har lyst til å klage over livet mitt....

[Anonym bruker]

 

Sitter dagsventende med min andre sønn og kjenner på at livet mitt ble ikke akkurat slik jeg hadde lyst at det skulle bli.

 

Jeg er sammen med en mann som er snill og god, men har mange negative sider med seg. han har måttet lære på den harde måten ganske mange ganger, og har tatt mange naive beslutninger i livet sitt. Det har vært slutt med oss tidligere pga at jeg såg nettopp dette, men ble sammen med han igjen fordi jeg trodde han hadde blitt voksen. Da ble jeg gravid med første, siden har det ballet på seg. Han har rotet seg opp i mye unødvendige inkassoer og betalingsanmerkninger fordi han har lukket øynene for virkeligheten.. Uten å være åpen med meg om det fordi han ville skjerme meg sier han. Det resulterer i at når vi ville ha lån på hus så var de veldig skeptisk i banken pga tillit og vi hadde skikkelig vanskelig med å få det gjennom.

Endelig fikk vi kjøpt drømmehuset som vi skulle pusse opp... så snart vi fikk solgt leiligheten så kunne vi pusse opp og kose oss, men når vi satt på 2 huslån så sier det seg selv at det er trange kår! Vi får ikke solgt, og min samboer presterer å si opp jobben sin. Fordi han er lei, og det gikk dårlig i bedriften da. han hadde fått et muntlig useriøst tilbud fra en annen jobb, det stolte han på. Dette jobbtilbudet trakk seg, så han sitter igjen uten jobb. Går til Nav og spør om han kan søke dagpenger, nei der kan han ikke søke før på nyåret (siste arb dag var 30.11.10), noe som ikke stemte. Han søker på nyåret og får vite at han har 8 ukers karantene på dagpenger, så han får ingenting utbetalt i des, jan, feb! Sier seg selv at med 2 huslån som vi i utgangspunktet ikke kunne betjene, så sliter vi strerkt økonomisk. Jeg må ta hånd om økonomien vår med jernhånd, og fortelle han hva han ikke får kjøpe og sånn... Han gjør det jo ikke selv, sier bare jammen vi må jo unne oss noe??? Jammen, vi har jo ikke penger til å unne oss noe for!

Mannen har ikke fullført utdannelsen sin, så han har i bunn og grunn ikke så mye å stille opp med i jobbsøkingen....Han får avslag på avslag.....

Han sitter hjemme om dagene med meg som er dagsventende og "suller" hele dagen.... orker såvidt å gå tur med hunden! Huset er bomba, og det burde det da ikke være med to voksne hjemme hele dagen??? Føler jeg stamper i ei grøft..... Hadde jeg ikke hatt alle forpliktelsene rundt han hadde jeg gjort det slutt igjen, fordi jeg orker ikke alle ulempene som han fører med seg. Men vi har 1 og snart 2 barn, 1 hund og 2 huslån sammen..... Det er ikke så enkelt!

 

Er det jeg som er stygg og tenker disse tankene? Vet jo at penger ikke er alt og sånn, han er jo lei seg for alt som har skjedd og anger.... men hvor mange ganger skal han gjøre dumme ting som går ut over oss andre i familien?? Jeg har vært kraftig deprimert i dette svangerskapet pga all ustabiliteten... han prøver så godt han kan å støtte og sånn men, det bringer ikke penger i kassa akkurat! Regningene bare siver inn, og vi har bare 1 lønning! hjelp!