Min igangsatte fødsel - fødelshistorie

[Ella78 m/ A&M]

Vår vakre pike ble født lørdag 19.02 kl 15:00.

 

Jeg har vært sykemeldt det meste av svangerskapet på grunn av høyt blodtrykk. Etter en masse oppfølging underveis, hvor jeg virkelig har følt meg godt ivaretatt av jordmor og sykehus, ble jeg til sist lagt inn med preeklampsi mandag 14. februar. Blodtrykket stabiliserte seg ikke helt de neste dagene, og torsdag ble første runde med gél satt, i et forsøk på å få i gang fødselen.

 

Jeg kjente ingenting etter første runden, men senere samme ettermiddag fikk jeg en ny runde med gél, som startet noen fine maserier, som ikke var så vonde, men som kom ofte. Da natten kom fikk jeg noe å sove på, ettersom fødselen virket langt unna fremdeles, og i løpet av natten forsvant riene igjen. Fredag satt hun fremdeles så høyt i magen at de ikke ønsket å ta vannet, pga fare for navlestrengsfremfall. Legen nøyde seg med å "ta godt i", og jeg fikk noen få rier, men det roet seg i løpet av dagen. Jeg sov som en stein den natten, forsøkte virkelig å lade opp til det som måtte komme...

 

Lørdag formiddag kom legen inn til meg og erklærte at hun skulle gjøre noe hun sjelden gjorde, nemlig gi meg dobbelt så sterk dose med gél, 2 mg i stedet for 1 mg som jeg hadde fått torsdagen. Nå SKULLE hun ha meg i gang. :-) Kl 10:15 ble gél'en satt, og et kvarter senere var riene på plass. De minnet meg veldig mye om masriene jeg hadde torsdag, og de fortsatte å komme raskt. Jeg skulle jo liksom ligge i en time før jeg fikk reise meg, men jordmor lot meg komme opp i prekestolen kl 11:00, da var det virkelig begynt å gjøre vondt. Jeg var ganske redd for smertene som skulle komme, for jeg hadde jo lest om hvor intense igangsatte fødsler kan være. Jeg gjorde det tidlig klart at jeg ønsket meg veldig en epidural, så tidlig som det var mulig, innen rimelighetens grenser selvfølgelig. Joda, det skulle jeg jo få, fikk jeg beskjed om, men jeg måtte ikke få den for tidlig, da kunne fødselen stoppe opp igjen, og det ønsket de absolutt ikke nå som jeg endelig var i gang.

 

Ca kl 12:30 ble jeg undersøkt, og hadde da 3-4 cm, men fremdeles en lang, hard "kant" igjen, så jordmor mente jeg ikke var klar for noen fødsel enda. Jeg kastet opp flere ganger, pga smertene, og innimellom skulle jeg også ta en blodprøve for å sjekke blodplatene (pga epiduralen jeg ønsket meg).

 

Jeg var fremdeles på rommet mitt der jeg hadde vært hele uka, de gjorde klar den store, fine fødestua til oss. Jeg kunne ikke brydd meg mindre om hvilken fødestue de gjorde klar til oss der og da, men i etterkant setter jeg selvfølgelig pris på omtanken.

 

Jordmora mi hadde god tid til meg, og satt mye hos meg. Da klokken ble ca 14:00 kunne vi endelig bevege oss over gangen til fødestua. Jeg fikk beskjed om å gå selv, med prekestolen, og siden jeg bare hadde ca 30 sekunder mellom riene fremdeles, måtte jeg nesten springe inn følte jeg. Hehe, litt morsomt i ettertid, men ikke der og da!! Jeg fikk omsider tatt av meg bukse, og ble plassert på senga. Jeg fikk litt lystgass som jeg supte i meg som en gal. Muligens hjalp det meg litt, jeg klarte ikke helt å registrere det. Husker jeg flirte litt over hvor svimmel jeg ble etter første rie på lystgassen.

 

Jeg måtte sette veneflon før de kunne sette noen epidural. Jordmora mi såg på armene mine og bestemte seg kjapt for å kalle inn en annen jordmor som hadde lang erfaring fra akuttmottak. Det viste seg å være jordmora som hadde tatt i mot min første sønn, og det føltes flott å ha henne der. Jeg var nok ganske i min egen verden ettersom riene kom så ofte, av og til uten pauser, og stadig ble vondere. Denne gangen var de også lokalisert helt nede, "under" magen, ikke bak i ryggen som forrige gang. Vel, jordmora som skulle sette veneflon, hun stakk og stakk. Det gjorde vondt, og jeg ble blå, men som jeg sa når hun unnskyldte seg: "Riene er verre."

 

Jeg hadde hele tiden ctg på magen, men fikk ikke med meg så mye av hva den registrerte. Jordmora mi holdt på med noe med ctg'en da hun plutselig spurte: "Presser du?" Eh, ja, da måtte jeg si som sant var at noe hadde forandret seg på forrige rie. Jeg gjenkjente ikke pressrier i forrige fødsel, men denne gangen var det ikke tvil. Hun undersøkte meg sporenstreks, og mens jeg låg der tenkte jeg: Herregud, hvis hun sier jeg ikke får lov til å presse så dør jeg! Men det sa hun så absolutt ikke, det var 9,5 cm, tilsvarende full åpning og det ble ikke tid til noen epidural. Jeg tror jeg sa "Takk og lov", i lettelse over å få presse. Jeg hadde jo sett for meg at når epiduralen endelig kom så ville jeg fremdeles ha mange timer med fødsel igjen... Jeg fikk lagt meg på rygg og klemte gubben sin hånd ganske godt når jeg pressa. Husker jeg også tenkte at hjelp, jeg tør jeg ikke presse ut ungen uten noen bedøvelse. Men så gjorde jeg visst det likevel. :-)

 

Den første pressrien ble registrert på ctg'en kl 14:50, og presis 15:00 kom hun til verden. Hun hadde navlestrengen rundt halsen en gang, og i tillegg en knute på navlestrengen, noe som visstnok er ganske uvanlig. Hun var vidunderlig vakker fra første stund. Hun "peste" litt i starten, og hadde litt lav oksygenmetning i blodet, men det kom seg raskt. Etter at jeg fikk sydd noen få sting fikk vi flytte over i familiesengen, som denne fødestuen hadde, og der koste vi oss de to første timene av livet hennes. Det var virkelig herlig! Mor fikk i seg litt å drikke, og jeg følte meg i fantastisk form umiddelbart etter fødselen. Jeg innbiller meg at det var fordi jeg ikke rakk noen epidural. Alle som hadde vært til stede på fødselen (og det var plutselig to jordmødre, en lege og to barnepleiere, i tillegg til gubben) var sjokkert over hvor fort det plutselig hadde gått, og aller mest sjokkert var vel JEG! Jeg har jo lest så mange fødselshistorier her inne før, men ALDRI hadde jeg trodd at jeg skulle bli en av de som ikke rakk epidural!!!

 

Augusta var 3550 g, 50 cm lang og 33,5 cm rundt hodet da hun kom til verden, en uke før termin.

 

Det er godt å være hjemme igjen. Storebror tilpasser seg hverdagen. Han vil gjerne holde lillesøster og kose med henne, og viser ikke så mye sjalusi ennå (han er 2,5 år gammel). Derimot er han fremdeles litt sint på Mamma som drog på sykehuset og plutselig ble borte en hel uke (jeg ble jo innlagt pga svangerskapsforgiftning). Men det kommer en hverdag etter hvert, og vi gleder oss til resten av livet sammen!!

 

[tullalill]

så trivelig:)

[tina 79:)]

Gratulerer så mye. Deilig å være ferdig, selv om det er nå den virkelige jobben begynner! Lykke til videre.

[Jente`06+gutt `11<3]

Gratulerer så mye - Augusta er et vakkert navn!

[sisten]

Flott historie , takk for du delte :-) ønsker dere lykke til :-)

[Ella78 m/ A&M]

Takk for at dere leste... :-)