Jeg hadde ALDRI trodd det skulle skje meg, har alltid trodd dette skjedde "alle" andre..

[Anonym bruker]

Har bare lyst til å lufte tanker og få tilbakemeldinger, tanker og synspunker fra andre. Men kun fordi jeg kan være anonym og ikke har noen å prate med om dette ellers.

 

Det er snakk om trakassering på arbeidsplassen, vet ikke om det kalles sextrakassering for min del?

 

I over 1 år har jeg slitt med en kollega, en mannlig, godt voksen med kone og voksne barn. Jeg selv er "bare" i midten av tredveårene.

Han ringer meg før arbeidstid, i arbeidstiden, etter arbeidstiden.

Han har sendt endel sexmail, videosnutter med mennesker som har sex, bilder av produkter fra kondomeriet hvorpå han spør om jeg har prøvd den eller den..

Jeg svarte aldri på de mailene.

 

Han oppsøkte meg utallige ganger i løpet av arbeidsuken, uten grunn eller med en "liksomgrunn". Brukte mye tid og skape sladder innad bedriften for tidsbruken hos meg.

Her velger jeg å ikke si fler detaljer.

 

Etter endte møter på jobb slo han alltid ut armene og på den måten "forlangte" en klem, hvorpå han da kysset meg på halsen, slo meg på rompa osv.

Pirket så ofte han kunne på meg, være seg en hår han "fant" som selvfølgelig måtte bort! Da gjorde det ikkenoe at bøsset tilfeldigvis var på brystet, rompa eller endre steder..

 

Jeg er utrolig dårlig på å si ifra direkte, jeg ble bare helt matt av at han gjorde slik, telte inni meg, ble sint, men viste det ikke...hvorfor?

Han hadde INGEN rett til dette! Men enda slo jeg ikke bort handa hans?

 

Uansett, etter at jeg flere ganger sendte han mail hvor jeg fortalte at dette og dette vil jeg ikke ha noe av mer endte saken nå hos HR sjefen.

Det må jo bli sånn sant, gidder man ikke høre på meg, blir det sak av det.

 

Og jeg har hatt det helt fryktelig den siste tiden. Gruer meg til jobb, tenk om han kommer, tenk om tenk om..men nå som jeg vet han har fått smekk fra høyere hold FRYDER jeg meg! Skam meg..

Jeg kan bare tenke meg hvor flaut det må være å være han og bli tilsnakket pga dette. For det er alvorlig. Og det FRYDER meg å vite at han ikke vet hvor mye jeg har sagt og vist frem av "bevis", for jeg regner med han lurer men ikke tør spørre.

 

 

Er det flere som har vært borti lignende?

Hvordan forholde seg til slik i ettertid? For til uka kommer jeg sikkert til å treffe på han igjen.. og jeg GRUER meg.

 

[Anonym bruker]

Herregud, dette er jo helt sykt!!!!

Selvsagt er dette sextrakassering på arbeidsplassen, og en meget alvorlig form spør du meg.

 

Skjønner at du synes det er guffen, men jeg er veldig glad for at du endelig har fortalt HR hva som foregår. Han skulle hatt sparken for leeeeenge siden!

Håper du møter forståelse fra HR-avdelingen, og at de tar dette seriøst.

 

Og du, gå med hodet hevet til uken! Det er han som har oppført seg galt og ukorrekt, ikke du. Sikkert lett å si, men forsøk ihvertfall.

Lykke til!

[Anonym bruker]

Hvorfor har du ikke valgt å være mye tydligere mot han for lenge, lenge siden?

Du skulle vært tydelig og avvisende fra dag 1.

Høres ut som du har gitt han grunn til å tro at du er interessert.

 

Synes selvfølgelig ikke hans oppførsel er akseptabel.

[Anonym bruker]

Du gjorde det rette.

 

Har han stoppet nå da ?

[Anonym bruker]

Det blir så feil 19:30. Å legge skylden på offeret. Jeg opplevde lignende. Vi jobbet sammen. Og hadde en vennskapelig tone (som jeg har med alle på jobben) Etter en stund byttet han jobb, og han la da meg (og også de andre på jobben) til på facebook, for å holde kontakten. Helt i orden. Så begynte han å sende meldinger, mes sånn. "Hvordan går det på jobben, i nyejobben er det sånn og sånn, hils" Helt i orden dette her også. Så en kveld satt jeg på FB, og fikk en Chatpling. Det var fra han. Han skrev at han hadde det vanskelig, og ikke hadde så mange venner, ingen å prate med, følte at jeg og han hadde hatt en god tone, han lurte på om han kunne prate med meg. Vise seg at han og kona hadde problemer i ekteskapet. Han visste ikke hva han skulle gjøre. Jeg kunne ikke gi ham noe råd (Kjente jo ham ikke så godt, og aldri møtt kona) Så prøvde bare å jatte med, og komme med trøstende ord så godt jeg kunne. Etter dette begynte meldingene på inboxen å komme tettere. Og nå ikke "hei hvordan går det meldinger" Men mer om hvor utrolig vanskelig han hadde det. Jeg prøvde å være en venn, være støttende og svare så godt jeg kunne. Syns synd på ham som ikke hadde noen å prate med. Sakte men sikkert begynte melingene å endre tone. Han var interessert. Jeg sa klart fra om at jeg ikke var interessert (jeg er gidt med barn), han godtok det, men det gikk ikke lange stunden før han begynte å mase igjen. Jeg prøvde og si fra på en ordentlig å klar måte, jeg prøvde å vitse det bort, jeg prøvde å ignorere det. Men nei. Vips, så var jeg oppe i en situasjon som jeg virkelig syntes begynte å bli ubehagelig. Tilslutt måtte jeg bare gi beskjed om at dette var ubehagelig, at jeg nå hadde sagt fra så mange ganger uten at han stoppet, at jeg ikke lenger ville ha noe kontakt med ham overhodet.

 

Og da begynte marerittet. Han sendte rundt 50 meldinger om dagen. Likeså sms. Han ringte (jeg tok den aldri) og la igjen slibrige beskjeder på svareren min. Han sendte meg massevis av pornoklipp, detaljerte fortellinger om hva han ville gjøre med meg (seksuelt) osv. Han ble rimelig raskt sperret fra både fb og sms. Men fortsatte å sende mail. Jeg fikk ham ikke sperret der, og måtte bytte adresse. Han fortsatte å ringe. Og sendte også brev i posten.

 

Jeg måtte gå til politiet, de ville ikke hjelpe meg (fordi han ikke kom med trusler)

 

Tislutt la han igjen en beskjed på svareren min om at han skulle voldta og drepe meg.

 

Politiet tok det alvorlig, og han har nå kontakt og besøksforbud.

 

Han har oppretholdt dette. Men jeg er LIVREDD, hver eneste dag. Hver gang jeg skal på butikken, hver gang jeg skal levere unger i bhg, hver gang jeg skal på jobb, hver gang jeg alene hjemme. Er jeg redd for at han skal dukke opp.

 

Han er nok ikke helt frisk tror jeg

[Anonym bruker]

19.45

Hva slags fjomp av en mann er du gift med som ikke klarer aa faa han fyren til aa slutte men maatte dra inn politiet?

[Anonym bruker]

Vel, først var jeg redd for å fortelle om dette til mannen min. Følte det var min feil. At jeg skulle sagt fra skikkelig med en gang. At jeg hadde vært for vennlig osv. Tilslutt så ble det så ekkelt for meg at jeg måtte involvere mannen min. Jeg hadde tatt vare på alle samtalene (de lå jo på inboxen) Mannen min ble veldig sint (på han ekklingen) naturligvis. Og sa fra på telefon flere ganger (altså mannen min svarte på min tlf. da ekklingen ringte). Mannen min oppsøkte ham også en gang (etter at jeg fikk første brevet i posten) Men han ekklingen var da helt fjern, virket nesten psykotisk, og var veldig aggressiv.

 

Vi truet med å gå til politiet, og når han da fortsatte gikk vi dit. Politiet rådet oss da til å ignorere absolutt alt han kom med (fordi jeg/vi ville stå sterkere i en rettsak)

 

Hva annet skulle mannen min ha gjort mener du? banket ham?

[Anonym bruker]

20:16 ser kun ut til å være ute med slengleppa.

[Anonym bruker]

til 19:30

 

dette er så fersk enda, men jeg vil tro han har sjønt at dette er alvorlig og la meg være fra nå av. Han er vel ikke intr i å miste jobben heller.

[Anonym bruker]

hva slags jobb har han og er det slik at hans manglende psykiske stabilitet kan brukes som et argument for nåværende arb.giver til å ta tak i saken og få han sykemeldt?

[Anonym bruker]

Han bør vel miste jobben?

[Anonym bruker]

20.16

Mente det egentlig ikke saa frekt.

Men jeg vet at min mann hadde faatt han til aa slutte med det.

Derfor lurte jeg egentlig bare paa hvorfor ikke mannen din gjorde noe, men ser jo naa at han provde det.

[Anonym bruker]

Jeg har vært borti lignende i min siste jobb. Det tok lang tid for meg å bli trodd av ledelsen.

 

I flere uker gikk jeg rundt på jobben hvor jeg ikke turte å forlate avdelingen. Han ble straks flyttet bort fra min avdeling, men siden mine arbeidsoppgaver innebar at jeg måtte bevege meg flere steder i bygningen var sjansen for å møte på han stor. Jeg møtte på han noen ganger(etter at han hadde fått tilsnakk) og hver gang endte det med et angstanfall. Jeg slet i mange uker og fikk til slutt lov til å slippe å bevege meg utenfor avdelingen, men da ble det også problemer for da kunne jeg ikke utføre mange av arbeidsoppgavene mine.

 

Jeg leverte en oppsigelse til sjefen min og hun fikk da pushet på ledelsen. Jeg kom inn til en samtale og måtte brette ut alt som hadde skjedd.

 

Jeg måtte brette ut detaljer om befølinger og andre ekle ting foran mange forskjellige folk i ledelsen. Det var utrolig tøft å sitte foran en hel haug med fremmede mennesker og fortelle slike intime detaljer.

Først nektet han på alt, men etterhvert så innrømmte han hele greia.

 

Det endte med at han ble flyttet til en annen bedrift et annet sted i byen. Jeg jobbet i 2 mnd til og så klarte jeg ikke mer. Alle stedene hvor han hadde fulgt etter meg, stengt meg inne og befølt meg gjorde at jeg ikke klarte å være på den arbeidsplassen lenger.

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Var det til hi eller meg? Han er høyskolelektor. Da vi fikk gjennomført besøksforbudet ble det sendt en medling til et slags psykiatrisk kriseteam i den bydelen han bor (de har som jobb og gå inn og vurdere situasjonen dersom noen tilsynelatende er syke - og til fare for seg selv eller andre, og ikke forstår selv at de er syke/nekter å ta i mot hjelp. Så kan de da evt. gå til steget å få vedkommende tvangsinnlagt dersom det er grunn til det) Jeg aner ikke noe om om de har oppsøkt ham, hva de kom frem til osv (For de har vel taushetsplikt antar jeg). det er snart to mnd. siden besøksforbudet trådde i kraft nå, og han har ikke latt høre fra seg. Enten så forsto han alvoret og har tatt seg sammen, eller så kan det jo faktisk være at han ble innlagt eller noe.

 

- Ikke hi, men hun andre