Vær så snill å se hit!! Hjelp... En VELDIG vanskelig situasjon.

[Anonym bruker]

Etter mange års hangling i forholdet til min eks, gikk jeg fra ham for noen mnd. siden. På mange måter hadde vi et noenlunde godt liv sammen. Men, han er veldig egoistisk. Tenker først og fremst på seg selv, og i flere vonde situasjoner har jeg måtte stå alene. Han klager generellt mye, og det er tidvis tungt å bo sammen med ham.

Men, en god utdannelse og en ressurssterk person ellers.

Vi har en datter sammen.

 

Jeg traff en mann for noen mnd siden, som føles som min sjelevenne. Vi har det så usigelig godt sammen, selv om han er stikk motsatt av meg. Har kjent ham fra tidligere. Vi fremelsker det beste i hverandre, på en måte jeg aldri tidligere har trodd var overhodet mulig. Han stiller opp HELE TIDEN, hvert eneste sekund og minutt for meg og mitt barn.

Å være med ham er Guds gave til kvinnen.

 

SÅ: Et stort dilemma som virkelig tar fra meg nattesøvnen. Innimellom savner jeg min eks, alle vennnene vi hadde sammen, familien hans, alt det hyggelige vi gjorde, men mest av alt, at vi var en familie, og at barnet vårt ikke er skilsmissebarn.

Jeg prøvde virkelig hardt over ihvertfall et par år og jobbe med forholdet til min eks. Noe han ikke responderte på.

 

Når jeg fikk vite at min eks traff ei jente, ble jeg fysisk dårlig. Mest tror jeg pga. at hun skal inn i livet til sønnen min, overta "min" plass om dere skjønner.

Min eks vil i utg.pkt ha meg tilbake, han savner vel "mamman sin" (Les: meg).

 

Jeg trenger råd og tips og objektive syn på dette. VÆR så snill.

[Anonym bruker]

Javel? Driver du å troller eller?

[Anonym bruker]

Nei, jeg lager kaffe og boller.

Dessverre.

Håper på seriøse hendvendelser.

[Anonym bruker]

Hei!

 

Det er helt normalt å sørge over et forhold som er gått i oppløsning, så dette er jo helt normalt! Høres ut som et ferskt brudd så there you go.

 

Den nye dama vil jo aldri ta din plass, like lite som at din nye kjæreste tar farens plass i livet til ungen din. Det hele blir bare en vinn vinn situasjon, så lenge alle de voksne klarer å fungere sammen.

 

Jeg tror du har gjort det rette valget og jeg tror du blir mer lykkelig i fremtiden. La sårene få gro og for all del ikke blås det nye forholdet på å mase om din eks, til den nye kjæresten. Det ville vært dypt tragisk.

[Anonym bruker]

Hvis jeg skal være seriøs må du først vite om du har en sønn, eller datter!

[Anonym bruker]

Jeg er eller har vært i samme situasjon. Gikk fra eksen pga mange av de samme tingene som deg. Var lettet i starten men etterhvert kom sorgen og savnet. Møtte også en fyr som deg, som var opp over ørene begeistret og gjorde alt for meg. Det var fint i begynnelsen men etter en stund ble det bare helt feil og magefølelsen sa nei nei, selv om fornuften sa ja.

 

Er nå tilbake hos eksen, vi skal gi det en ny sjanse og det føles riktig...både fordi jeg har så mange gode følelser for ham som har komt frem igjen etter vi flyttet fra hverandre og ikke minst for barna sin skyld. Meeen, det kan være jeg er på ville veier. Hopper i det!

 

Lykke til med valget

[Himmel og hav]

Se selv et øyeblikk på hva du beskriver når du sier at du savner "han":

- vennene

- familien hans

- hyggelige aktiviteter

- at dere var en familie

 

Så hva er det du savner, egentlig? Drømmen om en kjernefamilie eller det å våkne ved siden av han hver dag, sitte overfor han ved middagsbordet, dele husarbeid, barnehagelevering, krangle, sitte alene og ønske at han stiller opp for deg?

 

Det er helt vanlig å idyllisere et forhold som er over. Når jeg tenker på min eks, så tenker jeg på de gode tingene, og så sveiper hjernen min glatt over det faktum at han var en notorisk utro egoist. Se hardt og lenge på grunnen til at du gikk. DET er sånn det vil bli igjen om du går tilbake. Kanskje ikke de første 14 dagene, men så vil han og du skli inn i det gamle mønsteret.

 

Det er allikevel rart når ekser man ikke vil ha finner seg en ny. Helst burde han jo sitte og angre og lengte en passende tid først. Sånn en 30 -35 år, minst, ikke sant ;-) Det går over. Jenta han har møtt vil aldri erstatte deg, men du kan jo håpe på at hun er ei knakende kjekk jente som vil berike livet til barnet deres.

 

Hold på sjelevennen din! Ikke kast han bort for en drøm. Det er bedre med en fugl i handa enn ti på taket, vet du!

[Anonym bruker]

Du har gått fra han av en grunn,og den vil neppe forandre seg om dere blir sammen igjen.

[Anonym bruker]

Tusen tusen hjertelig takk for svar. Jeg sitter og gråter litt faktisk..

Jeg vet snart ikke hva jeg savner.

[Anonym bruker]

Har vært i en noenlunde lik situasjon som deg HI.

Jeg ville satset på den nye mannen. Han har tydeligvis det du ser etter/har savnet hos bf.

Det savnet du har, vil avta, bare gi det litt tid.

[Anonym bruker]

Du har ennå ikke svart på om det en en sonn eller datter du har. Trollekjerring

[Anonym bruker]

Takk igjen.

Ville ikke bli avslørt, men det er en datter på 7 år vi har sammen, gjorde en blemme der, beklageligvis.

[Anonym bruker]

Er det vanlig at slike savn kommer etter en tid da? Jeg kan ta meg i å savne å være i huset vi hadde sammen, vi tre, uten at barnet vårt var et skilsmissebarn.

Hadde aldri trodd at det skulle bli så utrolig tøft:-\ Huff!

Føler meg som verdens verste mor, og rives i hjel av tanken om jeg skal ofre min kjærlighet og bare prøve igjen med eksen. Men, jeg kommer til å ha en enorm kjærlighetssorg. Men, samtidig vil barnet vårt ha en mor og far som er sammen.

 

Er dette normale tanker? Jeg føler meg gal snart av denne berg og dalbanen.

 

Himmel og hav: Tusen takk for et herlig svar!! Tror jeg trenger å høre andres erfaringer og råd jeg nå. Orker ikke gå slik alene lenger!

[Anonym bruker]

Jeg gjorde det slutt, og flyttet fra min eks, som jeg har barn med, av forskjellige årsaker.

Jeg hadde det absolutt ikke godt med den mannen og når ikke foreldrene har det godt , så har ikke barna det godt heller.

 

Jeg fikk perioder, der jeg savnet den gode tiden vi hadde i forholdet, altså før de seriøse problemene startet. Jeg savnet familien,felles venner, ferier osv. Men savnet etter det som hadde vært, gikk sakte men sikkert over.

 

Jeg stod ved valget mitt, selv om det var ekstremt tøft til tider, for jeg visste innerst inne,at livet med barnefar aldri kom til å bli slik som jeg ville//fortjente.

 

Har i ettertid aldri angret på den avgjørelsen, er sjeleglad jeg valgte som jeg gjorde.

 

Du må nesten bare bestemme deg for om du vil leve i ett forhold som ikke fungerer/ du ikke har det bra i. Eller satse på den nye mannen som gir deg det du ønsker deg.

Jeg ville gått for sistnevnte, men dette er ditt liv, det er du som avgjør :-)