Har ei venninne som har fått seg nye søsken

[Anonym bruker]

Faren begynte på nytt, og hun har fått tre halvsøsken de siste fem årene, venninna mi har passert 30 år. Hun har ingen interesse av disse nye søskene og sier tydelig i fra om det til alle hun kjenner.

Hun er sur på faren som kunne begynne p nytt nå når det var hennes tur til å få barn, og at det tar glansen fra henne og hennes barn.

Hun har barn på samme alder som sine halvsøsken, og der er null kontakt.

 

Jeg synest dette er barnslig, hun har alltid hatt et godt forhold til sin far, og alltid snakket varmt om han. Det er ikke pga en bitter og ny skilsmisse mellom han og hennes mor som er skyld i problemene, problemene er kun knyttet til at han har fått nye barn. Hennes far var veldig ung da de fikk henne.

 

Jeg synest dette er temmelig barnslig. Faren var i slutten av førtiårene/begynnelsen av femtiårene i denne perioden. Jeg har prøvd å oppmuntre henne til kontakt, jeg har prøvd å oppmuntre henne til å se på faren og hans nye familie som en resurss.

 

Dessuten synest jeg det er ille at hun er så oppslukt av seg og sitt, at hun ikke har noen som helst interesse av å bli kjent med de små barna, å få et eget forhold til dem.

[Anonym bruker]

Dette høres veldig ut som det ikke er din sak i det hele tatt... du vet vel ikke hvordan hun har det innest inne?

[Anonym bruker]

Nei, men det er jo familie, og familie slår man da ikke så raskt hånden av. Ser faktisk ikke hva problemet hennes er. Men jeg er forsåvidt enig i at det ikke er min sak.

[Anonym bruker]

jeg er i samme situasjon som din venninne, dog er jeg "bare" i slutten av 20 årene, og mine halvsøsken er ett og to år eldre enn mine barn. Jeg har bedre kontakt med min far nå enn før han fikk sine nye barn., og jeg kommer godt overens med hans nye samboer.

 

Hele situasjonen er litt rar, men jeg bryr meg ikke. De er mine (halv)søsken uansett, og jeg elsker de nesten like høyt som mine egne barn. Jeg er glad mine søsken og mine barn kan vokse opp sammen. Selvom jeg har venner med barn som er jevngamle med mine barn er det annerledes med mine halvsøsken, og jeg er glad situasjonen er som den er. Barna har stor glede av hverandre, jeg har stor glede av mine søsken, og min far har stor glede av sine barnebarn.

 

Selvom det ikke er din sak så skjønner jeg at du reagerer, og jeg synes du skal fortsette å oppmuntre henne til å ha kontakt med sin far og hans nye barn. Hennes halvsøsken kommer nok før eller senere til å stille spm om hvorfor de ikke har kontakt.

[Anonym bruker]

Jeg forstår venninnen din, jeg hadde samme tanker om min far når han giftet seg for n`te gang. Nå fikk han heldigvis ikke flere barn så det er ikke noe problem, men jeg venter nå barn med en som har to fra før, de er mellom 9 og 14 år, og jeg har faktisk litt dårlig samvittighet overfor de... Et nytt barn vil ta bort en del tid og oppmerksomhet fra de, og jeg har vært i samme situasjon selv og vet hvor sårt det kan være når far får enda flere barn og man føler at han egentlig burde tatt seg av deg og dine søsken som allerede er i denne verdenen i stedet for å lage flere...

[Anonym bruker]

Og du skal vel kanskje bare ha et barn, for om du får to eller flere så stjeler det av tiden til din førstefødte?

[Anonym bruker]

Det kan ikke sammenlignes. Hvis vi får et barn til så vil det barnet (forhåpentligvis) bo med både mor og far på full tid, mens det første kullet med barn deler tiden mellom mor og far, og får av den grunn allerede mindre tid med far enn de barna som bor med begge foreldrene får. Capice?

 

 

Og det er ikke lett å være hverken stebarn eller stemor, det kan jeg skrive under på så dette er ingen drømmesituasjon. Blir nok mye terapitimer på meg fremover. hehe...

[Anonym bruker]

Faren min begynte også på nytt (ved et uhell). Har ikke kontakt med han (hadde det ikke før "uhellet" heller pga. han bor langt vekke + har alkoholproblemer). Jeg har barn født omtrent samme tid som mitt ukjente halvsøsken. Jeg syns det er trist at jeg aldri har fått oppleve hvordan det er å ha en ordentlig pappa - og det er synd at sønnen min mest sannsynlig aldri får møte han (er jo lov å håpe, da).. Skulle ønske faren min kunne slutte å drikke å få seg en stabil jobb.

 

Så det kan jo være andre grunner til at de ikke har kontakt - men det vet vel du som veninne mer om enn meg.

[Anonym bruker]

Synes aldri man skal dømme noen når man ikke har vært i den situasjonen selv.

 

Det kan være fryktelig sårt å være skilsmissebarn og jeg skal love deg at denne Pappaen ikke har på langt nær så mye tid lenger til sin første (?) datter som før og sansynligvis er mye mindre interessert i barnebarn enn han ville vært hvis han ikke hadde nye små barn, så sånn sett kan jeg forstå henne.

 

På den annen side kan hun jo ikke forandre det, så jeg håper jo for hennes del, for alle barnas del og for farens del at de kan løse opp i det, men her synes jeg nok at faren må ta ordentlig tak i situasjonen og forsøkt å se datteren sin. Det er jo tydelig at hun er såret...

[Anonym bruker]

Dette barnet er ikke 3, men 30.....

[Anonym bruker]

3 eller 30 hun er fortsatt hans barn!

[Anonym bruker]

Var og besøkte mamma på fødeavdelingen. Da var min sønn 1 år og min søster hadde ei på 1,5 år. Det var mammas fyste sønn som kom da.

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg forventer ikke samme oppfølging fra mine foreldre nå når jeg er 30, som jeg gir min tre åring. Har liksom kommet meg litt videre i livet.

 

[Anonym bruker]

Kanskje vi har samme venninne? :-)

Hørest veldig likt ut.