grei stemning i heimen pga uenighet om familieforøkelse eller ei.

[Ugl@]

Nå har vi eller i hvertfall jeg 3 barn, et fra før av og to med mannen, han behandler og omtaler mitt første barn som han skulle være hans eget barn slik vi begge og barnet har ønsket det skal være. Har had tøffe svangerskap, særlig med minstejenta, i tillegg var jeg svært ung da jeg ble mor, bare 19år den gang.

 

Føler meg svært fornøyd med at jeg har samlet alle mine tre barn innenfor et tiår i hvertfall, men nå ønsker mannen min sterkt at vi skal få et barn til om et par år. Han ser for seg at han får bedre tid, kan ta mer del i hverdagen og ikke minst få oppleve litt mer av hverdagen med baby og småbarn enn han har gjort med de andre to.

Nå har jeg poengtert at det hele veien har vært hans valg og prioritering at han har jobbet mye, når han var hjemme så flikk han slippe til det han selv maktet og hadde lyst til. Hadde han hørt på meg den gangen så hadde situasjonen vært en helt annen enn den ble. Uansett så har han tross alt fått med seg nok, jeg personlig synes det er koselig men svært lite spennende med babyer og småbarn, det er NÅ framover det virkelig gjelder å ha tid å ressurser til å oppdra og få fram de flotte barna vi har.

 

Jeg har personlig vanskelig for å se for meg hvordan jeg skal takle en ny runde igjen med graviditet, amming, nattevåk, pottetrening osv, om så han er hjemme halve permisjonen og skaffer seg en 8-16 jobb, noe jeg ser for meg at han hadde gått lei av etter 6mnd.

 

En annen og kansje mer overfladisk ting jeg faktisk tenker litt på er kroppen min, nå har ting justert seg naturlig, formene er fastere, magen flatere, strekkmerkene synes knapt. Orker vel rett og slett ikke å rasere den enda engang, en ting at tiden uansett vil aldre kroppen, men det er ok...nå vil jeg føle meg vel i den alderen jeg er. ha litt tid til familien min, og litt tid til meg i de øyeblikk jeg får til å egotrippe litt.

 

Har forklart alt dette til mannen min, men han er alikevel uendelig skuffet og fryktelig lei seg, det er skikkelig vondt. En del av meg forstår ham og ønsker å gi ham alt han ønsker seg i livet fordi jeg elsker ham, mens fornuften min skriker: NOK ER NOK!

 

[Turtelduen]

Hva med å se det ann de to årene og heller ta spm opp igjen da?

Leve litt nå og ikke tenke på det/stresse med tanken?

[Ugl@]

Joda, kunne gjort det, men tema har en tendens til å dukke opp i diverse sammenhenger, feks så skal vi nå bygge på huset og planlegge for framtiden. Jeg prøver å unngå å gå innpå det. Ikke enkelt.

[#Ariadne#]

hei=) husker fra innlegg du hadde da de to minste var små hvor stritt du hadde det. syntes du skal lete fram noen av dem og vise mannen din, så han får litt bedre forståelse av hvordan situasjonen er for deg.

 

men på en annen side, kan jo hende du ser helt annerledes på det om to år, og har lyst selv også=)