre litt, og vill ikke plage mannen med dette....

Hah, hadde jeg vert smart nok til å fortelle han hva jeg følte hadde vi jo garantert aldri gjort dette! Dumme, dumme meg....

[Anonym bruker]

Har det litt som deg, bare at jeg etterhvert er begynt å trives på landet. Har bodd her en del år før det fungerte da. Men jeg forstår hva du mener.

 

Jeg føler også at jeg har ofret for mye for mannen min. Særlig når ekteskapet skranter og han står som eier av huset siden jeg stod uten inntekt da vi kjøpte det, og det at jeg har brukt all min inntekt siden til å pusse opp, er uten betydning. Har dessuten vært grunnen til at han kunne jobbe så mye når han har barn,for uten meg kunne han ikke hatt barn og jobbet ubegrenset i tillegg. Så jeg har tapt utrolig mye økonomisk.

 

Men det verste er at jeg har mistet vennene mine. Har heldigvis fått nye venner gjennom jobben, men savner selvsagt de gamle. De syntes jeg ble kjedelig etter at jeg ble mor og flyttet på landet...

 

Vel, min mann sa også til meg at en dag skal vi flytte til byen igjen, men senere sa han at han aldri kom til å flytte. Tror uansett ikkedet hadde blitt det samme om jeg flyttet tilbake nå.

 

Håper det ordner seg for deg. Skal iallefall lære døtrene mine å stå på for å få det som de vil når de tenker på å flytte sammen med menn.

[Anonym bruker]

Takk for svar =) Godt å høre at du har begynt å trives

Jeg tror nok at jeg skal klare å trives jeg og, men jeg MÅ jobbe, det er det ingen tvil om. Ikke helt bestemt meg for om jeg skal begynne å søke nå eller vente til etter babyen er kommet.

Må uansett ut i verden litt.

Huset står heldigvis på oss sammen, så om vi skulle gå ifra hverandre går iallefal det greit

Vet også at om mannen hadde vist hva jeg følte rundt dette, så hadde vi aldri kjøpt huset. Så dette har vert mitt valg og det må jeg bare stå for, er bare nødt å finne veien tillbake til livet. Litt reisevei, er egentlig eneste forskjellen

 

HI