Svangerskapsdepresjon eller reality check?

[Anonym bruker]

 

Jeg kan ikke si annet enn at jeg er fryktelig langt nede for tiden. Kan ikke se det positive i noe. Lille babyen min vokser i magen, men jeg føler at jeg ikke har noe klart, ikke har noe å tilby. Kampen om å få beholde babyen min var hard. Kjæresten var sterkt i mot det, og ønsket at jeg tok abort. Han har 2 barn fra før, dette er mitt første. Vi hadde vært sammen i 1,5 år før jeg ble gravid, veldig uplanlagt og på p-pillen. Men etter en mnd med gråting, krangling og frustrasjon nermet de hellige 12 ukene seg, og så ble det for sent for abort. Jeg fikk beholde gutten min. De følgende ukene ble tunge. Jeg var alene om å være gravid. Mannen snakker ikke noe særlig om det, men hans barn gleder seg til å få en lillebror. Vi har ennå ikke flyttet sammen, men har planer om det i Mai. Han har sagt at han vi at jeg og babyen skal bo sammen med de, men jeg føler meg ikke hjemme. Tror jeg kommer til å føle meg som en gjest i hans og hans x gamle familiehjem. Jeg gleder meg ikke til å flytte. Huset har ett soverom for lite, å han viser null intresse for hvordan vi skal løse dette når babyen kommer. Ikke er det plass på hans soverom heller. Jeg har prøvd å ta opp temaet, men til ingen nytte. Han var ikke med på UL, da han var på jobb. Da han kom hjem viste jeg han UL bilde, som han brukte ca 1 sekund på å se på, og når jeg fortalte at det ble en gutt var hans eneste kommentar: Åja. Var han frisk? Nå har han reist ut på jobb igjen, og jeg sitter alene igjen i leiligheten min den neste mnd. Føler det blir feil å presse han inn i noe han ikke ønsker (det er ganske tydelig). Vurderer rett å slett å dra på visning å eventuelt kjøpe meg en leilighet mens han er borte. Føler det blir feil å bo sammen med de når han ikke er glad i babyen vår. Da har vi det kanskje best alene? Kansje barnet vårt har det best sammen med meg alene? Jeg har lyst å glede meg, bygge rede, lage ett rom til barnet mitt, handle inn ting. Gjøre alt klart! Jeg føler at jeg ikke kan disse tingene sammen med kjøresten. At jeg og barnet bare er en uønsket bør...? Er dette rett å slett en depresjon, eller en reality check?

 

Nå må det riktignok sies at han er en fantastisk far for de 2 barna han har fra før, det er kun vårt han ikke bryr seg om..

[Gjest]

Det høres ut som om du er i en litt kjedelig livssituasjon. Snakk med kjæresten din da vel. Det er jo umulig for noen her å si om han bare er som mange menn - null engasjement før babyen er ute av magen - eller om han faktisk føler at barnet er presset på ham og derfor ikke kan glede seg. Ellers vil du sikkert få det veldig fint for deg selv også da

[Anonym bruker]

Egentlig, tror jeg ikke det er så ille som det virker....

Det første han spurte om; "Er han frisk?" Det betyr jo at han bryr seg?

Samma for han om ungen var frisk eller ikke dersom han ikke bryr seg?

 

Han VIL jo at dere skal flytte inn, ikke sant?

Slapp litt av med dette med rom osv, gi han litt tid... foreløpig ville jeg handlet inn en vugge el som dere kunne hatt på rommet inne hos dere, dette holder fint til barnet er iallefal 6 mnd

Og ja, jeg ville flyttet inn med han, gitt det hele en sjanse.

Latt det hormonelle hos deg normalisere seg, og latt han venne seg til det hele.... Kanskje går det bra etterhvert, om ikke har dere i det minste prøvd

 

 

[Anonym bruker]

Det er jo vanskelig å råde deg til noe som helst da,det er du som er i sitvasjonen og kjenner på følelsene.

Vær klar over at vi blir veldig sensetive når vi er gravide og ting som man ikke reagerer på normalt kan være verdens største ting i hormonmaset.

Det trenger jo selvfølgelig ikke bety at det er feil å reagere på ting du reagerer på, karnsje i noen tilfeller man til og med ser ting klarere.

 

Men en ting er sikkert man må snakke sammen i et forhold og man skal flytte sammen for man bor sammen ikke bare fordi man får et barn sammen.

Det er vel ikke slik at enten flytter dere sammen eller så gjør dere det slutt. karnsje dere trenger mer tid på dere før dere tar det steget.

 

Jeg syntes ikke man skal flytte sammen når man er usikker, da er det bedre å vente og se om forholdet avsluttes eller det senere føles mer naturlig å bo sammen.

Jeg kan skjønne at det kan føles vanskelig å skulle bo i et hus som har vært et hjem for han og exen, ihvertfall når han ikke er villig til å snakke forandringer og du nå er ekstra følsomt for slikt som gravid.

 

Hadde en kjæreste som gjerne ville at jeg og barna skulle flytte inn hos han og sønnen hans men om jeg sa noe om den minste forandring om så å flytte på en stol så kom det at det var hans hus og han som bestemte. En gang sa han til og med at exen mente at den fargen (soveromveggen) var perfekt så den ble ihvertfall ikke forandret. Jeg syntes nemmelig den var grusom og kunne ikke se for meg å skulle leve med den på veggen. Det endte med at jeg ga han beskjed om at han fikk be exen flytte inn igjen da, Og jeg ble boende der jeg bodde.

Jeg er ikke gravid med han og jeg valgte å avslutte for det ble for mye jeg som skulle ofre allt men det er en annen sak.

 

Det er vel ganske naturlig at han ikke er overlykkelig for barnet på dette tidspunkt da han føler det presset på seg men det betyr ikke at han ikke kan elske dette barnet like hyt og bli en god far når ting roer seg og han får litt tid på seg.

Hva med å bli der du er en stund til før du i hele tatt tenker på å flytte sammen med han.

Fortell han hvordan du føler det, skriv det ned til han om du føler du ikke får snakket ferdig i en samtale.

Barnet tar ikke skade av om dere bare er kjærester en stund til og ikke bor sammen.

Vær klar over at når dere flytter sammen blir det en stor omveltning du blir ikke bare mamma men stemor, samboer ja det er mange nye roller.

I tilegg til at du skal venne deg til å bo et sted du sånn du nå føler du ikke vil føle deg hjemme i.

Det er en slitsom omstilling og den blir neppe lettere om du flytter inn med usikerheten på om du vil dette i bakhodet.

[Anonym bruker]

Ja, du sutrer.

 

Du må gjøre det du vil selv, ikke sitte å skylde på en jævla depresjon. Da vet du ikke hva en depresjon virkelig ER.

 

Be mannen begynne å oppføre seg, og si at enten får han skjerpe seg og oppføre seg normalt eller så blir du boende for deg selv. Si til ham at du ikke er litt interessert i en sløv jævel som ikke gidder å engasjere seg.

 

Fader jeg blir provosert av sånne dørmatter som deg. Ta litt tak i deg selv for pokker.

[Anonym bruker]

For et svar!! Gud, så frekk du er!!! HI, overse disse kjerringene som sitter hjemme og er i dårlig humør og lesser det over på andre.

 

Kjenner et par stk som har hatt det på noenlunde samme måte. Mannen har barn fra før, og har ikke noe høyt ønske om et nytt. De har vært gjennom et brudd fra før, og sett hva der gjør med ungene og hvor kjipt det er. Så jeg skjønner på en måte at han ikke helt klarer å glede seg på samme måte som deg. MEN når barnet har kommet til verden har de virkelig vist ansvar og vært vidundelige pappaer til alle sine. Den ene venninna mi var først litt handlingslammet pga hans manglende engasjement, men så flyttet hun inn hos han likevel og gav forholdet en sjangse. Når hun var kommet innendørs, så opptrådte hun som om det var den største selvfølge at de sammen skulle planlegge framtiden, og hun spyttet inn penger inn i huset for at de skulle pusse opp slik at foholdene ble bedre tilrettelagt.

 

Anbefaler at du tar en seriøs prat med han og spør han om hvordan dere SAMMEN skal løse utfordringene. Ikke vis han at det i det hele tatt er et alternativ at du skal kjøpe deg noe eget.

 

Du har funnet deg en mann med baggasje, og det må du nok bare pent ta med på kjøpet. At du flytter inn der hvor x-en hans har bodd, har overhodet ingen betydning.

 

Lykke til! Alt kommer til å løse seg skal du se!

[Anonym bruker]

Takk for mange gode svar Ja, jeg er nok hormonell, og har muligens store for store forventninger til han. Vi elsker hverandre, men er ikke flinke til å prate sammen om de viktigste tingene i livet, jeg tar fort til tårene og han blir taus. Jeg har blitt kjempeglad i barna hans, og gruer meg ikke på noe måte å bo sammen med dem. Men kjæresten er lite villig til forandringer. Vi snakket så vidt om flyttingen før han dro, og da mente jeg at vi burde ha en oppryddning flere steder i huset før jeg kom med mine ting, og da så han bare rart på meg... Det virker ikke som han vil engasjere meg i huset. X'n hans satte jo igjen en del gammelt da hun flyttet ut, så i baderomsskapene står det jo fortsatt mange år gamle hårsprayer og parfymer. De mente han fortsatt kunne stå der, det kunne jo hende noen trengte feks. hårspray en dag.. Men da argumenterte jeg meg at jeg har jo med meg sånne ting (disse tingene er gamle og fungerer sikkert ikke slik de skal en gang med tanke på alder..), og at alle fritt kan bruke av de. Hun satte også igjen en del gamle 90 talls pyntegjenstander som hun helt sikkert ikke ville ha med seg fordi hun ikke syns de var fine, men slike ting mener han fortsatt skal stå der, for det er kjente ting for barna... Og hva er vitsen med 10 år gammle utvaskede sengeklær i skapet til enkeltdyner, når vi har dobbeltdyne? Spare på gamle minner? Huff, innser at jeg henger meg opp i detaljer, men jeg kan ikke se for meg å bo i ett hus der alt fortsatt preges av hans x ( 3 år siden hun flyttet ut da riktignok...) Jeg vil skape ett hjem for oss 2 og barna hans/vårt! Men får ikke noe spillerom.... Jeg er lidenskapelig opptatt av interiør, ryddeighet, organisering og å ha det fint i rundt meg, men jeg tror ikke han kommer til å gi meg rom til å leve ut drømmene mine...

 

HI

[Anonym bruker]

Høres slitsomt ut om han ikke kan se at ting må flyttes, det er da merkelig at han lar tingene hennes stå 3 år etter at hun har flyttet, spesielt at han ikke ser at du selvfølgelig ikke vil ha alle minnene til hans ex der og hva skal man med 3 år gammel hårspray liksom.

 

Jeg ville ikke flyttet inn om jeg ikke visste på forhånd at jeg fikk sette mitt preg på det som tross allt skal være mitt hjem, hadde ikke orket å bo i et hus der jeg skal være "gjest". Hvor det forventes at jeg tar min del av arbeidet med å holde det i orden og min del av utgiftene men jeg ikke skal ha noe å si på hvordan det ser ut og hva som finnes i huset.

 

Ta en alvorlig prat med han om dette før du velger å flytte inn, spør han om han ikke vil at du skal føle at det er ditt hjem og ikke at du er en gjest i hans hjem som han har byggd opp med sin ex.

Mannfolk ser karnsje ikke ting som vi gjør der og han ser ikke problemet så du får gjøre det klart for han.

Og om han ikke er villig til å la deg faktisk få gjøre huset til ditt hjem hadde jeg ikke flyttet inn heller.

Hvem pokker vil bo i et hus man ikke trives i.

Om du skal flytte inn skal du faktisk har rett til å sette dit preg på stedet. Mener ikke at man skal forvente å få ominrede hele huset, og sette allt på hodet men det er jaggu klart at du må kunne få fjenre pyntegjenstander og annet som ligger igjen etter henne. De kan fint settes i en ekse og legges opp på loftet eller i kjeller så barna kan få meg seg om de vil den dagen de flytter ut eller spør om barna vil ha noe av det på sine rom.