Blir alle slik at de ikke tåler å høre om noen som har mistet et barn etter at de har blitt mor selv?

[Anonym bruker]

Jeg gråter og gråter uannsett om det er film eller ikke. Tenker stadig vekk på de stakkar menneskene som mistet ettåringen sin på julaften. Jeg gråt og gråt da jeg hørte det.

 

Tenker på min stakkar bestemor som har mistet begge sine yngste barn... Uff.

 

Kan ikke forestille meg hvodan det føles og håper jeg slipper å oppleve det...

[Anonym bruker]

Samme her. Føler sånn med alle som opplever dette.

[Anonym bruker]

Ja, den stakkars familien som mistet 1åringen sin har hjemsøkt meg også.

 

Jeg takler det dårlig. så jeg lar vel være å takle det tror jeg. Bare blokker det ute og ikke tenker på det. Unngår nyheter som handler om alle fæle ting som skjer med barn egentlig.

[Anonym bruker]

Jeg tålte slikt dårlig før jeg ble mor også jeg da.

[Anonym bruker]

Det er klart, men det blir på en helt annen måte når man er Mor selv.

[Anonym bruker]

Jeg kjenner de som mistet gutten sin på juleaften. Helt ufattelig tragisk.

Heldigvis er de flinke å snakke om det som skjedde og passer på at livet går videre for de tre barna de har igjen.

 

[Anonym bruker]

Jeg har også fått det slik og jeg er ellers ikke spesielt sentimental av meg.

[Anonym bruker]

Ja, det var virkelig en forferdelig nyhet..

 

Hvilket familiemedlem var det som kjørte på ungen? Altså onkel, tante osv.. Og hvordan går det med h*n i dag?

 

De og en jente i hjembyen min som mistet en 4 mnd gammel gutt i krybbedød akkurat da jeg skulle føde omtrent har virkelig festet seg i hjertet mitt. Tenker ofte på dem.

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg fødte på UNN i januar, den dagen det var krasj mellom en buss og en familie i en personbil der far og sønn døde og mor og datter overlevde. Fikk vite det fordi sykehuspersonalet kom stormede inn for å låne vår tv. Gråt så tårene sprutet. Tenkte sånn på mamman og jenta som skulle leve uten far og gutten. Og der lå jeg med min bittelille nyfødte gutt og innså plutselig at livet er så skjørt som bare det. Kjenner nesten klumpen i halsen nå også...

[Anonym bruker]

Jeg har ærlig talt ikke spurt, men mener det var en onkel av barna. Synes det er ekkelt å spørre for mye. Han har det nok uansett grusomt..

Det viktigeste er vel bare at de vet at det er mange som bryr seg og tenker på dem.

 

[Anonym bruker]

Kjenner meg igjen ja. Jeg har alltid vært et følelsesmenneske i utgangspunktet, men nå når jeg er blitt mamma skjærer slike ting meg virkelig i hjertet. Blir nesten fysisk dårlig når jeg hører om folk som mister barna sine eller om barn som har det vondt. Klarer ikke la være å tenke på hvor grusomt det ville vært om noe skulle skjedd med lille skatten min. (Nesten så jeg feller en tåre her jeg sitter)

[Anonym bruker]

Jeg gråt ALDRI for slike ting før jeg fikk barn, men etter jeg fikk min nydelige sønn har jeg blitt så soft at jeg ikke klarer å la være å grine til Extreme Makeover: Home Edition :-D Så ja, jeg blir uvel og helt satt om når jeg hører om andre barn som har det fælt, eller foreldre som har mistet et barn. *krysser fingrene for at det aldri skjer meg*

[Anonym bruker]

Jeg var sånn før, men nå er jeg helt ekstrem.

[Anonym bruker]

Det bryr meg ikke, så sant det ikke er folk jeg kjenner... Sånn har jeg alltid vært, både før og etter eget barn.

[Anonym bruker]

Ja, hadde det ekstra ille noen år etter at jeg fikk barn. Men nå er min yngste 11 år og jeg er blitt herdet igjen. Regner med det hele starter igjen når jeg har fått babyen i armene, den som er i magen nå altså.

[malingus]

Nei det går ikke mer inn på meg enn för jeg fikk barn.

Trist og tragisk er når ulykker skjer, men jeg lar ikke sånt gå inn på meg.

[Anonym bruker]

Jeg kjente den faren og sønnen som omkom i det krasjet. Ikke godt, men bor i samme område. Ungene har jeg vært lærer for i en kortere periode, helt forferdelig.

 

Lå faktisk og tenkte på dem og deres tap før jeg sovna igår, og konkluderte med at jeg kan leve med at mannen min dør, men ikke at en av ungene går samtidig, da ville jeg ha vært utrøstelig.

 

Tror man blir mer "empatisk" omkring sånne ting når man får barn selv, fordi man klarer å se for seg hva de menneskene opplever. Den kjærligheten jeg har til mine barn tilsvarer vel den andre mennesker har til sine, og derfor kan jeg se for meg hva jeg selv ville ha følt.

 

 

[Anonym bruker]

Da jeg fikk min eldste, var det om en baby på nyhetene. Han var født dagen før min, og etterlatt i en pappeske i oslo et sted. Jeg var i ammetårer og gråt og gråt for den babyen. var klar til å melde meg til adopsjon....