Barnets far nekter å ha kontakt med meg - er dette noe jeg bør ta tak i og gjøre noe med?

[Anonym bruker]

På den ene siden har jeg fryktelig lyst til å "insistere" på å ha en viss form for kontakt, ettersom vi jo faktisk har et barn sammen.

Samtidig innser jeg at det faktisk ikke bare er opp til meg å bestemme, og har jo foreløpig kun fått bekreftelser på at hans bestemmelse om IKKE å ha kontakt, er den som faktisk har blitt gjeldene, når vi nå engang ER uenige.

 

Men er dette virkelig holdbart når man har et barn sammen? Det er jo én ting nå som barnet er såpass liten (7 år), men hva, f.eks., dersom noe alvorlig skjer? Og hva når h*n blir eldre og får "virkelige" problemer, som vi foreldre begge bør vite om og forholde oss til?

(Jeg har hovedomsorg, barnefar har samvær annenhver helg fra fredag etterm. til mandag morgen.)

[Anonym bruker]

hold kommunikasjonen på det planet hvor alt handler om barnet - "husk det er skøytedag på mandag".

 

skolen har vel begge foreldres tlf og adresser, slik at de kan sende mld om foreldremøter etc?

 

som den med hovedomsorg må du nesten regne med at du får all info uansett fra skole, for god ordens skyld informerer du pappaen om det du syns er viktig.

 

ellers: gi blaffen i typen

[Anonym bruker]

Jeg ønsker bare å holde kommunikasjon omkring barnet. Som f.eks. bursdagsfeiringer, avtaler omkring samvær, spesielle hendelser rundt fritidsaktiviteter e.l. Men han nekter ALL form for kontakt. Ringer eller kontakter meg aldri, og tar ikke telefonen/svarer på melding dersom jeg ringer. Har av den grunn ikke forsøkt å kontakte ham på lenge. Men det føles ikke godt, selv om jeg har forsøkt lenge. For selv om kontakt omkring skole, aktiviteter, venner o.l. kanskje ikke er så "viktige" at de MÅ informeres om..så kommer det jo garantert større hendelser og ting i livet til barnet som vi som foreldre bør informere hverandre om og evt diskutere frem beste løsning omkring. Tenker da alt fra mobbing, kjærlighetssorg og "vanlige" pubertetsproblemer til smugrøyking, første gang på fylla etc...

 

Vanskelig å skulle sende en melding om slike ting for å få informert ham. Særlig med tanke på at jeg ikke får noe respons tilbake, hverken bekreftende/avkreftende svar eller hans meninger..

 

HI

[Mia2011]

Har hatt det slik med min x i snart 6år!

Vi har barn sammen som nå er 13 og 15år, og vært skilt i 12år, dette "begynte" først for 7år siden, men det ballet raskt på seg pga sjalu ny dame, og tok helt av..

Nå har vi kun kommunikasjon via en meldingsbok!

Det er slitsomt, og de første årene brukte jeg mye tid og krefter på dette. Var ikke enig i at det var greit å kommunisere på denne måten, men kom ingen vei. Vi var på familievernkontor og i dialog med barnevernet, de er enige med meg, at det er tull å ha det slik, men ingen kan tvinge han til noe, og alle har ment atdet går seg til.. det har det ikke gjort, og de siste par årene har jeg driti i det!

 

Kommunikasjon vedr. skole og aktiviteter får vi hver for oss, innkallelse til foreldremøter osv.

Sønnen vår ble tatt for å prøve snus på skolen, for noen uker siden, synes det var trist, og vanskelig at vi ikke kan snakke om slikt, men sånn er det bare, så da håndterer vi det på hver vår kant..

Har snille barn og friske barn, så det er ikke så mye ekstra å prate om, men bekymrer meg jo for barnas oppfatning av oss som foreldre, selvom de vet at det er han som ikke vil ha dialog og ikke jeg..

Vi snakker om det når det dukker opp noe, men det virker som det går greit, at de har innfinni seg med det for å si det sånn

 

Lykke til, mitt beste råd til deg er derfor hev deg over det - ta det som det kommer, og finn noe bedre å bruke tid og krefter på du kan ikke forandre han ;=)

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar!

Syns det er synd å høre at dere har det på samme måten - men samtidig en betryggelse å høre at jeg ikke er den eneste, og at dere har lært dere å leve med at det er slik!

 

Ellers skjedde det "selvsagt" på samme måte her; gikk helt fint i starten, men ble problemer pga sjalu ny dame. Her er det ikke engang kommunikasjon via meldingsbok! Direkte tragisk at en voksen mann kan oppføre seg på denne måten..

 

Jeg håper det blir enklere å "drite i dette" over tid. Og innser jo at det nok gjør dét, selv om det nok aldri vil føles mer fornuftig.

 

Nok en gang takk for svar! Skal forsøke å ta ditt råd til etterrettning, og minne meg selv på at jeg iallfall har forsøkt!! Og at det ikke er meg det står på.. :-)

 

HI

[Mia2011]

Det blir enklere over tid, men det er ikke dermed sagt at du har akseptert det for å si det sånn hehe.. man resignerer bare over tid.. egentlig er det jo tragisk rett og slett, som du selv skriver, at en voksen mann kan oppføre seg slik er helt utrolig.. har fått følelsen av at jo mer jeg har prøvd å få til en dialog, jo mindre imøtekommende har han vært..

I fjor konfirmerte den eldste seg, og vi endte opp med to selskap.. Håper for din del at din x gir etter med tiden, dere har mange år igjen til de store utfordringene heldigvis..

 

Å ja, du har hvertfall prøvd, det er min trøst også..