Dagens utblåsning om helsevesenet

[Trollemor75]

Kort sammendrag: har vært sykemeldt i 2 uker pga utbrenthet. Jobber i et lite selskap, har nøkkelrolle. Sjefen min er allerede på hugget for å erstatte meg (ved å ansette en med litt annen tittel enn meg, som vil overta alle mine oppgaver, da ar jeg for alle praktisk formål overfladisk), og jeg forstår han med på en annen side er det surt å ha dette som tilleggsbekymring. Ønsker selv å komme tilbake i jobb så fort som mulig.

 

Fastlegen satt meg opp på "raskere tilbake". Men i Bergen må man være 100% sykemeldt for å komme i betraktning, og det klarer jeg ikke lenger, må opp i 40% jobb fra neste uke for å få unnagjort det som må gjøres (og gi "bevis" til sjefen om at jeg er motivert til jobben). Da faller jeg ut av programmet. Har ringt til koordinator for psykologtjenester i Hordaland (et eventyr bare å finne frem til fyren), snill kar som kunne opplyse om 6 mndr til 1 års ventetid for psykolog. Altså, det var egentlig aldri snakk om "raskere tilbake"...nå er jeg sint, om jeg må være hjem i 6-12 mndr i påvente av behandling, kommer jeg i hvert fall til å deppe og bli verre. Og i denne perioden vil jeg være en belastning for samfunnet gjennom unødvendig lang sykemelding.

 

Jobber i et lite selskap som ikke tilbyr forsikring, privatpsykolog over en lang periode ville vært altfor dyrt etter min mening. Og prinsipielt feil, jeg betaler jo 50% skatt som skal finansiere offentlige tjenester som jeg aldri har hatt behov for frem til nå.

 

Jeg tror jeg gir opp hele skiten og går tilbake i jobb, får håpe at jeg kan "skyve" veggen fremover en stund til. Skal ta det gradvis og i samråd med legen, og skal prøve å fikse mine egne problemer selv.

 

Blir oppgitt på egne vegne, og håper at folk som er i skikkelig akutt situasjoner får et bedre møte med NAV og Helse-Vest.

 

 

[lille sprelle]

Din historie er ikke unik dessverre....

Å se hver enkelt og behandle individuelt er tydeligvis ikke på moten i nav som jo er rette adressat for din utblåsning som jeg skjønner veldig godt!

 

Et lite råd: Bruk litt tid på å se etter hva det er som kan lette din hverdag. Se om det er noen i omgivelsene dine som kan gjøre dette for deg.

 

Lykke til!

[Trollemor75]

Jeg synes det er hårreisende at på den ene siden skriver man om hvor fælt det er at sykefraværet er så høyt og at altfor mange er langtidssykemeldt, og samtidig legger man opp systemet slik at man "lager" langtidssykemeldt og uføre.

 

Jeg ønsker å være en aktiv samfunnsborger som jobber og betaler skatt men har nå valget mellom å

 

1) forsøke å klare meg uten behandling (og risikere å møte veggen på nytt og evt. ende opp tidlig uføretrygdet);

 

2) sette meg på den svære ræ...n min og vente på behandling mens jege r 100% sykemeldt. Som legen sier, jeg kan ikke "miste" jobben, og arbeidsgiver er nødt til å betale lønnen min, om jeg ikke brydde meg om jobb og karriere ville det vært en veldig fristende tanke.

 

Heller mot 1. løsning nå, men det føles som høyrisikosport akkurat nå. Heldigvis har jeg verdens snilleste (om ikke mest handlekraftig) mann.

[Hufsla]

du er sykmeldt for utbrenthet i to uker og vil begynne å jobbe 40%?

Da kan du enten ikke være utbrent, eller du må gå i deg selv. Er man utbrent tar det laaaang tid å komme seg ovenpå igjen, og å forsøke å skyve veggen foran seg høres like dumt ut som å betale kredittgjeld med en nytt kredittlån....

 

Jeg forstår muligens ikke helt hva du mener her, men om du virkelig kan takle å jobbe deltid er vel det en mulighet? da har du vel ikke behov for "raskere tilbake"?

[*dum&deiLig*™]

50 % skatt? Ok...

 

Er du utbrent, så trenger du hvile over lang tid. Trodde ikke at det hjalp med psykolog fo utbrenthet? Mulig jeg er uvitende på dette området, korriger meg gjerne hvis jeg tar feil her.

[Trollemor75]

Hei!

 

Jeg tror at jeg trenger psykolog fordi det er noe med meg som gjør at jeg alltid tenker på et eller annet, jeg klarer aldri å slappe av helt (er typen som våkner kl 07.00 på ferie). Det har gått så lenge jeg ikke hadde barn, men nå går det ikke lenger å gi 120% overalt, samtidig som jeg har hatt et veldig tøft år på den personlige planen (sykdom i familien, flytting, ny jobb, osv).

 

Grunnen til at jeg vil/må tilbake i jobb etter 2 uker er at min sjef holder på å skyve meg ut (ikke av ondskap, men fordi jobben må gjøres), og jeg uansett holder på å bli gal hjemme uten noen form for oppfølging. Tenker bare på jobben og hvilken helvete det blir om jeg ikke fikser den. Altså, om jeg ikke kommer tilbake snart (i hvert fall deltid), kommer jeg ikke til å ha noe å komme tilbake til, så enkelt og rått er det.

 

Jeg er ikke "ligge i fosterstilling" utbrent, men "vondt i kroppen-alltid syk-veldig kortlunt-ikke alltid rasjonell i møter" utbrent, og etter å ha lest at langsiktig sykemelding ikke lenger er anbefalt, og siden jeg uansett bare sitter hjem, så kan jeg PRØVE å komme gradvis tilbake og jobbe med meg selv på egenhånd. Det høres kanskje sprøtt ut, men alternativene virker nesten verre for meg. Jeg har også satt meg på venteliste hos psykologen som hadde korteste ventetid (5 mndr!) som jeg fant.

 

Dealen med legen er å prøve 40% jobbing i 2 uker, se hvordan det går. Deretter enten mer 40%, eller full sykemelding, eller 60% jobb. Osv. Hun var ikke uenig, ikke mye hun kan hjelpe med uansett.

[Gjest]

Litt tidlig å bli utålmodig etter å kun ha vært syk i 2 uker? Det er nå en gang slik at man må vente litt enten det er på en kneoperasjon, psykologhjelp eller annen legehjelp. Det er ikke slik at alle står parat når en blir syk og at alle får hjelp på dagen.

 

Nå fins det sikkert grader av utbrendhet, men jeg syns det er litt rart at du stresser allerede etter to uker.

Jeg var utbrendt for noen år tilbake og den første måneden sov jeg nesten hele døgnet. Brukte mange måneder bare på å komme meg gjennom en hel dag med normal aktivitet. Men som sagt: Det fins sikkert grader.

 

Du må ikke la deg stresse av arbeidsgiver. Bruk heller tiden din nå på å bli frisk og på å komme deg igjen. Og det tar tid å få hjelp, det er vanlig å måtte stå litt i kø og det er de færreste som får hjelp på dagen.

 

Ro ned og konsentrer deg om å bli frisk før du begynner å tenke på jobb igjen.

God bedring:)

[kinaputten]

Hei, jeg kan selvfølgelig ikke sette meg inn i akkurat hvordan du har det.

Men det første som slår meg er at helsa og familien din kommer før jobben! Hvis du ikke har helsa i behold, så kan du jo heller ikke jobbe eller ta deg av familien din.

Når det er som det er, at du er utbrent og for syk til å jobbe, så bør du lytte til kroppen din og benytte deg av at du har fått sykemelding, uansett hvor lang tid det tar.

Og hvis du må finne deg en ny jobb når du er klar for det igjen, så gjør du sikkert det. tror de fleste arbeidsgivere vil ha en sånn som deg som gir alt for jobben

 

Og det er sikkert noe man kan finne på i Bergen som ikke er jobb, men som gir glede til andre og som gjør at du finner glede i å stå opp hver dag

 

Husk du har bare et liv

 

Ønsker deg masse god bedring!

Klem

[Tjohoppsannhei]

Du betaler 50% skatt og har aldri hatt behov for offentlige tjenester? Aldri gått på skole du da... Eller i barnehage, eller vært hos fastlegen...

 

Men sånn ellers så burde du prøve å gå tilbake til fastlegen og prøve å få henvisning direkte til psykolog, gjerne parallelt med jobben siden det er viktig for deg å være tilstede der. Blås i alle mulige programmer osv, snakk om ditt behov for å lære å mestre jobb og hverdag på en bedre måte, og at du trenger profesjonell hjelp til dette for å unngå langvarig sykemelding.

 

Lykke til :-)

[Gjest]

Mulig at du bare trenger avlastning på jobb - har du og sjefen vurdert en assistent til deg?

[2010 Mammaen]

Når du skal begynne igjen i 40% stilling og ikke havne i samme smørja igjen bør du få hjelp til hvordan du skal mestre hverdagen din, forholde deg til omgivelsene, endre tankemønsteret ditt og ikke minst hjelp til hvordan du kan få ned stressnivået ditt og slappe av. Dette kan du få hjelp til av en psykolog som du nevner selv. Du bør ta deg råd til det, og noe sier meg (f.eks. 50% skatt) at du har råd til det. Det er ikke sikkert at det er så mange timer som skal til så det er ikke sikkert at det vil kreve altfor mye av verken tid eller penger.

 

Anbefaler deg å bruke litt tid på å finne en GOD psykolog, og jeg tror du vil kunne få utbytte av en KOGNITIV psykolog.

 

Lykke til og god bedring :-)

[Karoline's*mamma]

Er sjølvsagt vanskelig for meg å uttale meg utfrå nokre linjer her. Vel likevel å skrive det eg tenkjer.

 

Jobb er viktig, men er det nr 1 for deg? Dette tenkjer eg kanskje er viktig å vere bevist om. Klart arbeidslivet er viktig, men kjem det foran familie og helse. Og kva skjer dersom jobben alltid er nr 1?

 

Det første er at dersom du no startar, er det mulig smellen blir endå større seinare. Som andre over her skriv, er det faktisk familien og helsa som komme først,ellers trur eg ikkje det går bra. Dersom du ikkje klarar heimesituasjonen, vil du etter mi meining, ikkje klare jobben i lengre tid heller.

 

Når det er snakk om jobben, så kan det vere ein ide å ta ein skikkelig samtale med sjefen. Når man ikkje er i form, er det lettare å ta innover seg problem, man ellers lettare ville takla.

 

Dersom du no hadde fokusert på å bli frisk, trur eg det ville blitt lettare for deg og takle jobbsituasjonen seinare.

 

Veit dette kan høyrast hardt ut, men dette er desverre mi erfaring. Skulle nok gjerne vore foruten den erfaringa...

[Gjest]

Jeg forstår godt at du er fortvilet og lei deg akkurat nå.

 

Ingen bør være uerstattelige på jobben, det er i grunnen ikke bra for noen, verken arbeidsplassen eller oss som arbeidstagere.

 

Det er viktig at du nå ser det store bildet og det er din helse på lang sikt som er viktig.

 

Jobben må komme i andre rekke og om det betyr at du blir skviset ut på arbeidsplassen, er det faktisk ikke viktig, hvis du ser stort nok på det.

 

Mens du venter i kø på behandling, ville jeg brukt noen penger av egen lomme til noen timer til psykolog for å få lettet på trykket.

 

Jeg er også litt "flink pike" som deg - opplevde en skikkelig trøkk en tid tilbake og noen timer til psykolog gjorde faktisk underverker og krefter til å kjempe meg over kneika.

 

 

[Gjest yrild]

Hei :-)

 

"Flink pike" er en vanskelig stilling å beholde med familie i tillegg til jobben..

 

Skjønner at du er frustrert, men på et vis forstår jeg at helsevesenet må prioritere de som trenger akutt behandling.

 

Hvis du betaler 50% skatt så har du råd til å gå til psykolog. Ta deg tid til å finne en god en istedenfor å vente på en som er gratis og muligens ikke er god! Jeg har to ganger i mitt liv hatt behov for psykolog. Første gangen fikk jeg sneket meg gjennom køen til en offentlig psykolog (jeg var ung), men det hjalp ikke det spøtt. Andre gangen var jeg voksen og fant en fantastisk privat pskolog der jeg gikk i litt over et år ca en gang i uka og hun er en av hovedgrunnene til at jeg i dag har det utrolig mye bedre både privat og på jobb. Det kostet flesk (og jeg tjener ikke mye så det sved godt!), men det var det absolutt verdt.

 

Du er et ressursmenneske og så lenge du ikke lærer deg til å kjenne hvor dine grenser går vil du bruke av nødreservene dine og en eller annen gang gå skikkelig i kjelleren (ofte kombinert med angst).

 

Lykke til :-)

[Trollemor75]

Hei Yrild og de andre, takk for konstruktive kommentarer.

 

Når det gjelder det med skatt og forbruk av offentlige tjenester, det er satt på spissen, men jeg har hittil ikke vært en veldig stor forbruker i deng rad jeg er født i utlandet, har min utdannelse fra et vestlig land det jeg ikke skatter siden jeg er bosatt her, og har frem til nå vært velsignet med jernhelse som voksen. Men jeg synes fortsatt det er underlig å føle at systemet gir meg mer incentiv til å falle ut i stede for å holde meg inn i arbeidslivet. Samtidig som opinionen skriker om altfor høy sykefravær. Men nok om den delen, jeg er ikke blant de som mener at skattenivået er for høyt, jeg synes det er retteferdig som det er.

 

Med tanke på privat psykolog, jeg er fremdeles i tankeboksen, først og fremst fordi det aner meg at det tar lang tid å kurere "flink pike syndrom". Men jeg vurderer det fortløpende. Jeg har råd, men det forutsetter at vi kutter på andre ting som kan være vanskelig å gi avkall på (ikke ferdig med oppussing, reise hjem til min familie i sommer, bryllup i utlandet i mai). Klart at hvis det virkelig trengs, skal det prioriteres foran 4 uker i Canada i juli. Men da har jeg et forklaringsproblem hjemme.

 

Med tanke på jobb, der sjefens genial plan er å ansette en med en litt annen tittel fast som ville overtatt alle mine oppgaver mens jeg er sykemeldt. Det er klart at jeg kunne blitt hjem i flere uker/måneder med retten på min side helt til jeg føler meg frisk igjen, men da har jeg trolig bare en "tom" stilling og gå tilbake til, og det vil ødelegge mine jobbutsikter. Jeg føler meg for ung til å gi opp karrieren med en gang. Og for å gjenta det en gang til, min sjef er en utrolig ok person, men han kommer fra et veldig "rått" miljø, han er rimelig kald hvis det gjelder selskapet. Slik skal det også være.

 

Jobb er viktig for meg. Også er det nå slikt at jeg ikke kan noe som kan brukes i en vanlig 8-16 jobb.Jeg undersøker selvsagt om det finnes alternativer som er mer forenelig med dagens situasjon, men jobbsøk er ikke noe jeg føler meg i stand til akkurat nå.

 

I grunn er kanskje størst problem at jeg skammer meg over at det er kommer så langt. Bare min mann og min sjef (og dere) som vet om min sykemelding og situasjon. Mine foreldre vet f. eks. ingenting, de er de seigeste menneskene jeg kjenner og ville aldri forstått. Utbrenthet er for pyser, i deres øyne. Jeg er ufattelig sliten, men klarer ikke å roe meg ned for det ville være å innrømme svakhet. Altså, jeg har lyst til å krype til sengs og sove 16 timer, men ville aldri klart å tillate meg det.

 

Ha en god dag alle sammen, jeg logger av og forsøker å nytte stillheten mens guttene er ute på tur. Sov dårlig i natt pga dårlig dag i går (jobben som hentet meg igjen via mobilen/fotlenken), litt ekstra sliten og sår i skuldrene.

[*dum&deiLig*™]

Med all respekt å melde, så virker det ikke som om du ønsker å løse dette selv. Hvis du er så dårlig at du trenger psykolog nå, så kan du ikke vente i 5-12 mndr.

 

I hvilken verden er feks. oppussing viktigere en sin psykiske og fysiske helse? Så sant man har gulv, vegger, tak, bad og kjøkken som kan brukes, så utsett feks tapetsering og andre kosmetiske deler av oppussingen.

 

Klart det er kjipt å gå glipp av et bryllup i utlandet, men tror du at du klarer å kose deg i byllupet hvis du fremdeles er syk?

 

Mitt intrykk, etter ditt siste innlegg, er at det værste for deg er å innrømme til din familie at du er syk, ikke det at du faktisk er syk å må gjøre noe med det. Hvis du virkelig ville bli frisk så snart som mulig, hadde du spandert de lappene på psykolog med en gang. Hvis ditt ønske er å komme tilbake til jobb snarest (pga at du mener at sjefen din ønsker å kvitte seg med deg) så skjønner jeg ikke hvorfor du ikke hiver deg rundt å fikser en privatpsykolog med en gang.

[Gjest yrild]

Hei :-)

 

Vil bare sende deg en klem!

 

Håper at du klarer å tenke på deg selv litt og drite i hva familie og andre må tenke, men skjønner at det er vanskelig.