Trenger hjelp til å takle angst, depresjon... Kan dere dele erfaringer og/eller komme med råd?

[Helverine]

Jeg har vært utsatt for et traume, eller man kan kalle det en krise. Var under konstant psykisk stress og press i forbindelse med dette i nesten ett år.

I etterkant sliter jeg med dette. Har lange tunge dager, hvor det føles som om dette spiser meg opp. Bruker mye energi på å tenke på det jeg har væt gjennom, analysere og spekulere i det, og ende opp med at ingenting er bedre. Våkner på natten av at jeg er kvalm, kaldsvetter og har følelse av å ikke få puste.

Jeg kan glede meg til ting, men når dagen kommer og det jeg har gledet meg til skal skje, føler jeg ikke den gleden jeg gjorde tidligere. Jeg er amper og har kort lunte. Føler jeg ikke strekker til. Irriterer meg over personer og ting jeg ikke ofret så mange tanker tidligere.

 

Har en fastlege som ikke er verdens mest forståelsesfulle. Han vet om traumet. Tilbyr meg antidepressiva. Sier det ikke er noen vits i å søke om terapi, pga alt for lange ventelister.

 

Hva gjorde dere, eller ville ha gjort? Hvem kan jeg kontakte? Kan helsestasjonen formidle noe? Jordmor vet om traumet, vi snakket om det i svangerskapet.

 

Takk!

[Bea <3]

Hei! Jeg synes det er fint at du har snakket med fastlegen og jordmoren om det, men ille at du ikke blir tatt alvorlig av legen din. Jeg har ikke vært utsatt for noen traumer eller kriser selv, men var en lang stund plaget av dødsangst og det som hjalp meg gjennom det var å lese bøker om emnet samt snakke med mannen min, som jeg stoler 100 % på. Min mor sier alltid at noen av de beste psykologene man har er de rundt deg som er glad i deg. Men om det er vanskelig å betro seg til disse, synes jeg helt klart at du må søke profesjonell hjelp. Virker som om det er mye mer ok å gå til terapi i f. eks usa, hvor "alle" har en psykolog. Kan du legge litt mer press på fastlegen din? Selv om det er lange ventelister betyr jo ikke det at du kommer på toppen av lista til slutt. Og det å vite at du skal få hjelp etterhvert kan jo gjøre det litt lettere for deg i hverdagen. Alternativet er å henvende seg til en privatpraksis, men da blir det jo andre kostnader. Håper inderlig du får hjelp, du kan ikke ha det slik som du har det nå.

[Gjest Filifjonka]

Du trenger noen å snakke med, uansett om ventelistene er lange. Her er noen forslag:

 

Få med deg noen (mannen din, en venninne, moren din) til fastlegen for å tale din sak. Krev å få henvisning til noen å snakke med. Det trenger ikke å være en psykolog, det kan være en psykiatrisk sykepleier.

 

Tving deg til å stå opp til fast tid om morgenen, uansett om du sover eller ikke. Det vil hjelpe på sikt så du sover bedre om natta.

 

Kom deg ut! Sollys og frisk luft er bra. Tving deg til å gå ut, sitt i sola eller gå en tur.

 

Gjør noe nyttig hver dag, uansett hvor lite og ubetydelig det kan virke. Dra over gulvet på ett rom, bak en kake, vask toalettet, gå på butikken og kjøp melk.

 

Men det viktigste er at du trenger noen å snakke med.

[Helverine]

Tusen takk for svar.

Fastlegen min er grei, men ikke helt på nett når det gjelder slike ting. Dessuten synes han jeg fremstår som veldig reflektert og fornuftig, og tror nok at jeg klarer å komme meg gjennom det på egenhånd, evt ved hjelp av familie og venner. Jeg snakker med både familie og venner om dette, det har jeg gjort hele veien. Snakker om alt, men ikke om alt til alle, hvis du skjønner. Jeg er også litt redd for at folk skal bli lei av det, for det tar liksom ingen ende...det føler jeg jo selv også. Er kjempesliten av det, og merker også at jeg er i ferd med å bli bitter, noe jeg ikke ønsker å bli.

Jeg vil at ting skal bli slik det var igjen, at jeg kan nyte livet på ordentlig, uten mørke skyer som legger en demper på alt.

Jeg har tenkt litt på å kontakte jordmoren jeg gikk hos. Hun snakket om at jeg skulle følges opp i etterkant, noe som ikke har skjedd. Jeg har ikke etterspurt det heller, så det får jeg nå ta på min egen kappe.

[Helverine]

Hei Filifjonka.

Jeg gjør alt det du sier, og mye mer til. Har to barn, så å ha noe å henge fingrene i er ikke problemet. Det er jeg glad for. Tankene kverner dog uansett.

[Ajam]

Føler veldig med deg i det du beskriver. Har vondt for å snakke om mine egne erfaringer, men du skal vite at det blir bedre.

Nevnes mange gode råd hva man kan gjøre for å føle seg bedre, men tror ikke helt på at praktiske ting hjelper. Høres veldig destruktivt ut, men jeg måtte bare bruke tiden til hjelp. Det å ha venner og familie rundt deg er viktig.

Om du vil kan du sende PM, bedre å dele private erfaringer på privaten.

Uansett, det blir bedre selv om det ikke føles slik nå.

Klem

[Gjest]

Dette er absolutt noe som må taes på alvor. Jeg synes du skal ta dette opp med fastlegen din en gang til, evt finne en annen lege å snakke med. Det høres ut som psykolog er noe du virkelig trenger, kanskje i kombinasjon med antidepressiva en periode.

Hvis du i tillegg sliter med søvnproblemer, ville jeg bedt om å få innsovningstabletter. Liker ikke dette selv, men om du ikke får sovet, så blir du også enda mer preget. Bare en god natts søvn kan hjelpe deg veldig.

Det er flott at du ser problemet selv, og at du er villig til å gjøre noe med det.

Jeg ønsker deg masse lykke til!

[Helverine]

Takk for svar alle sammen.

Dette med søvnen er ikke så enkelt. Minstemann er baby, og er til tider urolig på natten. Innsovningstbl løser ikke den biten akkurat nå i alle fall, men takk for tips.

Jeg har nok vært litt tilbakeholden i fht å gjøre noe med det. Dels fordi jeg har håpet at tiden skulle lege sårene, samt at støttepersonene mine forteller meg hvor bra jeg har taklet dette, at de ikke hadde greid det selv osv. Da har jeg tenkt at jeg kanskje ikke trenger hjelp. Men, de vet jo ikke hvordan jeg har det f eks nå. Det er tungt på kveldene, og jeg er en del alene hjemme. Mulig jeg har alt for god tid til å tenke på det, og at jeg på en måte dyrker det, men jeg har ikke troen på at jeg skal fortrenge det heller. Den gyldne middelvei hadde vært noe.

Igjen - takk!

[laracroft]

Tror gruppeterapi med psykodrama kan være noe for deg, en ny start.

Sjekk ut NPA sine sider, gå inn på Psykodrama-verkstedet. Det er helgekurs på Majorstua i Oslo. Lykke til

[fredkris]

Jeg hadde ganske alvorlig panikkangst og genrell angst som kom rimlig fort etter flere år med psykisk press. Ble så dårlig at jeg hadde problemer med å komme meg ut av huset, ta buss osv var helt uaktuelt.

 

Fikk antidepressiva og skrev et brev som jeg sendte rundt til ca 20 ulike psykologer og psykiatere (du får liste av fastlegen din) som spesialiserer seg på angst. De fleste fikk jeg ikke svar av, noen fikk jeg svar av og beskjed om at det opp til 1 prs ventetid, men 2-3 fikk jeg plass hos ganske fort. Angst blir gjerne behandlet kognitivt, og det går raskt, derfor er ikke ventetiden så lang hos kognitive terapeuter.

 

Etter ca 5 ganger var livet mitt helt annerledes. jeg fikk masse øvelser, hjemmeoppgaver og instrukser som hjalp masse. Etter ca 9 mnd sluttet jeg på medisin og benynte heller på Johannesurt med god effekt!

 

Jeg er uenig i hun iver her som sier at familien er din beste psykolog. Jeg tor man "prater seg bort" og man må få hjelp fra utenforstående som kan dette. Jeg har selv jobbet amnge år i psykiatri, men det hjelper ikke når man er oppi det selv. Selvfølgelig er det viktig å kunne snakke sammen og være åpen, men det vil ikke hjelpe det ut av en sånn situasjon.

 

Hvis jeg har hatt mindre tilbakefall, følt meg deprimert eller urolig, har jeg bestilt med time på dagen hos privatpraktisernde og snakket med ut av det. Verdt de 1000,- det koster.

 

Lykke til

[fjell og fjord]

Dale Carnegie- A Combined Edition of How to Win Friends & Influence People, How to Stop Worrying and Start Living [Hardcover]

 

http://www.amazon.com/dp/B000UUG0DQ?tag=ebookchm05-20&camp=211493&creative=379981&linkCode=op1&creativeASIN=B000UUG0DQ&adid=0CHDRKJ3T7P467CJPQYH&

 

Hvordan å slutte å bekymre seg og begynne å live!!

Dale Kagnegi

 

Dette hjalp meg

noen utdrag

1. Leve i nået( glemme fortid og ikke tenke på framtid så mye)

2.Godta det som ikke kan forandres( feks fortid, funkjonshemmede som godtar at dei ikke har feks en fot eller hand kan være lykkelige enn vi)

3. Bli glad for det du har( ikke tenke på det du ikke har)

4. This du har virkelig opplevd en trauma(som du) hold deg opptatt med noe hele tiden så du ikke har tid å tenke på det som skjedde

5.Hvis du har ett problem , skriv den ned og svar seg selv-1 Hva er problema?og Hva kan gjeg gjøre? og begynne å gjøre noe

6. Annen måte

Hva er problem?

Hva er den værste som kan skje? og godta det

Hva kan jeg gjøre? og gjør det

 

Det hjelper veldig meg å skrive

så begynte faktisk med dagbok

Hvis våkner om natta og får ikke sove, tenker på noe

bare skriver ned problemaet og ... sovner!

skriver ikke hver dag , men når jeg har ett problem

 

mange aandre tips

7 Hjelpe andre - da glemmer du seg selv

kan skrive mer senere hvisdu vil

8. Fortell til den du stoler på alt - blir lettet

Jeg stoler heller ikke på alle, så skriver ned..

lykke til

 

[Gjest Koseklompen og jeg]

Jeg vil anbefale til tross for lange ventelister å be legen om å sende henvisning til psykolog. Det er absolutt verdt ventetiden.

Jeg selv ba legen om å sende henvisning til psykolog da jeg har div traumer fra fortiden som hjemsøker meg og samtidig vil drive med forebyggende arbeid mot svangerskapsdepresjon da jeg fikk det med vesla og er nå igjen gravid.

Men jeg syntes ikke det er lange ventelister, som sagt, resultatet etter å ha vært å bearbeidet traumene hos psykolog er absolutt verdt ventetiden.

Jeg skal igjennom kognitiv tanketerapi hvor jeg skal lære å overstyre negative tanker.

Fra før har jeg lært meg å takle panikk anfall, har lært meg symptomene og lært å kontrollere meg slik at jeg ikke mater panikken ytterligere og gjør panikkanfallet verre. Slik at det glir over og ikke varer så lenge som det ville ha gjort om jeg hadde mistet kontrollen. '

Er opp til deg om du vil bruke antidepressiva, om du tror det vil hjelpe deg til du har samlet opp krefter så gjør du det.

Har selv gått på antidepressiva en periode jeg følte behov for å samle meg.

Nå er det 2 år siden jeg har brukt tabletter. Føler meg nå mye sterkere og føler at jeg har krefter nok til å jobbe intensivt med det som plager meg.

Fikk stesolid av fastlegen pga panikkanfallene, men har ikke hatt behov for de.

 

Håper noe av dette var til hjelp.

 

Få legen til å sende henvisning til psykolog, tullete bemerkning fra din lege at pga ventelister så var det ingen vits i å sende henvisning..skulle nesten tro du hadde min fastlege, han mumlet det samme til meg sist, men jeg stod på mitt.

 

Lykke til

[Helverine]

Tusen takk for svar Ja helt merkelig av legen min å si det. Jeg ble paff over kommentaren, men den sank ikke skikkelig inn før etter en stund.

Høres ut som du har fått den hjelpen jeg selv kunne tenkt meg. Grusomme disse panikkanfallene. Skulle ønske jeg klarte å kontrollere de. Blir stressa ved tanken på at jeg vet de kommer. Det blir en ond sirkel.... Igjen, takk for svar

[Gjest Koseklompen og jeg]

Det tok innmari mye jobb fra min side å kontollere de..

Jeg leste på nett om symptomene på panikkanfallene... nærmest pugget de intenst.. Og når jeg kjennte det bygget seg opp så satte jeg meg tilbake og pustet rolig og dypt(for panikkanfall blir verre ved bla at en blir kortpustet og ikke får nok oksygen, men mer av det andre i kroppen og det bygger opp symptomene slik at det blir verre). Sier til meg selv symptomene om og om igjen i hodet, at jeg ikke har noe å bekymre meg for da dette "bare" er et panikk anfall som gir seg etter 30min/1time.. etterhvert fikk jeg mer og mer kontroll og har ikke lenger behov for å tenke intenst når anfallene kommer...men de kommer sjeldnere og sjeldere..

Du klarer dette vet du..

Ta legen i nakkeskinnet...

[Helverine]

Takk Koseklompen og jeg. Jeg gikk til en psykiater da ting sto på som verst, men det var i en akuttfase. Jeg tenkte kanskje å ta kontakt med denne psykiateren igjen nå, mest for å spørre om jeg kan henvises videre derfra til noen andre. Håper det lar seg gjøre, og at det korter ventetiden noe.