Gå til innhold

Hvor mye "ære" kan foreldre ta av barnas oppførsel og hvor mye er personlighet?


Anbefalte innlegg

Jeg og mannen er to veldig harmoniske personer. Stresser sjeldent og ler mye hver eneste dag. Har det veldig bra sammen og dette ser jo selvfølgelig barnet vårt.

Vi tar oss god tid til både legging, mating, leking. Og vi leker mye med barnet begge to. Her er det 50/50 fordeling av alt (når han ikke er på jobb så klart). Vi kjefter aldri og er flinke til å forklare og "avlede"

Faste tider til mat og søvn har vi delvis, tar det som det kommer og den fungerer veldig greit, hun har skapt sin egen rutine.

Har nå en jente som er i godt humør og ler 90% av tiden hun er våken. Hun er en drøm av et barn og vi koser og ler gjennom hele dagen.

Hvor mye er personlighet og hvor mye kommer fra omgivelsene?

Hun er 12 mnd.

Fortsetter under...

Når barnet er kommet i skolealder kan du kanskje se mer fruktene av dine bestrebelser ... ettåringen har du ikke rukket å påvirke så veldig enda selv om tydelig kommunikasjon og faste regler gjør hverdagen enklere ;)

Tror man kan få vanskelige barn eller eksemplariske barn uansett om man fortjener det eller ikke.

 

Vi er tre søsken, hvorav to av oss anssås som lette, greie og veloppdragne, mens den tredje var en hver foreldres mareritt. Og vi fikk samme oppdragelse alle tre.

 

Nå ble det folk av den tredje også.... :-)

Vil si 50-50, uten at jeg har noe grunnlag for uttalelsene mine.

Det kan være dere får et mindre harmonisk barn etter hvert også, uten at det nødvendigvis er noens "feil":)

 

Min lille hissigpropp er moren opp av dage i oppførsel og lynne:)

Vil likevel si at vi har harmoni i hjemmet, hun blir lekt med ofte og vi er snille og greie foreldre, men hissig har hun vært siden dag 1:)

 

Annonse

Jeg vet ikke hvor mye ære man kan ta. Det jeg derimot vet er at 12 måneder er veldig ungt. Lillejenta her var en drøm frem til 20 måneders alderen. Hun var ikke glad 90% av tiden, men 98%. Vi fikk hele tiden høre hvor fantastisk hun var og så flinke foreldre vi var.. MEN så ble hun nesten 2 og da begynte det;-) Nå er hun et trassig troll. er glad 80% av tiden, men vår tidligere solstråle er for tiden borte. Kanskje kommer hun tilbake kanskje ikke... Så vent å se, for du vet ikke hva som skjuler seg bak den søte baby stadiet;-)

Miljø har mye å si, men husk at barns miljø forandres når de kommer mer ut i samfunnet, så den personligheten hun har nå kan forandre seg etterhvert som hun får erfaringer gjennom barnehage, skole osv.

 

Jeg har selv flotte barn, vi voksne er vel normale voksne med sunt vett, vil ikke påstå at vi aldri har kjeftet eller kranglet, men det er mer positiv stemning i heimen enn negativ. Har barn som er godt tilpasset, men som både kan krangle seg i mellom og krangle med venner. Et av barna var mye syk som baby, det tæret nok på oss alle, hadde fint lite med miljøet å gjøre og ingenting med personligheten til ungen så selv om det var mye gråt da så har situasjonen blitt en annen nå som barnet er friskt igjen og ikke er plaget.

Det er utrolig mange faktorer man må se på for å forstå hvorfor vi blir som vi blir. Det er også enorm forskjell på enebarn og søsken har jeg erfart, hadde enebarn i mange år før vi fikk flere barn og det var nok litt roligere tider på mange måter, særlig i småbarnsfasen der barnet var verdens navle for oss på måter.

*hehe* - Ups, lo jeg høyt nå?

 

At det har noe å si vil jeg nok tro :) Men samtidig spiller alt mulig inn på det og en ettåring er stort sett fornøyd (hvertfall mine).

 

Bare vent til trassalderen du ;o)

Et barn på 1 år har heller ikke begynt å teste grenser på samme måte som feks 3 åringer gjør, så forbered deg på en overraskelse. Det var min "enkleste" og mest fornøyde baby som ble den verste trassungen å håndtere i den alderen.

Jeg har 4 veldig ulike barn, og tror jeg tør påstå at det nok i størst grad er barnets personlighet som vises, men klart at en god stemning hjemme lager mer fornøyde barn.

 

Når det gjelder barnas oppførsel, som i om det er høflig, har manerer osv, så er det nok mest oppdragelse. Men et barns oppførsel som i om det er rotete eller ryddig, hissig eller tankefull, en spøkefugl eller mer alvorlig, der er det nok nesten bare personlighet.

 

Så går gjerne barns humør og oppførsel litt i perioder. Noen barn er bare blide og enkle første 1-2 årene, for så gjerne å komme i en svært krevende 3-4 års trass, mens andre kanskje er mye sutrete første året for så å bli den solstrålen (har opplevd begge deler).

Annonse

Humør etc kommer mye av personligheten, mens oppførsel så godt som alltid kan formes av oppdragelsen.

 

Har man "vanskelige" barn krever det litt mer innsats, men med riktig oppdragelse skal det mye til å få pøbelunger uansett utgangspunkt.

Jeg mener nå at vi foreldre kan ta all æren. Det som gjør barna våre slik de er er arv og miljø.

Arv kan man ikke gjøre noe med enten det er positivt eller negativt. Men mijlø kan man faktisk kontrollere nå i disse småbarns årene. Du som foreldre velger jo hvilken venner du vil at barna skal ha, du velger hvilken barnehage barne skal gå i og du velger om/hvilke aktiviteter de skal gå på. Det er altså dine beslutninger som bestemmer miljøet barnet skal ha rundt seg og dermed har du æren for hvordan barna dine er i småbarnstrinnet!!

 

Alt forandrer seg så klart når de blir eldre!!

Barnets personlighet påvirker helst "lynnet" til ungen, om det er rolig, aktiv, lat, humoristisk, "rampete" sov.

 

Oppdragelsen setter rammer for hva barnet gjør utav personligheten sin. Er aktivt barn kan læres til å gå pent inne, ikke rope, være rolig ved bordet osv, men det vil fortsatt være aktivt når det får lov. Er barnet "rampete" kan det læres å ikke plukke på ting, ikke erte/terge osv, men det vil alltid ha et lurt blikk og være litt "fandenivolsk" selvom barnet ikke er slemt.

 

Så man oppdrar barnet til å oppføre seg i de situasjoner hvor det må endre på det han/hun har mest lyst å gjøre (feks løpe inne). Så at barnet dere er rolig og harmonisk har nok dels skyld i at hun er et rolig, men siden dere også oppdrar og er rolige og harmoniske vil jo gjør barnet mer avslappet.

 

Dog, dere vil nok måtte avlede mindre og irettesette mer etterhvert som barnet oppdager egenviljen og utfordrer regler og rammer ;)

Høres ut som min lille ettåring. Han er eksepsjonelt blid! Får kommentarer fra alle og enhver, nesten overalt. Står vi i kø på butikken eller noe, begynner han å tulle og le med hvem som helst.

 

Din beskrivelse av forholdet og innstilling til oppdragelse er også veldig likt, bortsett far at vi ikke "forklarer" så mye.

 

Vet ikke hva som er arv eller miljø. Morfar påstår at han var veldig blid som liten, så hvem vet;)

60 % av barn som er henvist fra barne- og ungdomspsykiatriske sentre med alvorlige adferdsproblemer kureres etter 14 ukers intensiv foreldreveiledning. Så at det er foreldrenes oppdragelse som har mest å si i forhold til hvordan barna oppfører seg er jo helt åpenbart.

Vi har en sønn med barneautisme. Med foreldreveiledning og påfølgende intens opplæring både barnehage og hjemme, syv dager i uka, har han lært seg å bruke blikket, hilse, bruke 2- og 3-ordssetninger, spise selv og en hel masse andre ting det ikke er selvsagt at autister kan i fireårsalderen.

 

Det er ikke dermed sagt at barnet vårt har autisme fordi vi som foreldre gjorde noe galt, men derimot sier det noe om hvor fantastisk hjernen er. Den kan nemlig trenes opp! Og for mange tilstander er adferdstrening faktisk det eneste som er dokumentert at fungerer.

Jeg gir mine foreldre en ganske stor del av æren for den jeg har blitt og jeg undrer meg stort over at mannen har blitt en så oppegående mann som han er med de foreldrene og den oppdragelsen de ga.

Dette gjaldt ikke autister, men barn med ekstrem opposisjon og ulydighet, eller utagerende og voldelig oppførsel. Her "mistet" 3 av 5 diagnosen og ble etter opplegget normale barn.

 

Det samme gjaldt 1 av 3 med ADHD diagnose. De ble friske etter at foreldrene fikk veiledning i oppdragelse.

 

Med tidlig intervensjon og adferdstrening av barneautister mister mange også diagnosen (sånn hvis du ser bort ifra det faktum at man gjerne kun stiller arbeidsdiagnose på barn under 4-5-årsalderen). Tror tentative tall fra USA tilsier at så mange som 30% blir "kurert"/får ny diagnose.

 

Så det er ikke bare milde diagnoser som ADHD som kan påvirkes av foreldreveiledning ... men med autister krever det stor innsats fra oss foreldre (vi bruker en time hver kveld + gutten vår har ca 10 timer alenetrening i bhg og hele hjemmet vårt har gradvis blitt preget av opplegget ...).

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...