Trenger å lufte litt tanker om min familie...(langt)

[Anonym bruker]

Har siden jeg var 3 år vokst opp sammen med min mor og stefar. Gikk fint helt til de fikk felles barn når jeg var 9. Da ble jeg oversett og faktisk blitt mobbet av min stefar. Jeg har alltid blitt hakket på,blitt sett ned på og blitt truet noen ganger da det som regel har endt i at min stefar og mamma har begynt å krangle pga meg. Jeg har i to tilfeller også blitt slått av han. Det som gjør ekstra vondt er at min mor har blitt hos han til tross for hans oppførsel. Jeg ville aldri blitt om min mann skulle gjort noe sånt,for barna mine betyr alt for meg. Mine søsken får så mye skryt HELE tiden,spesielt når jeg er der også. De er hhv 23 og 20 år. En bor hjemme og en går på skole(skal bli advokat og det scorer selvfølgelig høyt siden jeg ikke har utdannelse). Da jeg har sagt at jeg ønsker å gå noe skole har jeg bare fått beskjed om at det klarer jeg ikke,for jeg er ikke smart nok,flink nok osv. Jeg er rett og slett i helt psykisk ubalanse etter å ha måtte tåle så mye dritt. Jeg begynner nesten å gråte når jeg får noe dritt slengt,særlig når jeg er hos min mor og stefar og han må være uenig i alt jeg sier og enig i alt mine søsken sier. Jeg tåler ingentlig lenger! Jeg synes på en måte at det må gå an å oppføre seg nå som jeg er over 30 år. Dette er faktisk så vondt at jeg har vurdert å ta livet mitt i ungdomsårene. Han slenger også dritt til meg om hvordan jeg oppdrar mine barn... Er så lei meg og sliten av dette at jeg nå vurderer å bryte all kontakt med min mor og stefar og søsken. Jeg orker ikke dette mer. Jeg har mange venner som støtter meg også min mann selvfølgelig da han også har blitt ganske så provosert av han. Mitt eldste barn har ikke villet vært med min mor,stefar og mine søsken på tur da han har fått mye kjeft av min stefar da

Mine søsken nok engang har kranglet med gutten min. (han er 12). Måtte bare få det ut,for dette har vært mange tøffe år som jeg nå kommer til å prøve å komme meg ut av ved å bryte all kontakt. Jeg bare må,for noe mer dritt orker jeg rett og slett ikke,og iallefall ikke til mine barn!!! Ble litt rotete,men takk til den som orket å lese dette.

[Anonym bruker]

Hei.

 

Jeg skjønner så absolutt åssen du har det. Har opplevd det samme, men ble ikke slått av min stefar. Men i 20 år har jeg opplevd å bli hakka på, mobba, blitt fortalt at jeg er feit, stygg, ingen vil ha meg, jeg er ikke god nok osv.

Han har kalt meg for ei jævla fitte foran ungene mine.

 

I fjor sommer fikk jeg nok, da sa han rett ut til meg: du er et stort problem for både meg og din mor.

Takk skal du ha xxx, vet du hva? ha et fantastisk godt liv, for det blir uten meg og ungene. så gikk jeg. Og siden har jeg ikke snakka med han.

Han reiser heldigvis en del, så de periodene han ikke er hjemme, så er jeg og ungene en del på besøk der, men i det han kommer hjem så er vi ikke der. MÅ jeg ned der, så reiser jeg alltid alene, uten unger, og jeg snakker ikke til han. Sier ikke hei en gang.

 

Føler du det er rett å bryte ut, så gjør det. det er vanskelig, men kan være godt for deg.

 

om du trenger noen å prate med så kan du sende meg en pm(bare si fra, så kan jeg signere med nick)

 

du er sterk, det her klarer du

 

stor klem

[Anonym bruker]

Dere er voksne nå. Kutt kontakten og spar barna deres for slik oppførsel og slike familie forhold. Det er faktisk en verdi som er viktig å gi barna sine, at man ikke tolererer å bli dårlig behandlet.

 

Jeg lurer litt på hvilken bakgrunn foreldrene deres har? Jeg kan aldri se for meg at mine foreldre kunne kallt noen for jævla fitte, særlig ikke fremfor barn. Jeg kan ikke se for meg at noen av deres venner kunne oppført seg slik heller.

 

Voksne mennesker oppfører seg ikke sånn. Rett og slett sjokka.

[Anonym bruker]

Vel, for å si det sånn så er stefaren min vokst opp i et veldig kristent hjem, så han har hatt en streng oppdragelse. Men er ikke så veldig kristen selv nå.

 

Mamma har aldri kalt meg for det, men hu satt å hørte på det, og hu har sitti å hørt på det i 20 år selv. blitt rakka ned på selv osv. Men gå i fra han? å neida. så mamma har vel tatt sitt valg, og det har jeg å. jeg velger å ikke ha samboeren hennes i mitt og mine barn sine liv.

 

Han er vel ikke helt god i hodet nei, men jeg kan lite gjøre med det desverre.

Men den dag i dag har jeg det bra litt dårlig selvtillitt, men den er på bedringensvei den også

[Anonym bruker]

Vet ikke selv hvordan det er, men har stått på sidelinjen og sett på hvordan min mann har hatt det i mange år.....Moren fikk en type etter skilsmissen, som til tider var fryktelig ufordragelig og ufin. Han likte aldri hverken min mann eller broren hans. Var veldig mye styr, og begge guttene har måttet tåle mye dritt. Min mann har også måttet slåss med stefaren, for å forsvare seg selv.

Han var voldelig mot moren, og hver gang han slo, heiv hun seg på telefonen til min mann og klagde og ba han komme.....

Hver gang heiv hun ham ut, så gikk det en liten stund, så var han tilbake igjen.

 

Min mann brøyt kontakten med sin mor, og de snakka ikke sammen på langt over ett år. Så ble jeg gravid, og da fikk vi litt kontakt igjen. Typen hennes er ute av bildet nå, men forholdet mellom min mann og moren hans er ødelagt. Han er mye gladere i min mor, som han sier....

 

Men slikt er fryktelig vanskelig. Vil råde deg til å kutte kontakten med dem begge, så får du se hvor mye moren din også er verdt....Dersom hun ikke bryr seg, er de ikke verdt din oppmerksomhet engang!

Bruk energi og tiden på de som er glad i deg, dvs. barna og samboeren din. Hans foreldre er kanskje av et annet kaliber, så de er greie å forholde seg til? Da trenger du ikke mennesker som bare drar deg ned.

 

Du kan jo også ta kontakt med en psykolog for å lufte tankene der. Vet det har hjulpet ei venninne av meg.

 

Lykke lykke til, er grusomt slitsomt å ha det slik. Men velg dem bort, av hensyn til deg selv og dine nærmeste:-))

[Anonym bruker]

Takk anonym som har oppvokst med det samme som meg. Husket ikke klokkeslettet du skrev på

 

Det er fryktelig tøft ja,men kommer nå til å gjøre som deg,nettopp å kun være der når stefar er borte. Prøver det først og ser hvordan det går. Men kjenner at jeg er litt bitter på min mot som har funnet seg i at han har oppført seg slik.

 

Han er høyt utdannet mann(begge foreldrene mine er det). Men han har så mye imot meg uten at jeg skjønner hva det kommer av:(

Skal ikke la mine barn oppleve at han behandler meg slik mer,det er helt sikkert.

 

Tror nok han bare er syk i hodet sitt faktisk. Ingen av mine venner liker han,hadde sjeldent besøk når jeg var yngre.

Tusen takk anonym,Hjelper å vite at man er flere,selv om jeg ikke ønsker at andre skal ha vært/være i samme situasjon.

 

 

[Anonym bruker]

Det er veldig tøft, og jeg har gått mange runder med meg selv, tanker og følelser.

 

Jeg er å litt bitter på min mor, og det har jeg sagt til ho. Syns det er dårlig at ho har sitti der å sett på og godtatt. Men hun er min mor, og det kommer hun alltid til å være. men forholdet oss i mellom kommer aldri til å bli det samme desverre.

 

Er sånn her også, alle likte han(nesten alle) helt til jeg fortalte min versjon, og hvorfor jeg var som jeg var, da plutselig så de det, og ingen av mine venner liker han nå. Jeg er veldig skeptisk til å la min nye kjæreste møte han og jeg har også sagt fra til han at når han skal møte mamma, så vil jeg helst at stefaren min ikke skal være hjemme.

Min stefar er også høyt utdanna, og derfor forventer han at alle andre også skal være det, er de ikke det, så er de ikke verdt en dritt.

 

 

Ja, er godt å være flere, selv om jeg heller ikke ønsker at noen andre skal oppleve det samme. Men er godt å dele erfaringer, og få forståelse. kanskje noen råd og tips, men mest av alt, snakke med noen som har det sånn.

 

Ps: jeg ba han om å dra til helvete å bli der og gjett om det var en god følelse å bare si det, og virkelig mene det.

[Anonym bruker]

syns at du skal kutte kontakten helt, slik at du slipper å møte stefaren din. det må da gå an at du bare møter moren din og søskene dine. hvis du ikke syns det er hyggelig heller så kutt ut de og. du bør gjøre dette for å ikke bli så plaget, det fører ingen ting bra med seg. noen folk har man det rett og slett bedre uten. hvorfor han gjør dette er vel for å føle seg bedre enn deg, at han hever seg på beksostning av deg, eller at han har mye aggressjon som går ut på deg, at du blir buffer, ventilator, familiens hakkekylling. noen folk lar all dritten sin gå utover andre.

[Anonym bruker]

Kjære deg!!

Disse menneskene forjener ikke et sekund mer av din id og oppmerksomhet!! Du må bryte helt. Om din mor etterhvert tar til fornuft er jo det bra, men det får være opp til henne nå. Du har gjort nok.

Bare send en melding og si at du etter flere års mobbing av familien treker deg tilbake.

 

KLem!

[Anonym bruker]

Takk til deg anonym som også nevnte psykolog. Tror faktisk jeg skal gjøre det da jeg kjenner at jeg har ett behov for å jobbe meg gjennom de tingene jeg har blitt utsatt for. Jeg blir kvitt problemet om jeg kutter kontakten,men jeg må også komme over alt jeg har måttet tåle. Kjenner jeg hele tiden er så lei meg,sint osv. Tusen takk til alle dere som har tatt dere tid til å lese dette,kjenner at det hjalp å få ut litt.

 

Og til deg anonym som skrev det 1 innlegget om samme problem,vær glad du har kommet deg ut av det! Skjønner at selvtilliten ikke er på topp hos deg heller,man blir nesten ødelagt av sånn behandling hele livet. Er nesten værre enn fysisk mishandling(har jo opplevd litt av det også). Utrolig hvor mye en person kan gjøre så mye vondt:(

 

Til deg anonym som har sittet og sett på hvordan samboeren Din har hatt det,skjønner jo også hva jeg prater om. Og enig i at det bare er å kutte kontakten. Skal ta rådet om å få time hos psykolog og se hva han/hun sier. Kommer også til å bryte all kontakt med min stefar og ikke være hos min mor når han er hjemme.

 

[Anonym bruker]

Noe jeg har hatt god erfaring med er tankefelt terapi. Det hjalp veldig, og det er vel grunnen til at jeg har blitt så sterk.

 

Håper du å klarer å komme deg ut av det, han fortjener ikke din tid, og du og din familie fortjener ikke å ha det sånn. DU fortjener å ha det bra.

Skal ikke si at det er lett å bryte ut sånn, jeg mista mine tre mindre søsken, ikke helt men delvis.

Men livet er blitt mye mye lettere.

Har du en god venn du kan stole på så snakk, eller skriv(det har jeg begynnt med)

 

Eller si fra, så kan du snakke med meg også

 

klem

 

annonym som har det som deg

[Anonym bruker]

Takk anonym som har det som meg:) Har bestemt meg for å kutte kontakten med han enn så lenge. Besøk til mamma og søsken vil det bli mindre av også selv om han ikke skulle være hjemme. Jeg har fått time hos psykolog allerede neste uke,så håper jeg kan få begynt prosessen med å bearbeide det som har skjedd opp igjennom årene for så å gå videre. Gleder meg til å bli like sterk som deg! glad det har blitt mye bedre for degog håper om ikke altfor

Lenge så er jeg der du har kommet i dag!

 

Stor klem til deg

[Gjest Antarctica]

Jeg syns faktisk det er din mor som aller mest har sviktet deg, og jeg skjønner ikke at hun fortsatt er der, og på en måte "forsvarer" et valg som har gått ut over ett av hennes barn i så stor grad.

 

Konflikter omkring stefar-rollen, og skadelig atferd (slik jeg så det) fra min samboer overfor sønnen min, var langt på vei med på å slå spiker i kista i det forholdet jeg var i for noen få år siden. Selv om jeg har to yngre barn med den mannen, gikk vi fra hverandre. Jeg kunne ikke unngå å komme i konflikter med ham omkring det jeg syns var uakseptabel atferd mot en 7,- 8,-9-åring. Han kunne bl a stå utafor dodøra og brøle "PSYKO!" fordi han ikke syntes gutten gjorde seg fort nok ferdig...

 

Syns du gjør rett i å kutte kontakten. Og jeg syns godt du kan fortelle din mor hvorfor du gjør det, og på hvilken måte hun er delansvarlig i at denne relasjonen er blitt destruktiv for deg. Det fins ingen unnskyldninger for sånt; DU har i alle fall ikke skyld i det - de var voksne og kunne ha etablert noe godt for lenge lenge siden.

[Anonym bruker]

Plashla: Takk! Skulle ønske min mor var like sterk og gått hun også,da hadde jeg kanskje hatt det bedre med meg selv i dag. Har blitt så tøft at jeg gråter veldig mye og er veldig lei meg ofte. Har snakket med min mann i dag og han er helt enig i at det kan være lurt å snakke med en psykolog,så gleder meg til min første time der. Mannen min er ikke akkurat objektiv i saken så er liksom ikke så lett å prate med han da han helst bare kunne tenkt seg å banket stefaren min. He he

 

Jeg orker rett og slett ikke å ta imot mer dritt. Dette går utover mine barn også som støtt og stadig opplever at jeg knekker sammen og gråter for alt og ingenting. Takler rett og slett ikke at noen sier noe "negativt" til meg lenger. Skal ta en prat med min mor også,men må bare få tatt noen timer hos denne psykologen og få ut litt og ikke minst lære meg til å håndtere situasjonen og sakte men sikkert bygge opp selvtilliten min.