glad..men ensom...

[Anonym bruker]

Jeg er kommet i uke 29..har vært alene igjennom hele svangerskapet.

ble gravid ved en kort romanse,som gikk dundas rett etter at jeg da ble befruktet..og han tok valget om å ikke ha noe med oss å gjøre..Noe som nå er helt greit..

Har igrunn en del venninner i samme omgangskrets som også er gravide..med termin både før og etter meg..

Gleder meg veldig til min lille knupp skal komme til verden..alt er klart og alt står bare å venter...

men hver kveld når jeg legger meg og jeg kjenner spark og masse liv,så triller tårene..er så redd for at dette skal bli for hardt for meg,at jeg ikke skal mestre det...Tross gode nære venninner som også er gravide...så klarer jeg da ikke å prate med dem om dette..for jeg har i deres svangerskap vært deres støtte og oppmuntrer...

Livredd

[Anonym bruker]

Heisan:) Ville bare si at du er kjempe tøff og dette greier du;) Kjenner jeg får klump i halsen av at du er ensom, noe som ikke er så rart. Har alle de gravide veninnene dine kjæreste som stiller opp, blir det vel ikke noe bedre. Vet ikke bf sine grunner til å ikke ville delta overhodet, men det er synd! Det er han som går glipp av noe stort!!!

 

Det er heeeelt naturlig å være redd, skulle bare mangle;) Det er gjerne et godt tegn for da vet man at man gjør sitt beste og mer kan man ikke kreve:)) Husk om du er ensom nå så vil du snart ha et lite nurk som elsker deg uansett! Og viktig å benytte deg av familie. Vet ikke ditt forhold til egen mor, men dette er kanskje en god anledning til å ha en skikkelig jente prat.? Fortelle om ensomheten rundt det å være gravid, hva du frykter i fremtiden. Håper dette var litt oppmuntrende i hvertfall:-p Ha tro på deg selv! Stooor klem fra meg;))

[Anonym bruker]

tusen takk for ett oppløftende innlegg..Kjenner jeg fikk ett smil om munnen nå..:)

Barnefar er ikke villig til å delta siden han mener at han ikke er faren til barnet,lagd ett rent "helvete" for meg siden jeg kom med nyheten.så han nekter kontakt og samvær med oss begge..Noe som var veldig sårt i starten,men nå syns jeg det er like greit...Hadde vel ikke klart å forholde meg til han nå etter alt han har gjort og sagt..

Men som du sier; han som går glipp av noe stort!!

 

Ja alle mine nære har sine "bedre halvdeler" å støtte seg på..kun jeg som er alene..

Har forsåvidt ett veldig bra forhold til min mor,men når jeg kom å fortalte at jeg var gravid,var det hun som tok dette negativt..helt frem til jeg var 4 mnd på vei,da forandret hun seg..så jeg har strevd for å bevise at dette er noe jeg fikser..så det å komme nå og fortelle at jeg rett og slett er livredd tar jeg som ett nederlag:(

 

Men igjen,tusen takk for ett innlegg fra deg..Godt at noen "forstår" :)

[Anonym bruker]

Hei meg igjen;-P Ikke ta det som et nederlag at du går til din mor, husk at det å føle seg ensom i svangerskapet ikke har noe med om du klarer å være mor eller ikke;) Noen ganger er vi bare små jenter igjen og bare vil ha en mamma som klemmer oss og sier at alt kommer til å gå bra;) Og det gjør det:-)) hvis ikke er det jo bare å bruke dette forumet som en støtte;) Klem igjen