Dattera mi retter hat mot menn..

[Anonym bruker]

Dattera mi i tenårene har i det siste mislikt at noen prater om gutter/menn eller at noen kommer nær henne. Det gjelder selvfølgelig ikke faren hennes, da. Men andre. Klassekamerater/venner og andre slektninger.

 

Virker som hun skaper noe slags angst mot gutter/menn..

Har prøvd å prata med hun, men funker ikke.. Hun vil ikke prate om det.

 

Jeg er redd før at noe har utløst det hele.

Noen som har opplevd noe lignende?

[Anonym bruker]

[Anonym bruker]

Tenker vel at du veit svaret på dette spm , og at du spør oss i stedet for å spørre jenta selv fordi du syns det kan bli smertefullt å høre om. Hun roper til dere så høyt hun kan, men dere nekter å svare...

[Anonym bruker]

Hun skriver jo at hun har prøvd, men at jenta ikke vil snakke.

 

Kjenner meg igjen i det altså, alt man ikke snakker om kan man late som om ikke finns.....

[Anonym bruker]

"Hun roper til dere så høyt hun kan, men dere nekter å svare"?

Jeg har spørt henne.. men hun vil ikke snakke om det.

 

Jeg vil vite hva som plager henne, uansett om det er smertefullt å høre.

 

Ja, 07:18.. Det er vanskelig når det blir slikt.

[Anonym bruker]

Jeg var sånn pga en vond opplevelse i tenårene. Moren min presset meg til å fortelle og da jeg fortalte la hun skylden på meg type "Du skulle ikke ha vært hjemme alene hos xx for han er jo en mann". Ikke gjør samme feilen. Trøst heller datteren din og si det ikke var hennes skyld selv om du får dårlig samvittighet fordi du kunne ha forhindret det.

 

Men det kan jo også bare være generelt tenåringstrass og at hun har bestemt seg for at alle menn er duster. Det kan godt skje uten grunn ...

 

 

[Anonym bruker]

Kjære deg! Du må prøve å lokke dette ut av datteren din. Ikke mas, men hold rundt henne og si at "kjære jenta mi, jeg merker jo at det har skjedd noe vondt og det hjelper å si det til mamma. Jeg er her og passer på deg, og du vil få det bedre om du får fortalt det". Bli for all del ikke sint og utålmodig. Dette er vanskelig, men uhyre viktig for hvordan hun skal få det framover! Lykke til!

[Anonym bruker]

12:37.

Det var leit å høre. Skal ikke gjøre samme feil!

Ja.. Hun gikk ut av et forhold før noen uker siden, og etter det har det vært sånn.

Har mistanker om at det kan ha skjedd noe mellom dem, men vil være sikker.

 

13:22.

Føler jeg har prøvd det! Men skal prøve mer, men ikke mase om det heller. Hun er veldig "streng" på å holde ting inn i seg også..

Takk!

[Anonym bruker]

Du burde prøve å få det ut av henne..

Det kan ha skjedd noe alvorlig.

[Anonym bruker]

Håper ikke det har skjedd noe alvorlig..

Har enda ikke fått vite noe...

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg igjen i dette og jeg opplevde det du ant er redd for i tenårene. Jeg har dessverre ikke noen konkrete råd å gi, for jeg vet ikke hva som kunne hjulpet meg på den tiden.

 

Jeg har lest og kan en del om dette gjennom utdannelsen min også, og den oppførselen din barnet ditt viser (dersom man skal konkludere med en vond opplevelse) tyder på at noe HAR skjedd, ant et engangstilfelle, altså ikke noe misbruk som pågår eller har pågått over lengre tid.

 

uansett er dette noe datteren din må slippe å bære på selv, hun må få det ut, for dette kan føre til store problemer og kanskje psykosomatiske smerter senere i livet.

 

Når det er sagt trenger det jo ikke være noe i denne banen i det hele tatt. Du skriver ikke hvor gammel hun er eller hvor lenge denne oppførselen har pågått. Andre grunner for denn eoppførselen kan f.eks være at hun akkurat har fått mensen, at hun er ulykkelig forelsket, at hun har blitt såret av en gutt eller lignende.

 

Kanskje du kan kontakte helsesøster på skolen? Håper dette løser seg for datteren din. Lykke til:)

[Anonym bruker]

Om vi prater til henne nå, ser det ut som hun sitter i sin egen verden og tenker.

 

Er det noen andre "reaksjoner" jeg/vi burde se etter? Håper for all del det ikke har skjedd noe slikt.. Huff, stakkar.

Hun er 16 og oppførselen har pågått noen uker..

 

Ja, kanskje det kan være en ide! Takk.

[Anonym bruker]

Jeg prøvde en gang å fortelle mamma noe ekkelt som hadde skjedd. En fyr på 19-20 hadde befølt meg på en seksuell måte og fått meg opp i et hjørne der jeg følte meg fanga.

 

Men før jeg hadde fullført 2 setninger til min mor ble det helt klart at hun var i ferd med å bli så sjokkert og alterert at hun ville ikke være i stand til å ha noen omsorg for meg. Så jeg lo det bare bort og sa det var ingenting å tenke på. Jeg klarte å bagatellisere det, og til og med nesten presse fram et smil, fordi jeg skjønte at det var dødfødt å forvente noe konstruktivt fra henne. Hun slo seg til ro med at det var ingen ting å tenke på , og fulgte aldri opp med flere spørsmål.

 

I ettertid har jeg tenkt at dette var feil håndtert av henne, hun var voksen, jeg var 12 år, men likevel ble min betroelse punktert av at jeg skjønte at jeg måtte være den som var fattet og klar. Hadde mamma klart å beholde roen ville hun ha fått hele historien, og da mener jeg beholde roen: ikke flakke med blikket, bli gråtkvalt og sjokkert i stemmen, ikke krisemaksimere (begynne å legge meg ord i munnen om at han hadde kledd seg naken osv, noe han ikke hadde!) og så videre. Jeg syntes det var så fælt å oppleve henne så fjomsete og inkompetent, og stoppet min fortelling for å "spare" henne.

 

Men mamma er normalt en sterk og kontant kvinne, så dette rimer så dårlig med hvordan jeg kjenner henne! I mitt stille sinn tenker jeg at RELASJONEN mellom dem som prøver å snakke sammen har enormt mye å si. Noen ganger er det verre fordi det er en mor som spør. Og jeg tror at dersom vi som mødre f eks er livredde pedofile lommemenn, takler vi ikke tanken på at vårt barn har blitt krenket. Derfor er vi helt oppe i det røde felt allerede før vi har spurt, og når sannheten kommer reagerer vi verre enn den personen det faktisk har skjedd med, fordi tabuet og sjokket er så stort. I alle fall var det det mamma gjorde; uten å forstå at hun på den måten bare oppnådde å ivareta sitt eget følelsesliv og ikke mitt.

 

Jeg har beslutta å alltid framstå som den sterke når mine barn trenger meg. Mine egne følelser og min egen frykt skal ikke få hemme dem. Det var derfor jeg sa det der om at hun roper høyt, men dere hører ikke. I hovedinnlegget ditt legger du nemlig opp til at vi skal tolke jenta som du gjør selv: du beskriver hennes atferd på en måte som antyder voldtekt eller en tilsvarende sjokkerende opplevelse. Når du da også påstår deg ikke å vite, og sier at hun ikke vil fortelle - vel, da kan jeg ikke tenke annet enn at dere alle vet, og jenta vil gjerne la dere vite (gjennom sin atferd); men RELASJONEN mellom dere og henne er av en sånn art at den ikke åpner for de ordene som hun trenger å si.

 

Jeg er ikke "ute etter" deg eller prøver å være slem. Jeg prøver å få deg til å analysere hva det er som skal til (fra dere voksne og deres opptreden) for at hun skal kunne betro seg til dere.

 

 

[Anonym bruker]

dytt

oppdatering?

[3 er nok!]

19:12 her

 

Som sagt er ikke dette egnetlig mitt arbeidsfelt, jeg har kun hatt noe om dette gjennom min utdannelse og jeg vil anta at det finnes masse info om tegn på misbruk på nettet. På en institusjon jeg jobbet på hadde vi et rundskriv som het noe slikt som

 

”Seksuelle overgrep mot barn - en veileder for hjelpeapparatet”

 

der det sto om tegn på seksuelt misbruk, men det er viktig å påpeke at barn som viser slike tegn ikke nødvendigvis er misbrukte barn.

 

Når det er snakk om jenter i tenårene som har blitt eller blir seksuelt misbrukt er et klassisk tegn brått endret oppførsel, til f.eks ekstremt innadvent eller utadvent. Det er ikke uvanlig at jenter plutselig begynner å kle seg utfordrende eller søker seksuell oppmerksomhet eller det helt motsatte, de skjuler kroppen sin og unngår kontakt med det motsatte kjønn. Du sier at datteren din retter aggresjon mot menn, men jeg vet det er mer vanlig at misbrukte jenter enter unngår kontakt med menn eller har en seksuell atferd mot menn.

 

du bør også se etter om hun endrer oppførsel på skolen eller i fht til skolearbeid. matvaner kan være viktig; mange misbrukte jenter endrer matvaner, spiser oftere mindre. mange får også tvangslidelser eller blir nesten sykelig opptatt av ting de ikke tidligere har vist interesse for. Økt fokus på renslighet og dusjing er også vanlig. Endret/dårlig selvbilde kan være et tegn på misbruk, likeså selvskading, hyppig urinlating ("nervøs blære"), og magesmerter.

 

som sagt er dette noe jeg mener du bør ta tak i, brått endret oppførsel er stort sett alltid et tegn på at noe er galt selvom det ikke er seksuelt misbruk. jeg synes ikke du først og fremst skal spørre datteren din direkte om noen har forgrepet seg på henne. la henne fortelle med egne ord. Dersom du spør direkte kan hun lese deg og enten lyve om at ingenting har skjedd for å beskytte dine egne følelser, eller hun kan lyve/antyde at det har skjedd for å unngå å fortelle hva som egentlig plager henne, eller for å slippe maset ditt. Det er svært få barn som lyver om at de har blitt misbrukt, men noen gjør det for å unngå å håndtere ting som for dem som der og da virker mer ubehagelig å prate om, og senere vil de kunne spille på sympati og/eller det vil være vanskelig for de å å komme ut av nettet de har spint seg inn i fordi de etterhvert forstår at det ikke er slike ting man kan lyve om.

 

jeg håper virkelig at datteren din ikke er misbrukt. jeg signerer med nicket mitt så kan du kontakte meg om du ønsker

[Anonym bruker]

dytter

[Anonym bruker]

oppdatering?