Hvorfor gjør jeg slik?

[Anonym bruker]

Jeg har et problem som ingen vet om. Kanskje alle tenker sånn, men det er nytt for meg å tenke sånn. Det har kommet nå de siste 2-3 årene.

Jeg får det plutselig for meg at jeg misliker én person.

Vil ikke snakke med vedkommende, vil ikke at han eller hun skal komme borti meg, om vedkommende sender meg melding på mobilen eller ringer kaster jeg telefonen rett i veggen osv.

Unngår dem, rett og slett.

Og det svinger. Er alltid en om gangen, men varierer fra kun noen dager, til uker og gjerne måneder.

 

Tør ikke å si det til noen, for det er jo en veldig barnslig greie? Jeg vil jo absolutt ikke tenke sånn, for ingen av dem har gjort meg noe!

Er pasient i psykiatrien, men tør ikke å si det til noen der heller, siden det av og til de dem det går utover. (Uheldig om jeg dropper å møte psykologen min, som jeg treffer hver uke vanligvis, på flere uker, om jeg misliker henne på det tidspunktet.)

 

Dette problemet blir bare verre og verre, og jeg blir mer og mer oppgitt over det. Har noen smådiagnoser i psykiatrien, men ikke noe "stort" - enda.

Noen som også har det sånn, eller som vet hva dette kan tyde på?

[Anonym bruker]

Det er ikke vanlig å ha det slik, hvis man er frisk. Vi tro dette har å gjøre med diagnosene dine, eller en forlengelse av det. Snakk med psykologen, er mitt råd.

[Anonym bruker]

Tvangstanker/tvangsnevroser kan det minne om.

[Anonym bruker]

Kan det virkelig være så "enkelt" som tvang? Misforstå meg rett, men jeg trodde det enten var mer avansert eller bare heelt teit. Får snakke med psykologen eller legen min, tror jeg.

 

Vurderte å gjerne lage et tankekart eller noe, med ALLE symptomene jeg har. Men ville følt meg litt dum om jeg viste det til noen.. Men det hadde jo vært en måte å få frem også dette til behandlingsteamet..

 

HI

[Gjest Tale30]

Skjer det med folk som står deg nær?

 

Det at du begynner å kraftig mislike psykologen er ganske vanlig. Han eller hun nærmer seg et problemområde som du har fortrengt. Underbevisstheten jobber da på spreng for å beskytte det fortrengte minnet fordi den er instruert til å holde det unna bevisstheten din. Dette gjør at mange slutter å motta hjelp når løsningen nærmer seg fodi de tror at det er noe galt med psykologen.

 

Likeledes kan dette gjelde mennesker som har kommet deg nær, som du er i en relasjon til som gjør at du er i ferd med å åpne deg for dem.

 

Hvis det ikke er et slikt mønster har jeg ikke noen forklaring på det, men jeg ville råde deg til å ikke spille et spill for psykologen, da vil du ikke få den hjelpen du trenger.

 

Lykke til

[Anonym bruker]

Jeg tenker akkurat det samme som Tale, så da utdyper jeg ikke noe mer. Hvis du virkelig vil bli frisk, må du blottlegge deg helt for psykologen. Bare da kan du få rett hjelp og til slutt bli helt frisk

[Anonym bruker]

Det kan skje med alle.

Mennesker i behandlingsteamet, familie, venner, kollegaer og til og med postmannen. Til og med barn i familien

Det rullerer, men er alltid bare en om gangen.

 

Er som regel fullt klar over problemet, og vet jo at det er helt teit å tenke slik. Men innimellom (spesielt om jeg er i nærheten av den personen) tar tankene helt overhånd, og jeg blir nesten "besatt" av å tenkte negativ om vedkommende..

 

Skal manne meg opp til å få luftet dette med noen i nærheten, innser jeg...

[Gjest Tale30]

Hvis d tenker gjennom tankene om disse menneskene.. Kan det være tanker du har om deg selv? Er det deg selv du er sinna på? Da kan du projisere disse negative tankene om deg selv over på helt tilfeldige andre bare for at de skal kunne bli mer konkrete for deg.

 

Igjen, lykke til. Det finnes som regel en vei ut av problemene!

[Anonym bruker]

Hmm. Skal ha det du skriver litt i bakhodet fremover. Tusen takk for svar. Også skal jeg prøve å få luftet det høyt for noen.

 

Jeg vet jo at jeg er litt sint på meg selv, men den biter tar jo stemmene seg av - som lar det gå utover meg. Kanskje jeg prøver å bruke min egen stemme til å gjøre det samme mot andre, som mine fremmede stemmer gjør mot meg?

Hm, en liten tanke fra meg, som sikkert ikke betyr noe, men...

 

HI

[Anonym bruker]

Har du borderline?

[Anonym bruker]

Schizofreni i noen grad? Det du beskriver lyder som en del av en slik diagnose. Har sett det hos andre.

[Anonym bruker]

Tuller dere? Schizofreni?

Jeg har nemlig vært under utredning for det. I og med at jeg hører stemmer ingen andre hører, isolerer meg enormt i perioder, blir betraktet som "rar" i venneflokken osv..

Diagnosen ble ikke satt, i og med at jeg klarte å skjule symptomene, og de "glemte" det hele, på en måte..

 

Har også tatt noen tester mtp borderline, og jeg hadde noen klarte trekk, men prøven viste ikke at "wow - du har borderline"

 

Blir så fortvilet, for jeg vil bare være symptomfri

 

(Og, jada, jeg er bevisst på å ikke la meg utrede av DiB-psykologen... Men jeg er veldig interessert i å høre deres erfaringer og tanker)

[Anonym bruker]

Du sier at du klarte å skjule symptomene. Mener du skjule dem for de som utredet deg, eller for omverdenen forøvrig?

Jeg kan ikke nok om schizofreni til å vite om det å høre stemmer nødvendigvis = scizofreni (det var jo det man forbandt det med før i tiden), eller om det er andre diagnoser som også gir slike symptomer.

[Anonym bruker]

Jeg klarer innimellom å skjule symptomene fra alle. Bare megselv merker dem, men jeg tror nok at noen av de gode periodene er at jeg skjuler symptomene mine for meg selv også.

 

Stemmer er ikke nødvendigvis et tegn på schizofreni, nei. Man kan høre stemmer og være helt frisk. Men på grunn av isolasjonen og innesluttetheten tenkte de schizofreni.

 

Jeg håper selvfølgelig ikke at jeg har noen diagnose, og bare litt "småplukk", siden jeg vet jo at det er noe, men...

 

HI

[Anonym bruker]

tror schizofreni ikke lar deg få innblikk i egen situasjon, etter hva jeg har lært på psy.studiet.. har ikke jobbet innen faget enda, så skal være yyyderst forsiktig med å kommentere ..

man har heller ikke en pågående schizofren periode over lang tid, mange mnd.. og det er fryktelig lett gjennomskuelig for det trente øye..

synes forøvrig at det er for mye fokus på diagnose i fdorhold til hva du spør om.. hvorfor gjør jeg slik spør du, og det jeg vil si til det er; det høres ut ifra det du sier ut som at du overfører det du synes om deg selv over til andre, og når du har fått nok dårlig samvittighet overfor noen, så overfører du det til noen andre.. kan være at jeg tar helt feil, men til det spm og din forklaring så tror jeg at det er mer rett enn å prøve å gi deg en diagnose!

ta heller slike ting opp med psykologen, be om å få bytte psykolog en periode, kan være godt å få nytt perspektiv på samme historie, samt at hvis dette er et reelt problem så har du to psykologer å bytte i mellom når du misliker den ene...

 

God bedring, tror du får et helt fint normalt liv når du får rett hjelp til dilemmaer som er oppe i lyset.

[Anonym bruker]

Dette er jo uansett en type tvangstanker, som like gjerne kan ha biokjemiske årsaker, osv, så sånn sett synes jeg ikke det er feil å snakke om diagnoser - og spesielt fordi du har noen fra før. (Svært mange psykiske lidelser har jo biokjemiske årsaker, schizofreni er blant dem, noe psykatere forholder seg til når de gir medisin).

Men vi her på dib skal ikke stille diagnosene, selvfølgelig : )

[Anonym bruker]

En DiB-diagnose er det siste jeg vil ha!!

 

Jeg prøver å la alt være litt opp til tilfeldighetene, og behandlingsteamet. Vil ikke skjule symptomene lengre, og jeg vil være ærlig. Det er bare så utrolig vanskelig å skulle fortelle alt. Både fordi det er så mye, og fordi jeg er så usikker på mange av symptomene selv. Er det symptomer, eller helt normalt hos alle, eller kanskje jeg er fullstendig gal?! Mange tanker...

 

Jeg lurte bare veldig på hva akkurat dette var. Fordi jeg lenge har vært i tvil om det er et sykdomstegn, eller om noen bare tenker sånn. Jeg gjør jo ikke noe skadelig (sånn bortsett fra å vike unna behandling).

Vil ikke sitte hos psykologen å fortelle, mens hun tenker at jeg bare er barnslig og dum...

[Anonym bruker]

Jeg ville ikke bagatellisert dette som "barnslig" eller "teit". Det er mest sannsynlig en del av et sykdomsbilde. Ikke vanlige tanker hos friske mennesker, det kan jeg nesten si 100 % sikkert.

Tror du gjør klokt i å legge alt fram for behandlerne, det er gir mulighet til å få adekvat behandling.

 

Vær snill mot deg selv, og unngå ord som "fullstendig gal". Det er du ikke, og du ser ditt eget tankemønster. Som sagt; psykiske lidelser er jo ofte bare biokjemiske feilkoblinger i hjernen. Det kan man ikke noe for.

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar:)

 

Jeg vet at jeg må samle alle kortene, og legge dem på bordet. Med riktig side opp!

 

Ikke holde noe tilbake, uansett hvor fæl den tanken er.

Jeg håper jo at de kan gi meg rett behandling om dem får vite alt.

 

 

HI