Har jeg gjort det riktige....?

[Anonym bruker]

Jeg og samboeren ble enige i går kveld om at nå er det på tide å slutte å "prøve"å få forholdet til å fungere, da det har vært mer eller mindre dårlig i 3 år, og de siste 8 mnd har det bare gått nedover.

På grunn av hans oppførsel har mine følelser forsvunnet helt, og jeg blir egentlig bare irritert på han slik han er nå. Han er ikke slem, bare snill mann og pappa som har "prøvd" å kose og si at han er glad i meg, men jeg har nok vært svært lite mottakelig, da jeg føler at jeg ville løyet om jeg hadde gjort det samme tilbake.

Vi har en felles på 3 år, og det er nok derfor vi har holdt sammen....Altså, etter fellesen ble født har ting blitt veldig komplisert, da han ikke taklet å ha "dårlig samvittighet" (mtp oppmerksomhet og tid) på grunn av to barn han har fra før.

 

Han har hele tiden syntes vi hadde det greit /bra, mens jeg overhodet ikke var lykkelig, og har ofte nevnt at det slikt samliv er jeg ikke fornøyd med.

Vi har vært noen runder til fam. vern kontoret, men det ser ikke ut å ha hjulpet, da vi har forferdelig dårlig kommunikasjon.

 

Uansett, jeg kjente jeg ble veldig overrasket over at han også var enig med meg i går, da jeg tok det opp på nytt at jeg ikke ville leve i et slikt forhold. Jeg har det vondt inni meg, og tankene løper løpsk om dette er det riktige ovenfor fellesbarnet.

Jeg har alltid vært opptatt av å holde familien sammen, og nå går jo den visjonen i knas. Jeg tenker på jul, ferier alene osv., og den tryggheten det er å bo sammen.

Vi kjøpte hus sammen for 3. gang i fjor sommer, og jeg er så møkklei av å flytte og selge osv.

 

I utgangspunktet er det det riktige å flytte fra hverandre slik situasjonen har blitt nå, for vi krangler mye (daglig), og det er ikke riktig ovenfor noen aprter å ha det slik i hjemmet sitt.

MEN så tenker jeg....hadde bare han vist en liten innsats til å bidra med noe hjemme, vise litt engasjement, gjøre noe for oss, så hadde jeg også fått godviljen tilbake (eller beholdt den). Da kunne jeg ha hatt det så fint at jeg kunne levd med det....

 

Har vi gjort det riktige?

Vi skal reise 1 uke til syden i mars sammen, for fellesens del (vi er ikke uvenner nå altså), og vi er nødt til å bo i huset til sommeren mtp salg/skatt av overskudd.

DET blir sikkert en utfordring, da vi begge vet at dette skal ta slutt snart uansett....å bo sammen så lenge blir sikkert vanskelig...?

 

Vi tjener greit begge to, og planen er at vi deler 50/50 (sannsynligvis).

Jeg tror ikke jeg har krav på OS, men lurer på om det er noen andre stønader jeg/vi har krav på? Noen som vet?

 

Æsj, sitter her og har null konsentrasjon på jobb i dag, og vondt i magen, og en stor klump i halsen og tenker på hvor vanvittig skremmende dette er....

 

[Anonym bruker]

Vær så snill å ikke ta 50-50 på et så lite barn. Det er en ordning som er til for foreldrenes skyld, og ikke for barnet.

Barnet har det best om det får vokse opp en plass og ha stabilitet.

 

Tenk dere litt om her.

[Anonym bruker]

Jeg personlig er vel ikke innstilt på 50/50, men jeg tror samboeren er livredd for å sitte igjen med null og niks til livsopphold hvis han skal betale bidrag på fellesen i tillegg til de to andre. Og jeg VET at han kommer til å slite enormt økonomisk hvis vi skiller lag, for han har så masse utgifter fra før i mnd som jeg ikke har....Og det er nok derfor han ikke har ville tenkt tanken på å flytte fra meg før.

Jeg mener med hånden på hjertet at fellesen vil ha det best av å bo 60 % hos meg og 40 % til far. Far er flink og snill, men fryktelig distre og en smule egoistisk.

Jeg setter alltid barnet først og vet hans behov før problemer oppstår egentlig.

 

HI