Noen som har mistet når de var ca. halvveis i svangerskapet? Kan dere dele tankene deres med meg?

[Anonym bruker]

Vi har akkurat mistet lille gullet vårt når vi var halvveis i svangerskapet, og er hjemme igjen fra sykehuset nå. Jeg prøver å bearbeide sorgen, men så dukker det opp mange spørsmål:

 

1. Fikk dere vite hva som gikk galt? (Tenker på om fostervannsprøver, obduksjon, blodprøver o.l. gav noe svar?)

 

2. Hvor lenge ble dere anbefalt å vente til dere kunne begynne å prøve på nytt?

 

3. Hvor lenge ventet dere?

 

4. Hvordan type oppfølging fikk dere i neste svangerskap?

 

5. Gikk det bra i neste svangerskap?

 

På forhånd takk for hjelpa!

[Anonym bruker]

Fikk bare beskjed på ultralyd at det ikke kunne ses noe synlige skader/avvik på fosteret. Og ettersom kroppen min ikke begynte å støte det fra seg så var det trolig noe feil med fosteret. Siden jeg og min bedre halvdel er ellers friske og unge så var det ingen grunn til noe utredning av oss. Dette skjer skjeldent men ikke unormalt ble vi forklart.

 

Skulle få beskjed om det viste seg å være noe spesielt.

 

Ble anbefalt en mens pga fysisk å komme seg igjen og helst 3 med tanke på psykisk. Men ikke noe farlig om vi ble gravide med en gang igjen. Kroppen blir det ikke før den er klar. Jeg hadde jo også såpass mye hcg i kroppen så tok 3 uker før det var ute igjen uansett. For vår del ble det helt feil å begynne på prevensjon igjen så vi planlegger at vi ikke styrer med hverken det ene eller andre(prevensjon eller eggløsningstester og diverse).

Hadde en nesten desperat følelse i starten om å være gravid igjen kjappt. En liten sorg og omstillingsfase tror jeg. Nå har det gått litt over 3mnd og går mye bedre. Stresser ikke da jeg har fått tilbake mensen og kjenner at kroppen er mer eller mindre tilbake til normalen igjen. Jeg synes det psykiske gikk mye fortere bedre enn jeg hadde trodd.

Ikke blitt gravid igjen enda. Men heller ikke gått lange tiden eller lagt så mye jobb i det:)

 

Neste graviditet ble vi anbefalt om flere ultralyder underveis men ikke noe mer og vi spurte ikke noe mere rundt det da vi var i en litt annen verden der og da og å begynne å i det heletatt tenke på neste graviditet var helt fjernt for meg der jeg hadde nok med å få i meg mat og drikke.

Synd den samtalen og infoen ikke kan komme senere. Utrolig mye som jeg tror bare gikk inn ene øret og ut det andre på oss begge.

 

Jeg anbefaler deg å sette deg ned å tenke på hva DU ønsker og vil kreve rundt et nytt svangerskap. Vi er alle veldige forskjellige med forskjellige forutsetninger så noe som ville vært trygg og bra oppfølging for en er ikke nødvendigvis det for er annen.

Jeg f.eks slår meg til ro med at jeg kan bli gravid og er ingenting som tilsier at det er noe galt med oss på noen måte. Alltid hatt god helse. Ingen arvelige ting i familien og ingenting som tyder på at dette skal skje igjen så sent hvertfall. Så må jeg kjenne mere på hva jeg ønsker når jeg blir gravid igjen for hvilken følelser og tanker som kommer da.

Det vet jeg ikke enda.

 

En ting har jeg lært. Å ta en dag om gangen og bruke energien på noe annet enn bekymringer og planlegging.

[Carina har to små gull]

Heisann.

Trist å lese at du skulle oppleve å miste så sent. Jeg mistet en liten gutt i uke 20 i 2009.

 

Vi kom til den ordinære ul og da ble det oppdaget at gutten var død. Det ble tatt fostervannsprøve, masse blodprøver, frøver fra skjeden og gutten ble sent til obduksjon. Var vanskelig å se så mye av han da han ble født da han hadde vært død i ca 2-3 uker så kroppen var begynt å gå i oppløsning. Men obduksjonen viste at vi hadde fått en gutt som led av skeletal dysplasi (dødelig dvergveskt). Ingen av de andre prøvene viste noe. Vi ble henvist videre til medisinsk genetisk avdeling der vi fikk god oppfølging. Der ble vi utredet begge to og måtte ta en masse prøver som ble sendt til London. De kunne ikke finne noe på disse prøvene så vi hadde nok bare vært uheldig. Sykdommen gutten hadde var ekstremt sjelden.

 

Vi ble anbefalt å vente med å prøve til det var gått 3 sykluser siden kroppen hadde vært gjennom en fødsel. Og vi ville vente med til vi hadde fått svar på alle prøvene. dette tok 4 mnd.

 

Ble gravid på nytt, men endte i en MA i uke 8. Dette ble sendt inn utredning og der var ingenting å finne.

 

Ble gravid på nytt igjen etter et halvt år og har hatt tett oppfølging. UL i uke 7 for å se om der var liv. UL i uke 10 bare for å roe meg ned litt. Fosterdiagnostikk i uke 14, der fosteret ble nøye vurdert i forhold til dvergvekst. BLe også målt nakkefold osv. Ble ikke tatt fostervannsprøve da dette ikke var hensiktsmessig da babyen så frisk ut. Var til orinær ul i uke 19 fikk vite da at vi får ei jente som er frisk. Fikk også en ul i uke 23 for å roe meg ned litt. Er nå kommet til uke 33 og klarer å roe meg ned med tanken at jeg skal bli mamma snart og at dette kommer til å gå veien selv om jeg er veldig nervøs til tider-

 

Vi fikk i tillegg til obduksjonen sosionom hjelp. Det hjalp veldig på for sorgen å komme å prate med noen som var utenforstående. Hun fungerte som en slags psykolog og var spesialist innen for død fødfødsler. SÅ har du fått det tilbudet anbefaler jeg deg å få det.

Mange gode klemmer sendes over til deg.