Jeg kommer mest sannsynlig til å gå fra samboeren..

[Anonym bruker]

Er det noen her i samme situasjon?

 

Følelsene er ikke der lenger. Jeg tiltrekkes ikke av han i det hele tatt, irriterer meg mye over han. Vi har aldri vært noen veldig god match i grunn, men har kommet oss gjennom det meste. Nå vil jeg ikke mer. Jeg vil ikke "våkne opp" når jeg er 45 år og innse at jeg burde gått for 15 år siden. For dette er så feil. Jeg frarøver både meg og samboeren muligheten til å treffe en som kan gi det vi begge trenger. Ekte kjærlighet og nærhet...

 

Men samtidig er det så vanskelig. Selvsagt alt det praktiske, men også følelsesmessig. Jeg har dratt med meg samboeren langt bort fra hans hjemsted, han har ingen her. Egentlig har han ikke så mange på hjemstedet sitt heller. Jeg gruer meg til å prate med han, men jeg kan ikke fake at jeg elsker han...

[Anonym bruker]

Jeg har det AKKURAT likedan som deg!!

 

Jeg fikk med meg samboeren til å flytte til mitt hjemsted i fjor sommer, da alt gikk nedover fra den tid. Han har INGEN her, og to barn i hjembyen. Han har en mor i hjembyen, venner har han svært lite av lenger da han forsaket dem i sitt forrige forhold. Han sier han fortsatt vil velge å bo her for fellesens del, men jeg undrer meg faktisk litt over valget hans...

Så ja, jeg vet akkurat hvordan du har det, og jeg er kjempefrustrert!

Jeg ønsker meg inderlig et barn til (vi har bare ett), og da må jeg faktisk tenke litt praktisk og egoistisk...at det er enklere å både være alene og å finne seg en ny kjæreste med kun ett barn, enn to.

 

Har dere barn? Hvor gammel evt? Hvor gammel er dere?

Åh, så fint (fint og fint fru blom) at jeg ikke er alene om dette!

 

God klem til deg, det trenger man i en slik situasjon! :-)

[Anonym bruker]

Her er min historie i dag....

 

http://www.dinbaby.com/forum/thread/142963485

 

13:31

[Anonym bruker]

Oj, den situasjonen var virkelig lik! Jeg misunner deg som allerede har tatt praten med samboeren din. Jeg gruer meg, men jeg ser også at det kan være stor sjanse for at han er enig med meg. Det er jo ikke godt for han heller å prøve å vise meg kjærlighet når jeg avviser igjen og igjen.

 

Samboeren min er utrolig snill og omtenksom. Han er en kjempegod pappa. Og det er nok disse tingene jeg har levd på i alle årene (7 år). Jeg har tenkt at han er jo så snill etc. Men nå føles det som det ikke holder lenger. Jeg savner tiltrekkelsen.

 

Jeg har to barn, et av dem er vår felles. Vi ble sammen da eldste bare var noen mnd gammel og jeg smeltet selvsagt av at han tok seg så odt av meg og barnet mitt... Barnet mitt har dessuten spesielle behov.

 

Idag skal jeg prate med mamma. Jeg må ha noen råd før jeg tar skrittet. Dessuten blir det mye praktisk og økonomisk som jeg evnt trenger hjelp av dem med. Også er de kausjonister på lånet her, så jeg må bare sjekke hvordan ting kan løses praktisk...

 

Men noe må jeg gjøre. Da samboeren kom hjem istad følte jeg nesten avsky...

[Anonym bruker]

Er dere helt tulleruske?

Stakkars menn, og stakkars unger. Meg, meg, meg er alt jeg hører her.

[Anonym bruker]

Blir alltid litt sint når jeg leser sånne innlegg, for jeg regner med at du ahr barn med ham!?

 

Ga i parterapi! Det er normalt med store kriser i et langt parforhold, spesielt i småbarnsarene når mamma instinktivt er så fysisk nær sine barn og ikke trenger å søke så mye fysisk nærhet fra mannen.

 

Du skylder dine barn og samboer å gjøre et forsøk.

 

 

[Anonym bruker]

helt enig med 16.26 og 16.28 her. Pure egoisme som råder! Det er dere jo ikke alene om, men vær så snill å tenk på barna deres hakket før dere selv!!

[Anonym bruker]

Husk at gresset ikke alltid er grønnere på den andre siden. Man opplever både oppturer og nedturer i et ekteskap/samboerskap. Sett opp en lapp over alt det postivite ved samboeren din. Så må du tenkte på hvordan det vil være å se samboeren din med en ny dame. Føler du at du kan gå glipp av det, så kan du ta et valg.

 

Jeg hadde aldri klart å se mannen min med en annen. Har hatt perioder jeg ikke har klart at han er nær meg, men de har heldigvis gått over. Nå har vi det veldig bra. Vi har vært sammen i 19 år.

[Anonym bruker]

... hilsen de bitre mennene som har blitt forlatt av kona...

[Anonym bruker]

Jeg skjønner godt det er vanskelig å leve med en mann man ikke har følelser for men jeg er enig med de andre her om det kun er det at man føler at man ikke elsker partneren så bør man prøve litt til før man gir seg. Følelser går i bølgedaler.

Og kan jobbes med og bedre seg om begge i forholdet prøver.

 

Men stort sett så er det vel ikke bare at følelsene blir borte.

Jeg er selv alenemor for 2 barn det har jeg vært i to år nå, det er ingen dans på roser og visse deler av samlivet kan jeg savne.

Men hos meg var det slik at jeg hadde en mann som var sint/aggresiv (selv om han aldri utøvde vold mot meg eller barna) som gjorde at jeg ikke orket å be han om noe fordi han da satt igang et helvete med roping og gikk rundt og oste sinne. og ikke løftet han en finger i huset eller med barna av egen vilje heller.

Dette gjorde ikke bare at mine følelser for han døde men at jeg mistrivdes så mye at jeg lurte på om det ikke bare ville vært så mye enklere å dø og slippe.Drømte nesten om at en ulykke skulle skje hvor jeg døde eller at jeg fikk sykdom som jeg ikke kunne overleve.

Jeg varhelt knekt og innså at jeg måtte gå for å orke å overleve seg og jeg ikke kunne ta sjangsen på å falle lengre ned for da ville barna ende opp med å måtte bo med han alene, og det så jeg jo selv at aldri ville gå bra. Største var redd for faren sin på slutten.

Dette er ikke noe som folk rundt meg vet noe om, ikke noe jeg prater med mennesker om fordi jeg ikke ønsker at disse opplysningene skal komme barna for øre når de er større. De ser pappan sånn han er idag, de ses sjelden og derfor er an snill med de og flink når de faktisk er sammen.

Men han har skrevet fra seg foreldreretten og insett og er enig i at skjer det noe med meg så er det ikke han som skal oppdra barna men min søster. Men forhåningsvis så er jeg her til de er både gifte og har barn da

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver her..

Jeg er sammen med en mann, han har en datter fra før, men vi har ingen sammen..

 

Jeg er også "der" nå, at følelsene ikke er de samme som de en gang var.. egentlig vet jeg ikke om de noen gang har vært så sterke som de "burde" være..

Jeg får ikke den responsen fra han som jeg vil/trenger, jeg vet egentlig ikke hva han tenker om vår fremtid sammen i det hele tatt.

Vi har sex 1 gang i uken(til tider mindre) og det er noe jeg savner sårt!

 

Det er det praktiske som holder meg igjen..

Bosituasjon, det faktum at vi har mange felles venner(vil bli rart å måtte forholde oss til hverandre i ettertid), det økonomiske og selvfølgeli datteren hans. Jeg synes det er sååå fælt og evt måtte si til henne at jeg flytter. Samtidig som det mye problemer rundt "henne" også..

Vi er ikke enige om hvordan ting skal gjøres mtp oppdragelse, og siden det er hans unge, har jeg ikke så mye jeg skulle sagt.

Men da ender det opp med at jeg irriterer meg hele tiden over hvordan ting blir gjort, det går også utover mitt forhold til ham så klart.

 

Jeg forstår så godt den tanken "jeg vil ikke våkne når jeg 45 og innse at jeg har "sløst" bort både min og hans tid"!

 

Så "bra" for deg at dere er enige og ikke krangler mye rundt dette, ingentng er verre for barnet enn nettopp det.

Fungerer det ikke, så fungerer det ikke! Barnet har det bedre hos lykkelige foreldre hver for seg, enn hos ulykkelige foreldre sammen!

[Anonym bruker]

Har vært i samme sit. som deg. Dessverr ble bruddet ganske bittert, og nå vil han ikke engang se datteren sin og finner på en haug av unnskyldninger for ikke å komme. Det gjør at jeg bare mer og mer innser at jeg gjorde det riktige, for han er ikke moden for fem flate øre. Bedre å være ensom alene enn ensom i et forhold, sånn vat det for min del.

 

Lykke til : )

[Anonym bruker]

Hi her.

 

Jeg må si jeg syns noen av svarene er litt merkelige. "Hvis det bare er at du ikke har kjærlige følelser for mannen, så burde du bli". Hva? Skal man virkelig frarøve seg selv og mannen et forhold fyllt med kjærlighet? Er virkelig ikke det hakket mer egoistisk? Jeg trodde gode følelser for hverandre var noe av det viktigste i et forhold. Hvertfall når man ikke er født på 30-tallet.

 

Jeg skal uansett prat med samboeren idag. Jeg har lenge prøvd å finne tilbake til han, men jeg har innsett at det bare ikke går. De siste tre- fire mnd har vi hatt sex maks en gang i mnd, det føles som å kysse eller ha sex med en venn, ikke en partner.

[Anonym bruker]

Jeg støtter deg fullt ut. Jeg levde i et slik ekteskap i 10 år, ble pga ungene... Sex hadde ikke vi de siste 4 årene og tilslutt ble det så ille at jeg ikke orket klem av ham engang, for nærhet med ham var bare ekkelt.

 

Det ble et heftig brudd, men det har roet seg og nå samarbeider vi tålig godt om ungene, selvom hans feil og mangler ved at han aldri har vært der for dem, ikke ofrer noe for ungene sine og ei heller kan planlegge noe - ødelegger, men det er hans grav han graver.

 

Jeg trodde nesten jeg var frigid i forholdet mitt med ham. Hadde lite lyst på sex og det ble bare mindre og mindre for så å forsvinne helt. Innfant meg med situasjonen og savnet det ikke.

 

Etter at jeg ble alene har jeg hatt sex - i bøtter og spann. Og fant ganske fort ut at jeg var IKKE frigid, jeg var i tillegg som en svamp som var uttørket og lengtet så masse etter nærhet, kjærlighet, sex, kontakt, en varm kropp, følelser, hjertebank....

 

Nå har jeg ny samboer og merker utrolig forskjell. Jeg har lyst på ham hver eneste dag, selvom det begrenser seg (gravid og han nyoperert). Hehe. Men jeg ser absolutt ingen likhetstegn med mitt tidligere forhold, verken i mine følelser eller forholdet mellom oss to.

 

Gå, gå, gå. Ungene har det verre av å vokse opp i et hjem hvor foreldrene ikke er glade i hverandre. For det er dit det kommer tilslutt, tro meg.

Mine gutter syns det var tøft det første året, eldstemann klandret meg for åikke ha gått når han var mindre og ikke forsto alt, eller så kunne jeg vente til han ble mye større (han var 8 da jeg gikk). Men idag (faktisk siden jeg møtte min nåværende samboer) ser jeg at han også blomstrer etter bruddet. Han har fått en farsfigur i min samboer som han aldri har hatt og aldri kommer å få i sin biofar. Yngstemann er yngre og en helt annen type, han tilpasser seg og er fornøyd uansett virker det som...

 

Nei, gå. Gjør livet ditt bra og gi ungene dine en mor som er loykkelig, glad og sprudlende )

[Anonym bruker]

Tror du forhold alltid er fullt av kjærlighet? Tror du man aldri får en nedtur eller ti ett nytt forhold? Tror du virkelig man kan gå igjennom et langt liv med en partner uten dårlige dager?

 

Har du forsøkt å gjøre noe med det? Har du pratet med han om hvordan du har det? Har du overrasket med knullekveld/knullehelg etc? Har du foreslått terapi? Har du gitt av deg selv?

 

At du lenge har forsøkt å finne tilbake til han hjelper veldig lite om ikke han forstår hva som skjer. Du må prate med han, så kan dere sammen finne tilbake til hverandre! Og ikke si det ike går, jeg er et levende bevis på det motsatte Årene vil nemlig etterhvert styrke dere og føre dere enda tettere sammen, om dere bare lærer dere å kommunisere og leve sammen!

[Anonym bruker]

En nedtur eller ti kan jeg takle. Vi har egentlig vært nede hele tiden og en sjelden gang hatt noen få oppturer. Vi har mange, mange ganger pratet om at vi har for lite sex, at jeg ikke gir han nærhet etc etc. Mange ganger. Jeg har det akkurat som anonym over deg. Jeg har trodd at jeg ikke har noe behov for nærhet og at jeg er nærmest aseksuell. Nå har jeg forstått at det overhodet ikke er slik. Jeg er ikke glad i han på den måten og føler meg overhodet ikke fysisk tiltrukket av han. Jeg er nå 100% sikker på at dette er den riktige avgjørelsen. Ikveld får det briste eller bære :/

 

Om dere har fått det til å funke så har du antakelig ikke vært der at du ikke vil bli holdt rundt engang, fordi det er ubehagelig på en eller annen måte. Dessuten lå det mest annsynlig en sterk kjærlighet i bunnen av deres forhold. Det har et nok aldri gjort hos oss. Det var mange tilfeldigheter som gjorde at vi "bare ble sammen".

[Anonym bruker]

Synes det er ekstremt egoistisk å ta en slik avgjørelse uten å involvere partneren sin. Hadde mannen min gjor det mot meg ville jeg blitt kjempesint og bitter for at han ikke lot meg få en mulighet til å sy sammen forholdet.

 

Skjerp dere! Dere må selvfølgelig snakke med mannen deres (ser det er flere av dere) og be om at dere går til parterapi. Gjør ihvertfall et helhjertet forsøk for både deres egen del, mannens og ikke minst for barnas skyld. Om ikke dere mener det, så får dere i det minste late som, slik at deres bedre halvdel kan leve videre med dette i etterkant.

[Anonym bruker]

Hi her. Jeg skrev like før deg. Vi har pratet om det tusevis av ganger. Men herregud, når alt han gjør irriterer meg og jeg ikke finner han noe tiltrekkende, hva skal parterapien da gjøre?

[Anonym bruker]

En blir vel kjærester med noen en blir tiltrukket av, og da går det vel sikkert ann å finne tilbake til det man falt for i begynnelsen. Men jeg er ingen psykolig, så vet egentlig ikke. Det spørs sikkert hva en falt for i begynnelsen. Utseende, personlighet, penger o.l. Utseende kan jo forfalle. Penger kan bli borte. Personligheten kan jo sikkert også forandres.

 

Du vet sikkert best hva som er riktig for deg. Jeg tror på sjebnen og da blir jo alt på en måte riktig uansett.

[Anonym bruker]

Jeg var i dine sko for noen år siden. Satt med 2 små, en samboer jeg ikke lenger var glad i, og hadde dratt ham 25 mil bort fra hans vener og familie.

Men jeg gjorde ike noe med det med en gang, og alt bygget seg bare opp innvendig. Ble mer og mer hissig, deperimert og lei. Til slutt var det bare nok, jeg hadde en skikkelig samtale med ham, og etter det gikk det bare mot slutten. 6 mnd senere var jeg ute.

 

Nå er det 1 år siden jeg flytta ut, og dette året har vært akkurat det jeg trengte! Kan ike huske sist jeg var så lkkelig=)

Fått ny kjæreste, flere nye venner, fått levd livet litt som singel, og det beste av alt: jeg slipper å irritere meg så hinsides over x'en! Ungene har en mye roligere mamma, x'en og jeg fungerer fint sammen og samarbeider godt om ungene, og ungene får faktisk bedre kontakt med sin far. (han var lite til stede før)

 

JEG ER LYKKELIG!

[Anonym bruker]

HI her igjen.

 

Da vi ble sammen hadde jeg et nyfødt barn, var uselvstendig og veldig redd for fremtiden. Han kom som en reddende engel, var snill og stabiliserte hverdagen. Noen ordentlige forelsketfølelse var det aldri, men det var trygt og godt. Så jeg falt for tryggheten og snillheten. Og den er der fortsatt.Han er utrolig omtenksom, jeg har bare godt å si om han!! Likevel er det ikke noe mellom oss. Han er som verdens beste venn. Men jeg klarer ikke noe romantisk eller seksuelt, det føles helt, helt feil.

 

Jeg pratet med han igår. Jeg føler meg så slem og grusom nå. Jeg hater å såre han, jeg hater å sende han ut på leiemarkedet når vi har fått så fint eget sted å bo nå. Han sa at han muligens føler det samme ovenfor meg, det vet han ikke siden han ikke har noe å sammenligne med. (han har bare vært sammen med meg). Jeg er helt overbevist om at han kan få det 100 ganger bedre med en som virkelig elsker han. Han sa også at det var bedre at jeg sa det nå enn å leve på en løgn og komme med det om feks 10 år. Han virket ikke så lei seg over å miste meg egentlig, mest bekymret for samværet med barna. At han ikke skal få se dem nok.

 

Noen her spurte om jeg hadde klart å se han med en annen dame. Jeg vil ikke noe annet enn å se han virkelig lykkelig med en annen dame som elsker han høyere enn det jeg gjør. Det kommer til å gjøre millioner ganger mer vondt hvis han ikke finner en annen. Jeg vil han det beste i verden og jeg ser at jeg ikke kan gi han det. Jeg har egentlig aldri, gjennom disse syv årene, kunnet gi han det han fortjener av nærhet og kos. Vi har så ofte pratet om det, og hvis vi hadde fortsatt sammen, så hadde det fortsatt å være et tema år etter år etter år. Helt til en av oss hadde gitt opp.