Nå igjen....

[Heklemamma]

Sist jeg var gravid mistet jeg også en som stod meg nær. Denne gangen var det min datters reservebestemor som gikk bort. I går klokka 16.00 ca. Kreft. Det er fryktelig trist, for det gikk så grådig raskt på slutten. Vi håpet jo på at hun skulle klare seg..

 

Nå er alt egentlig bare kaos her. Jeg savner henne jo så mye at det gjør vondt, samtidig som jeg må ta vare på datteren min (på tre,snart fire år), og svare på hennes spørsmål og stille opp for henne. Det er ikke lett dette.

 

Jeg lurer også på om det blir "riktig" å ta med min datter i begravelsen, både far og jeg skal dit? Jeg tenker som så at det kanskje kan være en fin måte for henne å forstå hva døden egentlig er. For begravelser er jo som oftest fine, selvom det er ufattelig trist.

 

Jeg har den boka "Farvel Rune", men vet ikke helt hva slagt utbytte en treåring vil ha av denne boka. Noen med erfarng?

[bokormamma]

Jeg ville involvert barnet så mye som mulig. La henne "være med" i planlegginga av begravelsen, slik at hun vet litt hva som skal skje og hvis hun vil, kan hun jo legge på en blomst eller noe slik sammen med en voksen.

I en tidligere jobb, jobbet jeg mye med sorgarbeid, og min erfaring er at unger liker å bli tatt med. De skjønner mye mer enn vi gir dem kred for av det som skjer, og rituelle handlinger, som begravelser, betyr like mye for dem som for oss.

NB. Det kan imidlertid være lurt å la henne se den avdøde om hun vil, og jeg anbefaler absolutt å snakke om begravelsen på en måte hun kan forholde seg til. Forbered henne på at kista vil bli senket i jorda eller hva dere nå velger å gjøre, men poengter at det ikke er slik at vi nå graver ned bestemor. Jeg pleier å si at det er skallet til den avdøde vi forklarer, for nå er han/hun blitt til en engel/stjerne/hun trenger ikke kroppen sin lenger (velg det som passer deres livssyn... personlig bruker jeg ikke uttrykket himmelen, men noen gjør jo det også). Unger synes ikke akkurat det er så vanskelig et konsept, og det gjør det lettere for dem å gå videre også.

Lykke til og mine varmeste kondolanser til deg og familien.

[Anonym bruker]

Nei, det er ikke lett.

Jeg er selv gravid og har mistet en som sto meg veldig nær. Det er utrolig trist og graviditesthormonene gjør vel sitt til at tårene sitter letter..

Sender deg en klem