Neon som har erfaring med menn med personlighetsforstyrrelser/psykopater?

[Anonym bruker]

Jeg møtte en mann for en knapp mnde siden, han er ekstremt sjarmerende og vet nøyaktig hva han skal si for å smigre deg. Vi møttes noen ganger, men jeg følte hele tiden at det var noe som skurret. Han virket som han hadde relativt dårlig selvtillit på samme tid som han var den "tøffeste". Til og med søstra hans sa til meg at han ikke var snill og at jeg burde holde meg unna han. Hun va ganske beruset da hun fortalte det, i tillegg til at han fortalte meg så masse om henne etterpå at jeg trodde på han.

 

Etter en kort stund "dumpet" han meg - for så å krype tilbake noen dager senere. Jeg tok han tilbake igjen og valgte å gi han en ny sjanse. Vi har det kjempe koselig når vi er alene, og han er virkelig nydelig. MEN sist gang møttes vi ute etter å ha vært i bursdag. Han virket til å være sykelig sjalu og trakk seg plutselig unna meg. Jeg forsto ingenting og prøvde å snakke med han til ingen nytte. Det hele endte i den verste krangelen og jeg ble totalt svartelistet hos han.

 

I ettertid har jeg fått hørt en del om han, at det søsteren sier er sant og at han ikke er god i det hele tatt. Fikk høre at han var det nærmeste en psykopat denne personen kjente. Har fått høre at han har et ekstremt behov for bekreftelse, sykelig sjalu og meget kontrollerende.

 

Det jeg frykter nå er at han skal komme tilbake igjen, for på samme tid som jeg stoler på det andre sier, så liker jeg han. Er veldig rart, men er nå en gang sånn at hjertet og hodet ikke samarbeider. Finnes det noen fare for at jeg plutselig hører fra han igjen etter at han mer eller mindre har lagt meg for hat? Hvordan opererer slike mennesker? Vil helst vite hele historien din slik at det blir lettere å å være konstruktiv om han skulle komme tilbake igjen.

[Anonym bruker]

hm ja ikke lett å si.

 

splitt og hersk?

 

helt umulig å gi noen råd, for alle blir jo rare i den datingen,,,

men, hva føles riktig for deg?

er denne oppførslen han har hatt til nå noe du tolererer eller forstår?

 

hadde nok hvis jeg var deg sett meg om etter noen annen, datet noen fler, få han ut av hodet, er så mange der ute;) fint å finne seg en stabil mann;)

sitter man bare alltid igjen som et spørsmålstegn etter å ha hatt en date med en mann så er min erfaring at det aldri er bra. sier noe om nivået den personen er vant med å kommunisere på, hvorfor gjorde han det, sa det, blablabla, noen drittsekker der ute, ikke vær naiv, ta ting for det de er.

 

[Anonym bruker]

Jeg har vært i et forhold med en psykopat for endel år sia. Vi ble kjekt helt tilfeldig på en cafè, han tok kontakt med meg da jeg satt alene å koste meg med kaffe og leste avisen. En singel kvinne tidlig i 20årene blir jo lett litt sjarmert når en høy, mørk og kjekk man rundt 30år spør om han får slå seg ned midt på høylys da og atpåtil kling endru.

Han flørtet åpenlyst med meg fra første øyeblikk og spurte etter vi hadde presentert oss og småpratet litt om jeg var singel og om jeg kunne tenke meg å bli med ham ut på en bedre middag en kveld jeg var ledig. sa jo selvsagt ja til det og vi utvekslet mobil nr og avtalte at vi skulle avtale nærmere over mobil.

Da jeg kom hjem senere på ettermiddagen så hang det en bukett med roser og liljer på ytterdøren min med et kort der det sto: Tusen takk for en hyggelig formiddag, jeg gleder meg til å treffe deg igjen. Hilsen....

 

Jeg ble jo oppe i skyene, dette var jo sånt man ser på film! Noen kvelder senere skulle vi på date, han kom å hentet meg og vi dro til byens fineste resturant, der sto det en enorm bukett med roser på det beste bordet, vi bestilte en nydelig 3 retters og senere gikk vi ut å danset. Han fulgte meg så hjem og dro til sitt. Jeg var overbevist om at dette måtte være verdens mest fantastiske mann, ikke prøvde seg enda han spanderte og var så romantisk.

På vår tredje date tok han meg med på hotell i en annen by, da gikk vi steget ut og han var en utrolig elsker, jeg følte meg som verdens heldigste, høy, kjekk, rik, romantisk, fantastisk i sengen og så voksen, kunne jo ikke få bedre mann enn det vel?

 

Etterhvert som tiden gikk begynte han å vise litt andre sider, små drypp om familien, leiligheten, vennekretsen, han forsøkte på en måte å isolere meg, jeg hadde jo et barn fra før tross alt i tillegg og han viste etterhvert irritasjon over at jeg ikke kunne droppe alt jeg hadde i armene for å være med ham rundt hele tiden på turer og middager. Klestilen min var heller ikke bra nok, så han skiftet mer eller mindre ut hele garderoben min, jeg skulle gå ultrasexy innendørs og mer tekkerlig kledd ute blandt folk. Han virket sykelig opptatt av sex etterhvert, det var alle mulige stillinger og varianter, ikke alt jeg følte meg komfortabel med heller, men jeg prøvde å strekke meg.

 

Når han var ute i forettninger så følte jeg at han alikevel passet på, fikk ved en tilfeldighet vite via en bekjent at mannen hadde ringt rundt å spurt om folk hadde sett meg ute, synes også det var rart at han alltid ringte hustelefonen min før han ringte meg på mobil. Spurte alltid hvor jeg var og hvem jeg var sammen med, om jeg hadde had besøk osv.

Jeg ble etterhvert lei, følte han alltid hakket på meg og sønnen min, magefølelsen var ikke god for å si det slik så jeg sa til ham at jeg trengte en pause. Da klikket det totalt og han ropte og skrek til meg, sa at jeg aldri kom til å finne noen bedre enn ham og at jeg hadde å være takknemlig for alt han hadde gjort for meg. Jeg ble redd, særlig da han tok tak i overarmene mine, så etterpå merker etter fingrene hans. Men der gikk min grense, viste at hvis jeg ikke kom meg ut av dette så var dette kun starten og at han nok var i stand til mer enn dette. I lang tid drev han å kjørte forbi leiligheten min på kveldene, satt i timesvis, ringte og la på, snakket stygt om meg til andre og regelrett forsuret livet mitt skikkelig. Men med tiden traff jeg en annen mann som ikke brydde seg om skyggen min som vi kaller ham, han er der innimellom og sender meldinger, sniker litt. Men vi er ikke redde og orker ikke bry oss.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke så mye om slike, men jeg kan tenke meg til at det er en viss risiko for at han kommer tilbake når han vet at du har dårlig samvittighet eller gitt uttrykk for anger. Tenker at det blir litt splitt og hersk.Han lar deg tro at han er helt borte pga din oppførsel, for så å komme tilbake enda en gang når du er enda litt mykere enn gangen før.

 

Hva tror dere andre? Jeg vet som sagt ikke så mye om dette, så du må bare ta det jeg sier med en klype salt.

[Anonym bruker]

Ikke gå inn i dette forholdet, du kommer til å angre.

[<3 Baby 11+12]

Ja min "eks" stefar er psykopat.

Min mor var sammen med han i 10 år, til hun tilslutt ble så redd og ødelagt at hun turte å ta meg og mine to søsken med å rømme.

 

Hun ble innlagt på krisesenter, vi var i skjul hos min onkel.

Rabla helt for han, han sendte mld/ringte hele familen vår hele tiden, skulle drepe oss hele gjengen. Noe han nesten klarte mange ganger.

 

Han fikk besøkforbud(noe som ikke hjalp), han kom inn til oss på natta og prøvde å drepe mamma og ungene sine(jeg har en annen far). (Dette skjedde forresten MANGE ganger) Jeg og mamma hadde voldsalarm- så fikk varsla politiet med en gang. Så heldigvis har vi det bra alle sammen den dag i dag.

 

Forresten ble han tvangsinnlagt på psykiatrisk mange ganger.

 

Du må aldri ALDRI bli sammen med en slik mann, han kan love deg det beste, men er garantert det verste du gjør i hele ditt liv.

 

[Anonym bruker]

Hold deg langt unna!!!!!

 

Historien min er heller tragisk. Forloveden til min mor, som virkelig er psykopat.. drepte min bror.

RIP

[Anonym bruker]

Takk for seriøse svar. Uff, jeg kjenner at jeg blir skremt når jeg leser erfaringene deres, men på samme tid så er det noe inni meg som sier at de som har fortalt meg om han sikkert bare overdriver og at han ikke er så ille som de skal ha det til. Men det er kanskje normalt at man bagatelliserer det, eller? Jeg føler meg egentlig helt rar om dagen. For jeg savner han og jeg tenker på han stort sett hele tiden, og jeg lurer på om han gjør det samme osv. På samme tid er jeg glad for at det ikke gikk lengre og at jeg slapp å måtte "kjempe" meg ut av det. Får bare håpe at han holder seg unna, for da slipper jeg å ta noe standpunkt i det mer.