Skal livet være så slitsomt?

[Anonym bruker]

Jeg må tvinge meg selv til å gjøre oppgaver og til å lese, begynner ca 2 dager før oppgavene skal innleveres.. er mye nedfor og har mest lyst å bli hjemme, vi er i praksis nå og jeg synes det er utrolig slitsomt å presse meg gjennom disse 8 ukene.. har prestasjonsangst og er stressa hele tiden, og umotivert. Hater stresset om morgenen.

 

Føler jeg ikke har kontroll over noe. Er student. Skal være i praksis, skrive oppgaver, være mamma og kone, gjøre husarbeid, få nok søvn.. alt blir liksom sånn halvveis, og det er så frustrerende. Har ikke tid til å besøke familie og venner lenger føler jeg. Klesvasken vokser meg over hodet. Er trøtt hele dagen lang.

 

Jeg vil ikke studere noe annet heller, jeg føler det på samme måte uansett hva jeg gjør (har studert og jobbet før).

 

Synes livet er så slitsomt, jeg svinger mye i humøret og har ikke lyst til noe. Sliter rett og slett psykisk, og vil bare ha et enkelt liv uten stress. Savner å være i permisjon, det var en fin tid.

 

Føler også veldig press fra familien min og svigerfamilien min om å klare dette, ingen vet hvor mye jeg egentlig sliter med livet. Hvorfor takler jeg ikke det som alle andre takler??

 

Dagens utblåsning..

[Anonym bruker]

Det hjelper muligens ikke at jeg skriver dette her akkurat nå..

Men de tingen du nevner, er alle ting du kan trene deg opp til og lære deg til å takle bedre.

Og mesteparten av de tingene gjør du på egenhånd, bare du tar tak i det. Men det høres likevel ut som om du trenger litt ekstra starthjelp, sammen med en liten behandlingsperiode, mtp psyken?

 

Ikke så lett å komme med flere trøstende ord, egentlig, siden jeg selv er alvorlig psykisk syk...

 

Klem til deg:)

[Anonym bruker]

Har gått i behandling før, men er like langt:(

 

Takk for svar uansett:)

[Anonym bruker]

Har du prøvd kognetiv terapi?

Evt. medisiner, samtaleterapi eller andre ting?

Jeg er overbevist om at psykiske problemer alltid kan fikses - men det skal jammen mye prøving og feiling til før man finner det rette, innimellom.

 

20:57

[Anonym bruker]

Har prøvd samtaleterapi og medisiner, men har liten/ingen effekt av antidepressiva.. er ikke deprimert når jeg ikke er stresset, det er rett og slett stress og prestasjonsangst som gjør meg slik.

 

HI

[Anonym bruker]

Om du ikke har funnet noe psykisk helsevern som funker, råder jeg deg til å sjekke stoffskriftet ditt, om du ikke har gjort det før.

Lavt stoffskifte kan gi maange psyiske symptomer, bl.a kan det forveksles med noe så alvorlig som schizofreni.

Så, det er mange svært deprimerte som "bare" har lavt stoffskrifte...

 

20:57

[Anonym bruker]

Du synes kanskje dette er stygt av meg, men jeg mener det ikke vondt: men det er så ufattelig godt å se at jeg ikke er alene om å ha det slik! Det er alt fra klesvasken, pensumet, forventninger om å yte maks på jobb og å være supermamma som får dyppet ungene i klorvann (basseng visstnok) ukentlig, husmor, kokk og det evindelige huset som aldri er ferdig oppusset - og foreldre og svigerforeldre som aldri blir fornøyde med det lille jeg oppnår. Jeg har mange og høye forventninger til megselv, og resultatet er som du beskriver.

 

Morgenen er alltid verst. Da møter jeg veggen.

 

Jeg vet ikke hvorfor vi ikke takler det som alle andre takler. Jeg skjønner fortsatt ikke at jeg kan bli så stresset at jeg bryter sammen. Det er rart det.

 

Takk for at du delte denne lille utblåsningen med meg!

[Anonym bruker]

Takk i like måte:) Greit å ikke være den eneste i det minste, selv om jeg ikke unner andre å føle det sånn.

 

Burde kanskje ta meg en tur til legen å ta noen blodprøver, mistenker at jeg mangler et eller annet ja. Blir så fort sliten.

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg tok blodprøver for ikke så lenge siden, skal få tilbakemelding når svarene er klare. Er sykemeldt i mellomtiden for å hente meg litt inn, og føler vel faktisk at det har hjulpet litt. Mye søvn, mye hvile generelt og energiøkonomisk tenkning skal altså hjelpe - til blodprøvesvarene er klare, og det kanskje finnes noe der... Kanskje.

[Anonym bruker]

Tips 1: Finnes det ikke en rådgiver / psykisk sykepleier på skolen din? det er det ihvertfall hos oss. Det er et lavterskeltilbud, som du burde benytte deg av med en gang. De kan hjelpe deg. Kanskje hjelper det bare å prate med noen, de kan gi deg tips til hvordan å få hverdagen til å fungere bedre.

Tips 2: tenk over om du kan ta studiene på deltid i en periode. Kutt ut f eks ett emne. Det tar jo lengre tid å bli ferdig, men det er jo viktig å gjøre det bra det du gjør også. Og leve samtidig..

Tips 3: Du skriver "hvorfor takler ikke jeg det som alle andre takler". Men der tar du feil. Størstedelen av alle studenter (og spesielt de som har barn osv) får problemer som dette, ihvertfall i perioder. Det er nesten merkeligere med folk som "klarer det så lett", det er heller unntakene. Jeg er selv student, og har to barn. Og jeg føler også at jeg er trøtt, sliten, ikke får ting til osv. Men jeg vil så gjerne fullføre, gjøre det bra, og jeg vet at jeg kommer til å klare det. Om ikke annet kan du tenke på at du gleder deg til sommerferien, vi får ihvertfall en lang og deilig ferie, og det fortjener vi.

Tips 4: Når du ikke har praksis eller obligatoriske ting, kan du kanskje bare være hjemme og lese? Da unngår man mye av rushet på morgenen. Hvis du klarer å konsentrere deg hjemme da. Det er det ikke alle som klarer. Men jeg er selv hjemme flere dager i uka, og føler det er de dagene jeg får gjort mest. Går glipp av forelesningene, men lærer mer når jeg leser og jobber selv. Og sparer tid på reisen, og unngår stresset som oppstår når alle skal ut for dagen. Enten så leverer mannen i barnehagen, eller så gjør jeg det bare i joggebuksa.... Men pass på å levere tidlig så du får noe ut av dagen. Og til lunsj lager jeg noe god mat og tar meg en avslappende pause, og kanskje en liten gåtur (20 minutter).

 

 

Ok, det ble mye. Håper du har fått noen tips, og uansett så vet du ihvertfall at det er ikke bare deg som har det sånn...

 

Klem

[Anonym bruker]

Var som om det var jeg som hadde skrevet dette, bortsett fra at jeg er alenemor og gravid. Vennene mine er forduftet Akkurat nå er livet bare slitsomt og kjipt!

[Anonym bruker]

Takk for gode tips og langt svar:) Skulle sikkert hatt noen å snakke med, når en holder ting for seg selv virker alt vanskeligere enn det egentlig er til slutt.

 

Jeg sliter mest nå i praksisen, når vi går på skolen har vi kortere dager og det går an å ta en dag fri innimellom. Hverdagen blir ikke fullt så stressende.

 

Er i grunnen veldig usikker på om jeg kan klare denne utdannelsen, vet ikke om jeg er tøff nok eller øsnker det nok. Får også følelsen av at veilederen vår i praksis (lærer) mener jeg ikke er tøff nok eller har den rette personligheten for dette yrket, og det hjelper ikke på motivasjonen heller. Vil jo gjerne få litt positiv tilbakemelding av og til. Har en ekkel følelse og klump i magen nesten hver dag.

 

HI

[Anonym bruker]

..og du holder på med sykepleien, gjetter jeg?

 

Jeg var alenemor til to, og prøvde meg. Strøk ikke i noe, men kom bare halvveis da kroppen sa STOPP!!!!. Det går ikke, er min erfaring.

[Anonym bruker]

Jepp stemmer det:)

[Anonym bruker]

Dette er faktisk det klasseløse, kjernefamilebaserte samfunnets dilemma:

Vi skal utføre og håndtere absolutt alle deler av hverdagen selv. Det er faktisk for mye for ganske mange.

I tillegg: Få sjekket ut vitamin og mineralbalanse, samt stoffskifte og blodprosent.

[Anonym bruker]

Ååå føler med deg!

Jeg tar bare noen få fag jeg, men stresser når jeg skal levere inn oppgaver, gjøre lekser..og tanken på at jeg skal ut i praksis og så jobb stresser meg enda mer:(

Er også deprimert....og har hus, barn og mann....

 

Er ikke lett dette livet:(

Men jeg er enig i det første svaret ditt her...MYE handler om hva du trener deg på, hva du motiverer deg på , og at du tenker positivt...ikke at jeg klarer det så godt selv da men...........