Hva er det som er galt med meg?

[Anonym bruker]

165 cm høy, 20 år, 115 kg tung!!!!!!! Orker ikke dette mer! Er så drittlei av å være tung, jeg isolerer meg helt, tørr rett og slett ikke gå ut lengre. Hele dagen tenker jeg bare på hvordan jeg ser ut, og hvordan jeg skal komme meg ned i vekt, på kveldene ligger jeg å gleder meg til morgendagen, for da skal jeg endelig begynne min sunne livsstil, men når morgendagen kommer, er jeg ikke motivert i det hele tatt..

 

Jeg har en datter på snart 15 mnd, hun skal i barnehagen til høsten, og jeg vil ikke at de andre barna skal peke på meg fordi at jeg er stor. Overvekten min hemmer meg mye. Har ikke vært i klesbutikker på flere mnd, skammer meg så fælt at jeg bestiller klær til min datter på nettet, istedenfor å gå i butikkene der folk kan se meg. Jeg er fadder for en liten jente, er invitert i dåpen i april, har de siste dagene lurt på om jeg skal lyve på meg en grusom sykdom slik at jeg slipper å vise meg.. Kunne ramset opp myye mer, hovedtingen er at jeg hater meg selv nå, vil bli slank, vet UTROLIG godt hvordan jeg må trene og spise for å komme ned i vekt, men jeg klarer det bare ikke.. Motivasjonen og selvdisiplinen er borte.. Uansett hva jeg gjør for å motivere meg selv, så funker det ikke.. Har sett for meg selv når jeg er i mål, har sett meg selv springe å leke med datteren min uten å få pustebesvær, har tenkt over alle de negative kommentarene jeg har fått, prøvd det meste, men motivasjonen er søkk borte.. Jeg VIL, mer enn noe annet i hele verden, bli slank, det er noe jeg har drømt om i flere år, så jeg forstår ikke hva som kan være galt med meg., NOE må det jo være, siden jeg ikke klarer å jobbe for det jeg drømmer om.. Noen som kan hjelpe meg? ALT tas imot med takk..

[Anonym bruker]

Er ikke helt i din situasjon.., men har vært 93 kilo (og er 167 cm). Akkurat like lei som deg av å ikkje føle meg vel i klær, føle meg uvel, stirret på i butikker osv, osv..

 

Jeg satte med bare en dato litt fram i tid, og motiverte meg selv frem til den datoen.

Er 7 kilo siden jeg startet den 3 januar. Jeg tar det sakte men sikkert.

Det er vanskelig, men du må bare bestemme deg for at nok er nok.

[Anonym bruker]

Jeg tror mange har det som deg, fordi de vet at veien fram til målet er lang og strabasiøs. Det kreves ekstremt mye motivasjon for å nå fjelltoppen, og når motivasjonen ikke er hundre prosent, blir man stående på stedet hvil. Og situasjonen forverrer seg, fordi man føler nederlag, og når man føler nederlag hender det at man trøstespiser, dermed er fjelltoppen enda høyere og det kreves enda mer motivasjon.

En dårlig sirkel, med andre ord.

Jeg ville meldt meg på kurs hvis jeg var deg, for å ha noen ved siden av seg som forstår og er i samme båt. Det er mye lettere når man kan motivere hverandre, og det går også litt sport i å tape vekt før hver kurskveld.

Moren min hadde det som deg. Hun meldte seg på Easy Life kurs, og har blitt et annet menneske. En ide?