Slapp av!

[Gjest]

Barna våre har rundet året, og de er ikke vevre små babyer lengre.

Ok, så er bæsjen litt løs, ungen har spist lite den siste uka, ikke sover barnet i senga si, men vil bare ligge mellom mamma og pappa, våkner klokka fem og tror det er morgen, får tenner som om det var ugress, har ikke begynt å gå til tross for at venninnens barn gikk allerede ved ni måneders alder, vil ikke legge seg, må vugges i søvn, spiser BARE Hapå, osv osv.

 

 

Bekymringene våre får jorda til å skjelve. Eller ikke akkurat kanskje.

 

Vi mammaer har godt av å slappe av litt. Ingen er perfekte, og ingen av ungene våre er perfekte i noen andres øyne enn våre egne heller.

Jeg tror det er sunt å la det skure, bare bittelitt! På de tingene som ikke betyr noe.

[Turbotrollet & Lille Sprell♂]

Jeg er i alle fall ikke den "perfekte-dib-mamma" Her får mini prim på brødskiva, idag ble det nyestekte boller til lunsj... og jaggu meg så ble det en bolle til kveldsmat også Men det skjer jo ikke hver dag, så innimellom er det lov å skeie litt ut

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Kunne ikke vært mer enig, men det er nok lettere (selvsagt ikke umulig) når man har flere barn og har sett at de tross alt overlever og at ting bedrer seg helt av seg selv...omsider...

 

Dog, jeg må innrømme at jeg er dritt-møkk-piss-lei av at vesla ikke vil sove skikkelig! Sikkert fordi eldste var 3,5 år før han sluttet å vekke oss hver natt og både nr 2 og 3 vekket meg minst 20 ganger hver natt fra ca 2 til ca 8 mnds alder, og vesla nå er 18 mnd og ikke sover rundt. Jeg VET at det går seg til. Etterhvert. Men fy søren så lei jeg er av nattevåk!!!!!! :-(

[EgG]

Jeg hører deg...

Men som Alva sier; av og til må man bare få lettet på trykket.

Jeg er nok kanskje ikke den flinkeste til å la ting skure, men når barn blir frustrert over soving, spising, tenner etc så er det liksom det som står i hodet på en. Men jeg er enig med deg! :-)

Hadde ting bare vært så enkelt i praksis som i teori. :-)

 

Hilsen en som har jobbet leeeenge i barnehage før hun fikk barn. :-)

[Anonym bruker]

Helt enig med HI!

Syns mange mødre kaver seg opp og stresser med ting som ikke er noe å stresse med!

Nattavvenning, legging, kosthold, osv. Vi har ikke stresset med noe av dette, og det har kommet av seg selv.

En annen ting jeg er oppgitt over er småbarnsmødre som klager på at barnet våkner tidlig, som f.eks i 6-7 tiden.

Jaja, en stresser vel med det en vil!

[EgG]

Jeg er nok en av de du mener "klager" ang oppvåkning tidlig. Nå er det ikke ment som klage fra min side, men mer en frustrasjon fordi jeg ser jenta trenger mer søvn og det får jeg ikke til. Så det er overhodet ingen klage.

[Anonym bruker]

Jeg trodde at poenget med disse sidene var nettopp å ha et frirom hvor man kunne få lufte litt bekymringer og komme med litt klager?

 

Hvis alle var superavslappede, kule mødre som aldri hadde et hint av noe nevrotisk over seg, så hadde vel disse sidene opphørt å eksistere av seg selv?

 

Jeg synes forresten de fleste mødre virker akkurat passe avslappet. Det er lov å ha bekymringer, og det er lov å spørre om råd og om hva som er normalt. Jeg tenker at det bare et uttrykk for at man er engasjert i barna sine, og det velger jeg å se på på en positiv måte, selv om det kanskje kan bli litt mye for enkelte. Bedre å være litt for mye engasjert i barna sine, enn litt for lite.

[EgG]

TAKK!

 

Du kom med poenget mitt... :-)

[Anonym bruker]

Nå tenker jeg ikke på de som skriver inn her inne, jeg tenker på flere bekjente av meg som kaver seg og blir kjempestressa for ting som jeg ser på som veldig normale og ikke noe styr i det hele tatt.

 

At småbarn våkner tidlig (utvhilt) er da normalt? De færreste sover vel til kl 08 når de er under året?

Eller blir stressa for en periode spiser småen mindre enn vanlig for så å spise mye mer enn vanlig.

De er og veldig tidlige med å nattavenninger og begynner å tro at alt skal gå etter rutine etter 2 mnder.

 

De som ikke kaver seg opp over småting er jo ikke for lite engasjerte, de blir bare ikke så stressa for alt. Sønnen min er alt for meg, men jeg blir ikke stressa av alt hverdagslig som skjer av den grunn!

[Anonym bruker]

Stressnivået når det kommer til å ha barn tror jeg overhodet ikke har med mengden engasjement å gjøre.

Jeg er trådstarter, og har vært en avslappet mor. Barnet mitt er minst like fornøyd og trygg som enkelte jeg kjenner som er superstressa. Det er faktisk lite vits i å stresse og bekymre seg for ting som ikke er akutte. Akutte ting tar men med lege og legevakt. Andre ting kan man se an og se hvordan utvikler seg.

 

Det jeg mener med å slappe av er å ta ting LITT mer som det kommer. Det virker på meg som mange syns det er totalt krise om en dag blir litt utenom det vanlige, og det må da være fryktelig slitsomt!?

 

Om jeg hadde skullet følge rutiner hver dag hadde jeg knapt kommet med ut i permisjonstiden. Jeg var masse ute på farten, og har til gjengjeld en super unge å ha med seg. Tålmodig når vi er på cafe, og observerer fra vogna si når vi triller rundt. ENkelte jeg kjenner har knapt vært ute i permisjonen, og jeg skjønner ærlig talt ikke hvordan enkelte kommer til å takle barnehagestart for barna sine når de er så avhengige av fullstendig kontroll? I barnehagen er det jammen meg ikke sikkert de kommer til å kle på ungen AKKURAT det mammaen befaler, Eller mater med akkurat det pålegget, eller til akkurat rett tid. Osv osv....

 

Så, slapp av! Ting går seg til...

 

Hvorfor stresser dere som stresser da? Hva kan gå galt?

Og hva er det verste som kan skje i deres øyne? Sånn rent bortsett fra død og alvorlig sykdom, men da er det uansett snakk om helt andre ting enn jeg tenker på i åpningsinnlegget...

[EgG]

Jeg var veldig stresset fra start av. Fikk ikke til amming og stressa veldig rundt dette. Jeg var redd for at jenta mi fikk for lite mat osv og ble veldig bunnet til faste tider.

Da dette gikk over hadde vi en lang og god periode før jeg begynte å stresse med at jeg skulle ut i jobb og mannen min skulle ha ansvaret. Ja, han er far, men det hjalp ikke i hodet mitt. Da dette gikk av seg selv og vi komoss igjennom den perioden, fikk vi sykdom i huset og stresset rundt dette.

Nå er jenta 1år og står og hyler i senga på kvelden, vil ikke legge seg til tross for at hun er stup trett, sover for lite på natten og dagen. Mitt mammahjertet gråter med henne.... Og DET stresser.

[Anonym bruker]

EgG, du misforstår innlegget. Du hadde jo et reelt problem da du ikke fikk til amminga i starten osv, da blir en bekymra.

Jeg tenker på de som stresser over ting som faktisk ikke er et problem. Blandt annet at barna står opp så tidlig (uthvilt) som kl 6-7 (helt normalt for små barn). Da tror de noe må være galt.

Eller at ungen drikker litt mindre mme en dag for så å drikke dobbelt så mye en annen dag, og blir stressa hvis de er 1 ml over 1 litersgrensa...and the list goes on.

 

Dvs. ting som det kanskje ikke er så nødvendig å stresse over!

 

Å være bekymret er ikke det samme som å være stressa for hver minste ting.

[Gjest]

Men hvorfor gråter mammahjertet når hun gråter om kvelden?

Har hun smerter? I så fall forstår jeg det.

Hva er det verste som kan skje om hun gråter da? Det kan faktisk gjøre vondt verre om du stresser, for hun merker det.

 

Poenget er jo at stresset fører oss ingen steder. Selvfølgelig er forumet til for å dele, og for å spørre. Men jeg ser jo at noen spør og bekymrer seg, og stresser over hver minste ting som ikke er nøyaktig som man som mor har kunnet tenke seg det.

 

Hvem her hadde forventet å kunne sove til åtte da de fikk barn egentlig?

Ikke jeg, jeg hadde forventet mye nattevåk og tidlige morgener etter hvilke erfaringer mine venner med barn hadde gjort seg.

[Anonym bruker]

HI snakker jo om barn som har rundet året - ikke nyfødte og ammeproblemer....pffft.

[Anonym bruker]

Forstår ikke innlegget ditt helt...

 

Du sier at mødre stresser over barn som våkner mellom 6 og 7, det har jeg ikke sett mange innlegg om her på småtroll 1-2 tror jeg. Og så sier du at de stresser om barnet drikker mye en dag, lite en annen dag og over 1 liter mme osv. Det har jeg heller ikke sett mange innlegg om på dette forumet, for det gjelder vel babyene.

 

Jeg forstår poenget med innlegget ditt, men er ikke enig. Jeg synes ikke mødre på dette forumet (småtroll 1-2) virker spesielt stressa. Derimot synes jeg de virker kloke, oppegående, erfarne og i stort sett i stand til å stole på seg selv, men med behov for en realitetssjekk innimellom.

 

Synes du gjør en fjær til ti høns. Og selv om innlegget ditt kanskje ikke er ment sånn, så synes jeg det virker som kritikk mot de som har noen bekymringer de ønsker å lufte. Jeg tror ikke de mødrene som har noen bekymringer trenger å få flere steiner lagt til byrden med å høre at de stresser altfor mye, og det er enda en av feilene de gjør i morsrollen. Derimot tror jeg de trenger bekreftelse på at de gjør de meste riktig og at de trenger gode og balanserte svar på det de lurer på.

[EgG]

Sakene er nok den at alt bare fortsatte å klabbe seg på. Jeg er nok en naturlig bekymret mor. Og jeg kan innrømme det. Nå er det ikke slik at jeg blir hysterisk for hver miste ting, men ja, jeg blir bekymret hvis jeg ikke får jenta mi til å spise til et måltid, eller hvis hun våkner alt for tidlig etter duppen. Jeg mister forutsigbarheten min og dermed også tryggheten. Det er i allefall slik jeg føler det. Tror ikke det er unormalt for førstegangsmødre, men det kan hende jeg er litt verre enn andre.

[Anonym bruker]

Er ikke bare HI som har skrevet her inne. Jeg som har skrevet om de som blir stressa bare ungen våkner tidlig og går over maksgrensen på 1 liter osv snakket om venninner som gjør det + mødre i barselgruppa. Da begynner en å lure om de stresser unødvendig på ting som ikke er i nærheten av et problem.

Så absolutt ikke ment som en kritikk til dib'ere.

Noen mødre kunne trengt å slappe litt mer av, det er det som er hele poenget med innlegget - og jeg kunne ikke sagt meg mer enig!

 

 

Hilsen ikke HI

[EgG]

Ikke misforstå, jeg er for all del enig, men det er ingen bryter man slår av!

Jeg skulle ønske jeg bare kunne slappe mer av, men jeg vet ikke hvordan!

I dag la jeg snuppa litt tidligere, altså utenfor skjema mitt for å prøve å få henne til å sove mer, noe jeg stresser med. Resultatet ble at jenta våknet etter 30min. Umulig å få henne til å sovne igjen. Da blir jeg desto mer stresset. La henne en time sener, men hun hadde ikke tenkt det, selv om hun var trett, jespet og gnudde øynene. Etter 45min ikl 30 min trilling (noe vi har kuttet ut) så sovnet hun. Nå stresser jeg igjen fordi det skal så ynkelig lite til før det ødelegger for legging på kvelden. Soving etter kl 14.30 er egentlig ikke noe særlig, men vekker jeg henne så blir det veldig lite søvn på henne. Så dette stresser jeg med. Men jeg skulle ønske jeg ikke gjorde det...