Hvordan takler jeg dette?

[Anonym bruker]

Kort fortalt; mannen min og jeg flyttet fra hverandre for en måned siden, det var jeg som ønsket det da han hadde en oppførsel som var veldig egoistisk og vi hadde virkelig prøvd alt inkl. terapi i mange år. Men hans oppførsel gikk på bekostning av min helse og jeg ble nødt til å ta et valg.

 

Han har alltid hatt et overfladisk forhold til eldstebarnet vårt som er gutt, har aldri klart å vise et godt forbilde som far og lå alltid i konkurranse med gutten for å vise hvem som "var best". Han hadde et bedre forhold til yngstejenta, men var aldri alene med barna, tok aldri initiativ til å leke med dem, spille et spill, ta dem med ut en tur el.l. Jeg var alltid med.

 

Nå når vi har delt oss har han blåst liv i unggutten i seg og er ute hver helg med kollegaer (uten barn) og har det gøy på byen, er ute og spiser osv. Nå har det ikke vært så mange helger jeg har vært med barna alene, men tiden går. Han har ennå ikke vist noe initiativ til å ta barna en helg, om det så skulle være for noen timer bare. Han er innom to ganger i uka for å si hei og spise middag med oss, men jeg får litt følelsen at han kunne hvert en hvilken som helst person - en onkel eller noe. Han kommer, sier hei, spør om hvordan det går til dem - men aldri noe "skal jeg lese en bok for deg ved leggetid" eller noe i den duren.

 

Barna tok det helt greit at han flyttet, de snakker ikke mye om han når han ikke er der, men gleder seg når han kommer på besøk. De er 5 og 10 år gamle.

 

Mannen min har alltid tenkt mye på seg selv, og ikke vært så flink til å tenke på andres behov (selv når jeg slet på det verste, så var det liksom ikke noe han kunne gjøre, så han tok heller vare på seg selv og sitt liv).

 

Hvordan skal jeg nå takle dette? Jeg har ikke lyst til å fortsette i rollen som hans "rådgiver" og si til han at nå burde han vel tenke litt på barna osv. Samtidig tenker jeg på hva dette gjør med barna i det lange løp. Jeg skulle så gjerne ønske at han selv hadde lyst til å ha barna, tilbringe tid med dem, dele opplevelser med dem osv....ikke fordi jeg sier at han må det, men fordi han har lyst.

 

Jeg vet at han egentlig er lovpålagt å ha de på besøk, men lurer på om han sniker seg unna, rett og slett fordi han ikke vet hvordan han skal ha dem en hel helg. At det ikke ligger for han på en måte.

 

Hva tror dere om dette?

[Anonym bruker]

dytter trenger litt innspill her:)

[Anonym bruker]

Du kan ikke ta ansvar for hans samvær med barna. Det vil nok være tøft for unga å etter hvert erkjenne at far ikke vil ta del i deres liv, om det fortsetter slik som du nå skisserer det, men det er ikke noe du noe for eller gjøre noe med, annet enn å bidra med gode samtaler og støtte. Som du sier, du skulle ønske at han hadde lyst. Har han ikke det, er det fint lite å gjøre med det.

 

Jeg tror du må gi far beskjed om at hans samvær må han ta ansvar for. Hans forhold til unga er det han som må opprettholde og ta vare på.

 

Håper det løser seg likevel.

[Anonym bruker]

HI

Men bør jeg egentlig bringe dette temaet på bane. Egentlig har jeg bare lyst til å se hvordan han takler dette selv, se hvilke prioriteringer han gjør. Jeg har ikke lyst til å være den som bringer tankene inn i hodet hans, det burde jo egentlig være helt unødvendig.

 

Tror han synes det er helt greit å se barna fire timer i uka, evt bli med oss på tur søndagene (for da er det jeg som ordner, styrer og planlegger...han slenger seg bare med om han føler for det). Det virker i hvert fall ikke som om det plager han noe stort. Hender han ringer noen av de andre kveldene for å si natta, men ikke et ord om å ha de på overnatting.

 

Her om dagen snakket han om en messe han skulle på ( med bilting og sånn, noe som sønnen hans elsker) men han snakker om planleggingen og vet ikke helt om han skal gå med den eller den kompisen. Ikke et ord om å ta med gutten.

 

Utrolig vond situasjon, føler litt plikt å ta ansvaret, pga barna, men har styrt unna hittils for å unngå å befinne meg i en situasjon hvor jeg må planlegge for mannen slik at barna skal få tid med han.

[Anonym bruker]

Er det ikke slik at folk med unger som flytter fra hverandre skal ha en skriftlig avtale som regulerer samværet med barna? Kan han liksom velge bort ansvar fordi det ikke ligger for han? I så fall blir jeg helt sjokkert over at barns rettigheter ikke er bedre regulert.

 

Dette må du ta opp med han, selvsagt uten barna til stede. Tror du må slutte å tenke på hans del av det hele som "å ha ungene på besøk" - de skal vel ha et hjem hos han også?

[Anonym bruker]

Jeg skjønner ikke at du orker å ha han der på middag en gang. Hadde sagt til han at når han kommer for å se barna så får han stå for maten for nå skal mor ta seg en tur ut. Eller sagt at han fikk komme etter dere har spist.

Dra på shopping, hudpleie, massasje, kafe med venner ol mens han er der de få timene i uka.

 

Betaler han barnebidrag, hvis ikke skal du se pipa får en annen lyd når det kommer på banen, da vil han nok ha barna på samvær for å få ned bidraget. Mange menn er noen egoister.

 

[Anonym bruker]

Hi

 

Ok, litt forklaring til.

Vi bor ikke i Norge. Jeg jobber ikke foreløpig så han betaler alt for meg, til jeg får ordnet den økonomiske situasjonen min (som ikke er så enkelt, da det ikke finnes Sfo her f.eks. så jeg kan ikke bare hoppe ut i jobb. Men jeg jobber med en løsning)

 

Så for tiden betaler han mer enn han skylder, men hadde han ikke gjort det hadde jeg blitt nødt til å flytte hjem til Norge kanskje. Og vi prøver å unngå det.

 

Han har flyttet inn i en liten ettroms, og det blir veldig trangt å ha begge barna der en hel helg (men alt er vel mulig om man bare vil, slik ville i hvert fall jeg tenkt), men planen var (før han flyttet) at de skulle komme dit regelmessig, om ikke hele helgen, så i hvert fall en natt. Men han snakker aldri om dette, akkurat som om han later som om det ikke "finnes".

 

Vi har en avtale om penger og samvær, og der står det at far har "fri tilgang på barn etter avtale med mor" (direkte oversatt). Jeg ønsket at han kunne få se barna så ofte han ville, i hvert fall i begynnelsen i en overgangsfase, slik at overgangen ble myk for barna.

 

Jeg har dessverre ikke mange venner her vi bor, endel bekjentskaper men vi treffes ofte pga barna. Økonomien er også trang, men blir forhåpentligvis bedre etter hvert.

 

Klart jeg KAN ta opp dette med faren, kan til og med pålegge han dette. Men vil jeg "tvinge" han til dette??? Bør ikke ønsket komme fra han selv, bør han ikke ha lyst til å tilbringe tid med barna sine?? Noen ganger tror jeg faktisk at han klarer seg fint uten denne tiden alene med dem. Greit og komme innom på middag liksom.

[Anonym bruker]

Ok, det forklarer jo en hel del....

 

Klart han burde ville alt mulig med barna, men innerst inne vet du jo at det ikke er tilfellet - er ikke det en av grunnene til at du måtte komme deg ut?

 

Jeg foreslår at du benytter en-roms-en når han har ungene i huset, så får han finne på noe med dem selv. Kjenner mange her hjemme som har gjort det på denne måten i en overgangsfase til ting har kommet mer på plass. Og slutt med den middagslaginga ;-)

[Anonym bruker]

HI

 

Han har en litt spesiell personlighet, er veldig egoistisk og manipulerende osv. Jeg har han på middag her for da føler jeg at jeg gjør mitt (i forhold til at han betaler mer enn han skal), men skjønner jo at jeg her hjelper han inn i den praktiske situasjonen han setter seg i. Treffer barna regelmessig men slipper å ta ansvar.

 

Vi kan ikke dele på leilighetene, da jeg jobber hjemme og trenger å være der. Kan ikke flytte på alt jeg jobber med. Derfor går ikke den løsningen for om han tar barna trenger jeg å benytte denne tiden til å jobbe også.

 

Hm...da lar jeg nok samtalen forbli inni hodet mitt, og ser hvordan det hele utvikler seg. Noen ganger fatter jeg ikke hvorfor jeg skal bli boende her når far egentlig ikke har noen dypere interesse for barna sine. Det hele forblir relativt overfladisk...men, men

[Anonym bruker]

Legg det hele på is. Han har ingen omsorgsevne. Hvis dere blåser opp noen forventninger omkring hvor hyggelig alt skal bli "når pappa endelig tar deg med på fisketur", blir det bare sorg. Han kan ikke bedre, så ikke få dem til å forvente bedre. La ham spise middag der innimellom, men ikke gjør noe utav det. Han får se dem, de får se ham, og det er ikke mer å hente hos ham.

 

Hvis du er den samme som har vært innom her noen ganger, og har beskrevet litt om hvordan mannen din oppførte seg mens dere bodde i hus sammen, så har jeg fulgt deg, og jeg syns du har gjort det rette. Du vil se at barna dine får det bedre av bare å ha begrenset kontakt. Eksmannen din har veldig lite selvinnsikt og jeg syntes han var direkte slem mot sønnen sin. Sånt er ødeleggende. Det er du som må tilby det konstruktive og være den som gir omsorg.

Aleine, dessverre.

 

Masse lykke til!