Noen her som er friskmeldt igjen etter utbrenthet?

[Anonym bruker]

Jeg er sykmeldt pga utbrenthet, og har vært hjemme nå i ca 1 1/2 mnd. Merker at jeg er i bedre form når jeg er hjemme og ikke har noen forpliktelser, er ikke i veldig god form, men ligger ikke på sofaen hele dagen, kan gjøre en del husarbeid feks.

 

Men hvor lenge var dere sykmeldt, og gjorde dere noe spesielt for å bli bra igjen?

 

Jeg sliter fryktelig med dårlig samvittighet, ovenfor alt egentlig, jobben, ungene, samboeren, venner, hjemmet. Er innom jobben hver dag og leverer/henter ungen i bhg, og det gjør det egentlig bare verre, da jeg ikke kan koble av skikkelig føler jeg.

[Anonym bruker]

Vet du, når noen sier utbrent tenker jeg "ligger på et mørkt rom og makter ikke komme ut av senga" og at man ikke kan fungere i det hele tatt... Men så er jeg visst selv utbrent, og skjønte det vel egentlig ikke selv heller før det plutselig sa stopp. Ikke ligger jeg på et mørkt rom, jeg greier å komme meg ut av senga nå (etter en måned hjemme...) og jeg kan jo gjøre litt husarbeid, få unger i barnehagen og på skolen og ellers gå litt rundt meg selv. Jeg har en 'maske' jeg setter på meg når jeg er rundt andre og føler i stor grad at ingen tror på meg at man faktisk kan være så sliten.

 

Jeg vil så gjerne spørre deg om hva som skjedde da du ble sykemeldt, hvordan du merket at du faktisk var utbrent, om du skjønte selv hva som skjedde, hvordan hverdagen din arter seg nå og hvordan du ser på det å skulle gå tilbake i jobb - men du trenger selvfølgelig ikke svare på det!

[Anonym bruker]

Nesten godt å lese dette og se at vi er flere...

 

Jeg er vel ikke den du vil ha svar av for jeg har bare vært sykemeldt i 3 uker med diagnosen utbrent.

 

Jeg kommer meg også opp av sengen, leverer i barnehagen, gjør litt husarbeid og ser vel frisk ut for de som måtte møte meg på butikken.

 

Men jeg har vondt i hodet hver eneste dag, helt uten unntak, våkner om morgenen og har vondt overalt. Vondt i ryggen, hoftene, nakken, hodet, føler meg utslitt og trøtt selv etter opptil 9 timer søvn. Jeg sover en time på sofaen hver dag, har svimmelhetsanfall og generell sykdomsfølelse i kroppen, slapp, kvalm og trøtt.

 

Jeg gjør som legen har anbefalt, prøver la være å stresse, legge vekk dårlig samvittighet, går tur ute i frisk luft minst en gang om dagen, prøver spise sunt og regelmessig og å få nok hvile.

Legen vil også at jeg skal prøve antidepressiva, ikke fordi jeg er deprimert, men fordi utbrenthet er en kombinasjon av psykisk og fysisk stress og en økning av seratoninnivået (et hormon) i kroppen kan gi energi og mindre smerter. Jeg har gått på disse tablettene i nesten en uke nå, så får vi se om det virker....

[Anonym bruker]

Jeg var student i Oslo dengang jeg ble utbrent.. Jeg gikk inn og ut av legekontoret i over 1 år uten å skjønne hva jeg feilte, og det eneste jeg fikk beskjed om var å roe ned livet mitt. Det er jo lettere sagt enn gjort, så jeg fortsatte i samme tempo i enda et år frem til jeg plutselig en dag ikke kunne reise meg fra sengen. Etter innleggelse på sykehuset og samtale med en overlege i nevrologi fikk jeg endelig diagnosen utbrent, med stressanfall.

 

Jeg var sykmeldt noen måneder, og hadde heldigvis sommerferie rett etterpå, men måtte legge om hele livet mitt for å få tilbake noe av energien. Jeg kuttet ned på ekstrajobben, jeg godtok dårligere karakterer på eksamener, jeg ble flinkere til å spise sunnere og mer hjemmelaget mat, jeg brukte mer tid på å lese (selvvalgte, ikke penusm )bøker, sitte i parken, gå på kafé.. Rett og slett ting som ikke stresset meg negativt. Og vi dro mye til hytta på fjellet for å koble helt ut. Det tok noen år før kroppen var tilbake i form, og selv den dag i dag (5 år senere) merker jeg etterdønningene. Det skal ikke mye stress til før kroppen min sier i fra. Heldigvis har jeg nå lært av tidligere feil, og roer ned med en gang jeg kjenner igjen tegnene.

 

Jeg husker at jeg ble fysisk kvalm og dårlig bare av å gå forbi Universitetet når jeg var på det verste, så jeg holdt meg unna så mye jeg kunne. Kanskje du burde holde deg helt unna jobben din for en periode, hvis det er mulig? Du blir i alle fall ikke friskere av å ha dårlig samvittighet, selv om jeg vet at det er lettere sagt enn gjort.

Kanskje du kan ha en rolig morgen før du levere ungene i barnehagen, gå en tur (hvis du orker), les en god bok, ta en kafétur alene bare for å "lufte deg" litt, start en blogg om noe som inspirerer deg, begynn å trene eller svømme, lag middag før ungene skal hentes, vær flink til å sosialisere deg med f.eks et rolig kaffebesøk av en god venn.. Som min lege sa til meg (selv om jeg dengang hadde mest lyst til å slå til han når han sa det); "Gjør mer lystbetonte ting!"

Eller bare sov, hvis det er det du trenger..

 

Håper du snart blir i bedre form! Er grusomt å gå rundt og føle at batteriet aldri blir fulladet.

[Anonym bruker]

Ja, for 6 år siden møtte jeg veggen. Jeg var sykemeldt i noen mnd, gikk på gradert sykemeld noen mnd, alt i alt så tok det meg 5-6 mnd å komme tilbake i full jobb:) Jeg gikk i terapi (gestalt) noe som funket godt. Nå kjenner jeg tegnene (orker ikke rydde, vaske, ta oppvasken, bare være hjemme, orker ikke gå ut, snakke med noen, sove mye) og tar meg en tur til terapauten for å kvele "greia" i startfasen:) Det funket og funker for meg, men er ikke nødvendivis "fasiten" for andre.

 

Håper du kommer deg over "kneika" snart:)

[Anonym bruker]

Tusen takk for svarene.

Jeg skjønte ikke selv at jeg var utbrent, jeg var konstant slapp, svimmel, kvalm, og masse hodepine, de på jobben sa stopp til meg, at nå måtte jeg dra til legen for jeg var helt hvit i ansiktet og fjern/sløv på en måte, så noe måtte feile meg.

Dro til legen, tok en masse blodprøver, og graviditetstest (negativ), alle prøvene så greie ut, så legen begynte å spørre litt om ting rundt meg, jobb, privat osv, hvordan jeg hadde det, og da kom det fram mye, og han sa at problemet var utbrenthet. I starten (og litt ennå) så ville jeg ikke innse det, men har på en måte gått opp for meg.

Ettersom jeg jobber i bhg til sønnen min og har en samboer som jobber borte, kan jeg ikke holde meg unna desverre.

 

Som dere sier så føler jeg at jeg har ei maske når jeg er utendørs, så ingen kan se hvordan jeg har det. Søsteren min som jeg snakker med HVER dag (har hesten min hos henne), ser det ikke engang, når jeg sa grunnen til min sykmelding så bare hånet hun meg, og mener at jeg er hjemme bare fordi jeg ikke gidder å jobbe..!! Mamma har vist hele tiden at jeg har vært sykmeldt, men har ikke spurt om grunnen før i helga, ble da faktisk overasket over hennes sympati.

 

Har prøvd å vært sosial, kafebesøk, men blir skikkelig kvalm etterpå, dårlig samvittighet for å ha vært ute og fungert.

Er ute med hesten hver dag, og går turer med den, og litt ridning. Beste terapi hittill.

[Anonym bruker]

jeg har vært gradert sykmeldt i snart 2 år. Forsøkte meg i full jobb en liten periode for ca ett år siden, men det fungerte ikke. Symptomene mine er konstant hodepine, labil/deprimert i perioder, svimmel, høyt BT, takykardi, migrene og muskel/leddsmerter.

 

Nå er jeg såpass bra at jeg jobber 60% og skal snart forsøke meg i 70:). Men merker fort hvis det blir for mye. Jeg har vært så langt nede at jeg ikke klarer sosiale ting som å levere i barnehagen, følge ungene på fritidsaktiviteter, være sammen med venner osv. Å gå på kafe har vært helt utelukket - orker ikke all lys og lyd. Shopping er HELT uaktuelt. Blir uvell bare jeg har gått inn på kjøpesenteret.

 

For meg er jobben utrolig viktig, og jeg MÅ være noe i jobb. Klarer ikke tanken på å være bare hjemme. Merker også at jeg blir mer labil og orker mindre dersom jeg ikke er litt i jobb. Det er viktig for meg å føle at jeg gjør noe nyttig.

[Anonym bruker]

HI her.

Jeg har holdt meg en del borte fra det meste i friperioden til samboeren, men har forstått det slik at jeg bør pushe meg litt, slik at jeg ikke "gror inn" hjemme, og sosiale ting generelt hjelper jo litt, men det avhenger veldig på hva vi gjør og hvem det er.

På jobben føler jeg veldig mye for å si det slik, jeg føler at jeg ikke klarer jobben, jeg føler at de andre ikke skjønner meg osv., blir psykisk knekt av det.

Har blitt skikkelig falsk føler jeg, er jo meg i en maske folk ser og snakker med.

[Anonym bruker]

Vil bare gi deg et tips, du må bli flinkere til å ta vare på deg selv:)

 

Jobben var dråpen som fikk begret til å renne over for meg, men etterhvert forstod jeg at det var ikke jobben som gjorde meg utbrent, det var alt jeg trodde folk (på jobben, venner, familie) forventet av meg. Men de forventet egentlig ikke det jeg trodde (av meg), det var mine forventinger til meg selv. Jeg hadde store forventinger og krav til meg selv, jeg var (og fremdeles er) min hardeste og strengeste dommer. Jeg måtte senke kravene til meg selv (og det er ikke lett, sliter litt med det ennå), senke lista.

 

Det er nok mye sant i det du sier om å pushe seg selv, men start med små ting... Jeg har fremdeles problemer med å gjøre avtaler, jeg blir "kvalt" dersom timeplanen er full og det har for meg resultert i at jeg ofte takker høflig nei til det meste (konserter, helgeturer med venniner, kafebesøk, fester... you name it!) men forstår at jeg må delta for å ha et sosialt liv. Jeg er egentlig veldig sosial av meg og det er veldig hyggelig når man først har kommet på festen men jeg gruer meg alltid.

 

Alle mennesker "bærer" en maske. Jeg vet at folk ser på meg som den sosiale, hun som bryter isen, hun som er morsom, hun du kan prate fortrolig med, det er bare mine nærmeste som vet hvordan jeg egentlig har det.

[Anonym bruker]

HI her.

Jeg har nok som du sier større forventninger av meg selv enn de andre har. Kravene (mine egne) er høye, men jeg når ikke opp til de. Har nå prøvd å overse og unngå å tenke på hva de andre tror/tenker om meg, det funker i perioder, men ikke hele tiden.

Har ikke så mange venner, og de vennene jeg har føler jeg at jeg ikke kan klage til, da de har opplevd ting som gjør at de "får lov" til å ha det myyyye verre enn meg. Jeg har ikke opplevd så mye som gjør at det er forståelig at jeg har det slik jeg har det.

Jeg har satt meg mål på ulike ting, mest for å ha noe å strekke meg etter, men vet ikke om det _egentlig_ er så lurt, målene er være mer aktiv sammen med ungene, spise sunnere, trene, være flinkere til husarbeid. Men klarer ikke å legge til side disse målene, for "jobber" jeg ikke mot de målene føler jeg meg TOTALT mislykket.

 

Godt å skrive ned ting her da, får det mer i perspektiv...!

[Zoo]

Hei.dessverre så er det bare tiden som hjelper.være flinkere til å si nei ,både på jobben ,fritiden osv..ta et skritt om gangen,gjøre litt er bedre enn å være sengeligende.har selv vært utbrent i ett år,er en person som alltid stiller opp,jobbet både dag,kveld,natt.så sa kroppen stopp.hadde mye dårlig samvittighet ift jobben,og hadde problemer med å akseptere situasjon. Mitt råd er ,ta tiden til hjelp,det blir bedre🙂