Plutselig fødselsangst i forbindelse med planlegging av ny graviditet i løpet av året...

[Gjest]

Kom til å ta en kikk her inne etter å ha funnet en link i en bim-mail...så nå vil jeg fortelle min historie.

 

Jeg er 28, har ei flott lita jente på 3 år, og historien rundt hennes ankomst til verden er lite hyggelig.

 

Jeg gleda meg faktisk til min første fødsel, og pleide spøkefullt å si at det var i mangel på bedre vett fordi jeg var førstegangsfødende og dermed ikke visste hva jeg gikk til. Jeg hadde lest endel om fødsel, og mye om både fordeler og ulemper ved diverse smertelindring, og hadde kommet fram til at epidural skulle jeg iallefall ikke ha! Jeg så for meg en mest mulig naturlig fødsel uten mye inngripen, og var glad for å få fødeplass ved et mindre sykehus "alle" skrøt av, hvor det ikke var "fødekø" med et gjennomsnitt på drøyt én fødsel i døgnet.

Jeg gikk hjemme i mange timer med rier som startet seint på kvelden dagen før terminen, og syns det var ganske ubehagelig, men overkommelig, klarte tilogmed å sovne litt innimellom! Tidlig på formiddagen etter gikk vannet, og det bar bort på føden. Jeg syns jeg hadde vært flink som hadde holdt meg hjemme i nesten 10 timer med rier, og blei superskuffa da det viste seg at jeg kun hadde 2 cm. åpning. Men glad blei jeg da jeg så at badet var ledig, jeg hadde sett for meg varmt bad som smertelindring. sånn skulle det ikke gå...jeg husker jeg fikk klyx - ubehagelig som fy - etter CTG-registrering en god stund. Så begynte helvetet! Riene kom tett som haggel, toppen 10 sekunder imellom, jeg lå krølla sammen som en klynkende liten ball i bunnen av dusjen, og seinere på gulvet. "Jasså, du liker deg på gulvet?" lød det fra jm, hun ville ha meg opp i senga, jeg blødde mye, og hun sa at hun ikke skjønte hvor alt blodet kom fra (!) Jeg syntes det hjalp på smertene og ligge sammenkrøket, smertene i magen var de verste, de i ryggen kunne jeg takle. Jeg syntes jm kavet og maste og undersøkte i tide og utide, og så kom gynekologen inn, vi var fortsatt på badet. Prøvde å formidle til han som skulle bli far at jeg ville han en annen jm, jeg følte ikke at hun hørte på meg i det hele tatt, ingen forståelse for mine ønsker eller min redsel. Den kommende far var lite til hjelp, selv om han var der, og faktisk burde ha skjønt mer enn han gjorde, han hadde vært med på flere fødsler før. Gynekologen undersøkte meg også, det var grusomt med hender i underlivet under riene, jeg spraket i fra og krøp oppover i senga. Hun sa at jeg måtte få epidural - mitt store mareritt! "Neeeei!" gråt jeg, og blei hørt, en liten stund. Etterhvert bar det inn på en fødestue, jeg husker bare smerter, smerter, smerter, og at jeg bannet lavt over at det var så sinnsykt vondt. Prøvde å holde motet oppe med tanken på veslejenta som jeg snart skulle få hilse på... jm og gyn. fortsatte og mase om epidural, og etter 5. gang spurte jeg, lei av time etter time med rier uten pauser: "Njaaa...er det mye styr, da?!" Neida, fikk jeg beskjed om, vi måtte bare vente på anestesien. %,5 timer etter jeg kom inn får jeg epidural, ingen sjekk for åpningen først. Anestesilegen er flink, men jeg har rier hele tida og har problemer med å ligge stille, i tillegg er det visst veldig trangt mellom virvlene i ryggen min, så det må 7 stikk til før han klarer å få slangen inn, og jeg er helt mørbanka. Likevel roper jeg "tusen, tusen, tusen takk" i det han går ut når epiduralen begynner å virke...husker at smertene ble mindre intense, og en vissen følelse i huden på beina, på en måte. Så er tida inne for jordmorskift. Den nye er striks og erfaren, men lite menneskelig, syns jeg. Hun konstaterer full åpning, og at det må det ha vært en stund, her må epiduralen skrus av og fjernes! Ikke rart jeg slet med å ligge stille, når åpningsfasen var på sitt mest intense da epiduralen skulle settes! tenk om noen hadde sjekket og spurt om jeg klarte å holde ut litt til!!

Iallefall, epiduralen blir skrudd av, og aldri så galt at det er godt for noe, jeg fikk iallefall hvilt litt, og spist en halv yoghurt, tror jeg? Men neida, galt var det, for pressriene lot vente på seg, og måtte settes i gang med drypp. Lang tid tok det, og veslejenta blei stressa i magen. Hun hadde forresten fått en sånn elektrode-sak festet i hodehuden sin, fordi reg.beltene bare skled ut av posisjon på meg. Jeg fikk akupunktur og varme risposer, og det lindret, sammen med en utrolig hyggelig barnepleierstudent som masserte leggene mine, strøk meg over håret og småprata rolig til meg. Jeg hadde bestemt meg for at jeg ikke ville føde i fødeseng med beina i bøyler, fordi jeg var redd for å miste kontrollen, men jm foretrakk å forløse sånn, så da blei det sånn likevel. Jeg husker at jeg lå med øynene lukket, konsentrert som bare det når jeg endelig fikk noe som kunne ligne pressrier. Jeg ble klipt skrått bakover, kjente ingentig til det, men så blei det mye ståk rundt meg, det hasta visst å få vesla ut, og det blei snakk om vakuum. DET ville jeg ikke være med på, så jeg knep øyne og munn igjen og pressa som aldri før, tilogmed mellom riene, for jeg tenkte at "nå skal du ut!" Åja, vesla kom, uten hjelp, i det hu skled helt ut var det som om noen skrudde av en bryter - vondt av - og vesla var verdens fineste tulle som deisa opp på brystet tel en overlykkelig og stolt mamma! Dét øyeblikket kan ikke måles med noenting i verden! og det er det ene øyeblikket som gjør at jeg sier at fødselen var det verste OG det beste jeg har vært med på!

MEN: klokka var drøyt 15 da jeg fikk konstatert full åpning, og veslejenta er født 19:15!

 

Så kommer historien om at vesla ikke var frisk, og at barnepleier ikke tok det så alvorlig med én gang, før de plutselig tok med seg jenta mi ut, uten å si noe om hvor, jeg lå aleine på barsel, altså uten noen kjente, med et forheng som var dårlig dratt for mot paret på andre sida. jeg lå og var så varm at jeg kokte bort, men måtte pakke meg inn for ikke å vise en fremmed mann bleierompa og nettingtrusa mi, jeg var mørbanka, redd og fortvila, uten baby, og måtte høre på de nybakte foreldrene på samme rom, de som koste seg med flaggmåltid og første amming.

fikk forresten også beskjed om å vente når jeg måtte på do, så jeg gikk sjøl, ustø som en nyfødt fole, holdt på å svime av, og blei båret i seng. Minnes også at jeg gikk ut i gangen igjen seinere, og at det kom ei jordmor, ei av den vennlige, varme typen, og spurte hva jeg skulle. "jeg leiter etter baby'n min!" sa jeg gråtkvalt, og fikk til svar at "ja, men det er klart du skal få baby'n din stakkar! Kom her, du!" Så fikk jeg sitte på pauserommet, fikk noe frukt og saft, og endelig - baby'n min! Sammen med en beskjed om at hun var så syk - infeksjon pga avføringsholdig fostervann i lungene - at vi måtte fraktes til et annet sykehus hvor de har nyfødt intensiv-avdeling. Jeg fikk hjelp av jordmor til å pakke sammen tingene og kle på meg, og møtte ambulanse folka ute i gangen: "Så fin baby du har fått!" sa dem, og det varma en nybakt mamma! Jordmor ble med i ambulansen, mens jeg av en eller annen merkelig grunn sa at jeg ville kjøre sammen med pappa'n...! Angrer på at jeg ikke blei med i ambulansen.

 

Vi fikk super hjelp på det store sykehuset - selv om det var trangt om plassen på nyfødt int., og vi bodde på ei fødestue i 8 dager, men jeg har bare godt å si om de som jobber der. Knallbra hjelp til amminga også, som naturlig nok fikk en skeiv og slapp start pga veslas infeksjon. og jordmor fra lokalsykehuset kom innom dagen etter (vi ble kjørt ned på natta!) for å høre åssen det stod til, og det satte jeg virkelig pris på!

Så skal det sies at jeg skrev klagebrev til føden noen uker etter fødselen, at det ble tatt tak i, og at jeg fikk 3 timer samtale med første jordmor, gjennomgang av partogrammet,og at jm fikk både to og tre klemmer når jeg skulle gå. jeg ble også lovet "drømmefødsel" neste gang, men nå hører jeg til det store sykehuset etter flytting, så jeg satser på det i stedet.

 

Jeg ble aleinemamma da vesla var 7 mnd, har siden møtt verdens snilleste mann, og vi planlegger bryllup, og naturlig nok et barn til... så var vi på sykehuset med veslejenta for et par uker siden, på en helt annen avdeling, og bare for en undersøkelse, men lukta er lik. Jeg måtte en snarvisitt på toalettet, og fikk angst. Bare synes av disse sykehustoalettene, med den faste sitteringen, lukta av sykehussåpe og steriliseringsvæske....phui! Blir kvalm av angst! Synes det lukter føden og barsel og nyfødtintensiv lang vei, og jeg kjenner at jeg ikke har veldig lyst på en ny runde...i tillegg var jeg kvalm hele svangerskapet sist, og det skremmer meg også voldsomt. Ja, jeg sier at vi fikk topp oppfølging på nyfødt int. og barsel, men det var ei slitsom og utrygg tid jeg helst skulle hatt annerledes, og minnene er vonde uansett om personalet var flinke.

 

Hmm...jammen tror jeg det hjalp litt å få satt ord på dette...

[AO3]

Trist at ingen har svart deg før! Det var også veldig trist å lese hele historien din, du hadde virkelig en tøff tørn da jenta di ble født. Jeg hadde også en vanskelig førstefødsel, og fikk fødselangst på det, så jeg kan forstå hva du tenker.

 

Jeg har nå fått barn nummer to, med planlagt ks denne gangen. Det ble ks av medisinske årsaker, men ville nok blitt det uansett pga sterk fødselangst. Men uansett hvordan du velger å føde denne gangen, vil jeg anbefale at du tar tak i dette så raskt som mulig - helst på første legekontroll. Jeg syntes det var kjempetøft å bli gravid igjen, og har grått meg gjennom flere lege- og jordmorkontorer enn jeg har lyst til å fortelle. Men det hjelper!!! Hvis du ikke klarer å sette ord på hva du synes er vanskelig, og hva helsepersonellet kan gjøre for å hjelpe deg, jobber de i blinde. De er ikke synske, de kan ikke vite hva du føler og tenker hvis du ikke forteller det.

 

Det er knalltøft å skulle bearbeide slike traumer, men i lengden - også etter neste fødsel, og etter at du ikke skal ha flere barn - tror jeg det vil være positivt for deg. Lykke til!!!

[AO3]

PS: Jeg hadde forresten mange av jordmorkontrollene på den lokale fødestua, hvor jeg hadde en ganske så traumatisk og svært smertefull barseltid som jeg IKKE ser på tilbake på med glede. Det var veldig fint for meg å være der, faktisk - jeg fikk normalisert mitt forhold til sykehuset litt, på en måte. Jeg fikk komme dit uten at det var noe press eller smerter involvert, og de var også veldig interessert i høre om opplevelsen jeg hadde forrige gang. Har du muligheten til å ha noen kontroller/samtaler på sykehuset, slik at du kanskje får konfrontert den delen av angsten i god tid før fødsel?

[Gjest]

Hei!

 

Takk for svar og tips!

 

Det er helt sikkert at dette skal tas tak i når jeg blir gravid igjen, men nå hører jeg til et annet sykehus, faktisk det hvor jeg tilbragte barseltida. Sykehuset der jeg fødte sist er ikke så langt unna, men jeg har bedre inntrykk av det hvor dattera mi lå på nyfødt-intensiv. Mulig det går an å få tak i det som ble skrevet om fødselen fra det andre sykehuset.

 

3 ganger i ettertid har jeg vært på fødeavdelingen hvor jeg hadde den grusomme fødselsopplevelsen, den siste gikk greit, det var barselbesøk, så det var hyggelig! Første gang var noen uker etter fødselen, husker ikke hvor lenge etter, men jeg måtte komme bort dit for å få undersøkt noen vonde sting, jeg klarte rett og slett og få dratt i ene enden av tråden, en av de første gangene jeg turte å bytte ut lunken hånddusj med toalettpapir, hehe! Det var helt JÆVLIG! Unnskyld språket! Iallefall, da ble jeg geleidet inn på DEN fødestua og måtte sitte i DEN fødesenga! Begynte å grine, jeg! Men så fikk jeg drikke og trøst og ei hand og holde i, da, jordmor turte ikke røre stingene, så de tilkalte gynekologen. Isj!

 

Det hjelper å høre at det ikke bare er meg som reagerer så kraftig på vond fødselsopplevelse. Jeg tror nok ikke jeg vil ha keisersnitt, det var det jeg var mest redd for å måtte gjennom den første gangen. Selve utdrvinga var ikke så vond, syntes jeg, sett bort ifra det faktum at jeg måtte klippes veldig, det er mer alt styret før jeg kom så langt, og det å miste kontrollen så veldig over sin egen fødsel, og følelsen av at ingen hørte på mine ønsker, men heller gjorde sånn jeg sa at jeg aller helst ikke ville.

 

Jeg er litt til og fra her inne, for vi tenker ikke å begynne med "prøvinga" med nummer to før utpå høsten en gang, jeg har nemlig kjøpt en brudekjole som jeg vil passe inn i i august!