Hvordan andre opplever å være gravid!

[elias30]

Hei medsøstre!

Jeg sitter her med en overhengende forventning fra andre om at jeg skal være ekstatisk og stolt gravid. Her forleden var jeg innom jobb og en kvinne spurte om hun kunne seg magen min, jeg sa nei.....ikke fordi jeg føler meg stygg men fordi det er uvant å plutselig ha en mage og ikke minst at folk rundt meg ser på meg annerledes. Når jeg prøver å forklare venner og familie at vi ikke ønsker så mye babyprat så er det ikke fordi vi ikke er glad og stolt over dem som skjer med fordi vi synes at det å være gravid er privat. Vi har familie som er utolmodig og klare for å spre nyheten, men vi sier blankt nei på det grunnlag at vi har slitt i 2 år med å få det til og nå er vi endelig 16 uker. Noen forventer at vi skal si det ved uke 12 og et familiemedlem sa nylig at nå kunne vi jo si det fordi vi var over den kritiske fasen, men vi blir provosert over hva andre ønsker og føler for oss. Hadde det ikke vært for at jeg var så dårlig så hadde ikke nærmeste familie eller andre visst noe før ultralyd i uke 19.

Vi høres kanskje gammeldagse ut og kjedelige siden vi ikke ønsker å dele gleden med alle andre, for oss har dette vært en lang prosess og vil vil så gjerne ha forståelse uten å måtte forklare og unnskylde oss hele tiden for det valget vi har gjort med å ikke åpenbare for alle at vi er gravide, men det er vanskelig å få aksept for. En annen ting er at jeg opplever at min kropp blir allemannseie og folk som vet skuler mer på magen en dem gjør på meg, derfor gjemmer jeg meg i vide klær.....jeg blir rimelig provosert av dette. Noen har sagt til meg at jeg ikke trenger å ta opp kampen for slik vil det være hele svangerskapet, men jeg ønsker å ta et lite opprør og si til folk rundt meg hvordan jeg opplever graviditeten fra andre. Ja, noen vil kanskje tenke at jeg er hårsår eller noe sær, men det er min kropp, mitt svangerskapet og mitt liv, hvorfor skulle ikke jeg får lov til å sette grenser for meg og min kropp. Jeg vet om flere som har hatt det slik som meg men som ikke tør å si i fra, jeg kjenner at jeg må....da mener jeg ikke å såre noe, men jeg vil markere hvordan jeg har det og hva som føles ok for meg og ikke.

Jeg lurer litt på hvordan dere andre har det, om noen vil dele litt erfaringer med meg og evnt. tips med tanke på å "angripe" omverden:-)

[elias30]

Dytter på denne!!

[Minifrøken]

Jeg kjenner meg igjen i mange av de tingene du nevner. Vi er en litt annerledes situasjon i den forstand at jeg har blitt gravid på første forsøk begge gangene, men jeg har full forståelse for at du føler dette er noe privat mellom dere to som dere selv vil ha styring på når skal deles med omverdenen. Jeg mener at familie forøvrig bare må respektere at sånn ønsker dere å ha det selv om de selv er "sprekkeferdige" og har lyst til å dele det med verden. Jeg merker stor forskjell på meg selv fra første graviditet og til denne; første gangen syntes jeg det var kjempestas og pratet gjerne med folk om det hvis de spurte, mens denne gangen er jeg mye mer privat av meg, kanskje spesielt overfor folk på jobb. Jeg har ikke lyst til å dele like mye denne gangen, og vil helst ikke prate så mye om graviditeten og alt det som hører med (jeg er akkurat like glad for å være gravid denne gangen, må bare si det )

 

Når det gjelder familie så er mine foreldre og søsken opptatt av det som skal skje, og jeg prater en del med dem om det, men det blir mest på mitt initiativ og det synes jeg egentlig er veldig godt Mine svigerforeldre er det ganske annerledes med, de spør veldig lite og vil egentlig ikke snakke så mye om det som skal skje i det hele tatt, noe jeg tror har litt sammenheng med at kanskje spesielt svigermor synes at vi får nummer to for tidlig (dette vet jeg fordi de har sagt det til oss). Det blir 2,5 år mellom barna våre. Det opplever jeg som mer trist, at på grunn av at vi ikke får dette barnet når de mener vi burde gjøre det, så ønsker de heller ikke å høre noe om det.. det skal sies at de er kjempeflinke besteforeldre og jeg er helt trygg på at det blir veldig stas når nestemann først kommer

 

Jeg blir også oppgitt over kollegaer som skal ta på meg for enhver pris, og å merke at jeg er ikke lenger en vanlig kollega, men en gravid kollega som blir behandlet annerledes. Det er jo godt å vite at folk har omsorg for meg og vil ta vare på meg, men samtidig så ønsker jeg også å bli behandlet som alle andre.

 

Jeg har på sett og vis slått meg til ro med at når man er gravid så er det visse forventninger som med en gang kommer, og har egentlig ikke gjort noe særlig "opprør" mot dette annet enn at jeg kanskje skifter tema dersom jeg synes det blir for mye prat, og ikke tar initiativ til å fortelle så mye selv. Jeg vil nødig såre andre med min måte og være på, for det ligger jo en god mening bak så jeg prøver å leve med at jeg kanskje må dele mer av meg selv i denne perioden enn det jeg egentlig ønsker, fordi at det er sosialt forventet. Har ikke så mange gode tips til hvordan du kan angripe omverdenen, men jeg synes du er i din fulle rett til å si ifra hva du ønsker og ikke. Ulempen er jo kanskje at fok blir lei seg, så det er jo nesten noe du må vurdere hvorvidt du tror vil bli et problem. Er det mer akseptabelt for deg å leve med at folk blir såret/skuffet, men du får satt tydelige grenser, eller skal du finne deg i at grensene dine blir overskredet, men du unngår konflikter med omgivelsene dine.. den er ikke enkel! Håper du får en fin opplevelse av graviditeten resten av tiden uansett! )

[Minifrøken]

Jeg kjenner meg igjen i mange av de tingene du nevner. Vi er en litt annerledes situasjon i den forstand at jeg har blitt gravid på første forsøk begge gangene, men jeg har full forståelse for at du føler dette er noe privat mellom dere to som dere selv vil ha styring på når skal deles med omverdenen. Jeg mener at familie forøvrig bare må respektere at sånn ønsker dere å ha det selv om de selv er "sprekkeferdige" og har lyst til å dele det med verden. Jeg merker stor forskjell på meg selv fra første graviditet og til denne; første gangen syntes jeg det var kjempestas og pratet gjerne med folk om det hvis de spurte, mens denne gangen er jeg mye mer privat av meg, kanskje spesielt overfor folk på jobb. Jeg har ikke lyst til å dele like mye denne gangen, og vil helst ikke prate så mye om graviditeten og alt det som hører med (jeg er akkurat like glad for å være gravid denne gangen, må bare si det )

 

Når det gjelder familie så er mine foreldre og søsken opptatt av det som skal skje, og jeg prater en del med dem om det, men det blir mest på mitt initiativ og det synes jeg egentlig er veldig godt Mine svigerforeldre er det ganske annerledes med, de spør veldig lite og vil egentlig ikke snakke så mye om det som skal skje i det hele tatt, noe jeg tror har litt sammenheng med at kanskje spesielt svigermor synes at vi får nummer to for tidlig (dette vet jeg fordi de har sagt det til oss). Det blir 2,5 år mellom barna våre. Det opplever jeg som mer trist, at på grunn av at vi ikke får dette barnet når de mener vi burde gjøre det, så ønsker de heller ikke å høre noe om det.. det skal sies at de er kjempeflinke besteforeldre og jeg er helt trygg på at det blir veldig stas når nestemann først kommer

 

Jeg blir også oppgitt over kollegaer som skal ta på meg for enhver pris, og å merke at jeg er ikke lenger en vanlig kollega, men en gravid kollega som blir behandlet annerledes. Det er jo godt å vite at folk har omsorg for meg og vil ta vare på meg, men samtidig så ønsker jeg også å bli behandlet som alle andre.

 

Jeg har på sett og vis slått meg til ro med at når man er gravid så er det visse forventninger som med en gang kommer, og har egentlig ikke gjort noe særlig "opprør" mot dette annet enn at jeg kanskje skifter tema dersom jeg synes det blir for mye prat, og ikke tar initiativ til å fortelle så mye selv. Jeg vil nødig såre andre med min måte og være på, for det ligger jo en god mening bak så jeg prøver å leve med at jeg kanskje må dele mer av meg selv i denne perioden enn det jeg egentlig ønsker, fordi at det er sosialt forventet. Har ikke så mange gode tips til hvordan du kan angripe omverdenen, men jeg synes du er i din fulle rett til å si ifra hva du ønsker og ikke. Ulempen er jo kanskje at fok blir lei seg, så det er jo nesten noe du må vurdere hvorvidt du tror vil bli et problem. Er det mer akseptabelt for deg å leve med at folk blir såret/skuffet, men du får satt tydelige grenser, eller skal du finne deg i at grensene dine blir overskredet, men du unngår konflikter med omgivelsene dine.. den er ikke enkel! Håper du får en fin opplevelse av graviditeten resten av tiden uansett! )

[Alida*Englebarn]

Hei!

Det er viktig å sette egne grenser, min kropp er min kropp og all mulig dikking på en gravid fordi det liksom er allemannseie er jo ikke greit for alle. Det spørs vet hvor vår intim-sone er og hvor mye oppmerksomhet vi ønsker. Vanskelig å si fra noen ganger og en blir overkjørt..

 

Jeg har opplevd folk som sier de gjerne vil passe barnet, strikke til barnet, være gudmor,,,min søster forlanger å være med på fødsel og datteren ønsker å være gudmor. Jeg kan ikke svare ja på alt, jeg har rett og slett ikke tenkt over alt folk kommer med, men velger å tro det er av beste mening og entusiasme:-)

 

mye rart og plutselig er man synlig på andre måter enn vanlig....

[Prinsesse2_på_vei*Fødeklar*]

Hm jeg kan ikke kjenne meg igjen av noe av det du skriver men tror nok det er mange som føler det slik som deg. Her derimot fortalte vi det allerede i uke 8 selvom jeg hadde en SA for under et år siden. Vi fortalte det kun til familie da og etter en ultralyd, men jeg er alltid så stolt at jeg MÅ bare si det til familien.

 

Når det gjelder magen så er jeg kjempestolt over den. Kler meg ofte i tettsittende klær slik at den synes enda bedre. Nå er jeg ganske ung da, 21 og venter nr 2, så får jo en del merkelige blikk når jeg går med mage og to åringen min, men hvorfor bry seg om hva andre tenker?

Det eneste jeg misliker må være når flk faktisk vil KJENNE på magen..! DET blir for privat spør du meg.

 

Ellers så vil jeg bare si at det er jo din kropp, og din graviditet og det er dere som velger når dere vil fortelle omverden at dere venter barn, og det er mange som venter til uke 19:)

[elias30]

Takk for langt og fint innlegg. Kjenner jeg blir skuffet og lei meg på deres vegner når det gjelder svigerforeldrene dine, tenkt å ha den holdningen at det er for tett mellom barna...det er 2 år og 2 mnd mellom meg og min bror, det tenker jeg er helt vanlig......Håper dere klarer å heve dere over det?

Synes det er fint å lese dine tanker rundt innlegget mitt. Det hjelper å lese hva andre har på hjerte for å få et mer nyansert syn på temaet mitt. Nå er jeg tilfeldigvis i hjembygda og blir disponert for spørsmål, blikk og diverse invendinger som er velmenende....jeg prøver så godt jeg kan å ikke bli provosert, jeg har nok piggende ute alt for mye, blir liksom litt passiv aggresiv.....min mor er faktisk litt redd for å ta opp temaet graviditet ( kjenner henne så godt så det ser jeg på henne) og det er ikke slik jeg vil ha det. Jeg tinte opp litt med tanke på temaet i går kveld.........

Min mann har sagt det så fint til meg at jeg er den styrende part i disse samtalene og diskusjonene. Han har sagt at jeg er flink til å snakke for meg og en mester i styre unna for mye graviditet og babysnakk så jeg får ta han på ordet og tenke at det er min måte å mestre det på......jeg kan styre unna mye med bare å flytte fokus, da er det heller ikke så mangen jeg sårer vil jeg tro:-) Vi har også en regel i familien at han tar seg av sine og jeg mine....dem er litt mer hektiske på hans side og vil veldig innvolveres i svangerskapet ( noe som for meg er litt unaturlig). Min mann har sagt til sin familie at dem bare må spørre han men at han må få velge hva han vil svare på, noe dem tar relativt greit.

Akk ja sann, en får det ikke alltid som en vil! Det hjelper lå lese hva andre syns og mener om temaet, så jeg takker igjen for at du tok deg tid til å skrive ned dine synspunkter:-)

[elias30]

He he...det er helt sant at en plutselig blir synlig på en helt annen måte:-) godt sagt!!

[elias30]

Takker for svar og også innblikk i den andre siden om jeg kan si det slik prinsess2_på_vei.....fint å høre om andre som opplever det annerledes en jeg selv gjør:-)

[<3 Mamma til Birgitte&Lucas <3]

Jeg er kjempe stolt over magen min, folk kan kikke så mye de vil At familie og venner snakker om min graviditet gjør med ikke noe i det hele tatt. Jo mer snakk jo bedre syns jeg Men vi er jo forskjellige alle sammen:)

[DenTredje]

Jeg har noen av de samme følelsene som deg. Jeg er en ganske privat person og deler ikke mye av planer / drømmer / alt som mannen min og jeg har opplevd etc med de på jobben. Merket det var utrolig rart forrige gang jeg var gravid, alle jeg hilste på som jeg ikke kjente kommenterte magen, folk spurte stadig hvordan det var, om alt var klart, om han bevegde seg mye osv. Jeg skjønner jo godt at det er sånn man sier når det syns så godt, og jeg gjør nok det samme med andre selv. Men utrolig uvant var det! Plutselig går man rundt og fronter den mest personlige ting ever og ALLE kan se det, og prate om det. Utrolig merkelig situasjon!

 

Forresten så tror jeg nok familien din er så glade på deres vegne og sine egne vegna at de ikke kan vente med å spre de gode nyhetene videre. Skjønner det er litt irriterende, men jeg tror ikke de mener noe vondt med det da.

[DenTredje]

Vi gjorde akkurat det sammen, fortalte det i uke 8 etter UL, selv om vi hadde sa for under et år siden. Det var faktisk ganske befriende å si ifra så tidlig syns jeg.

[vilja80]

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Jeg er i utgangspunktet en ganske privat person, og i tillegg har jeg tre aborter bak meg. Så for meg er graviditeten en blandet opplevelse, på den ene siden er jeg kjempeglad for at det ser ut til å gå bra denne gangen, men på den annen side har det vært, og fortsatt er, mye bekymringer og frykt for at det heller ikke skulle gå denne gangen. Og jeg synes det er vanskelig når andre spør og graver om svært private ting og detaljer som for meg også er ganske sårt fordi jeg også har alle skuffelsene og sorgene bak meg. I det lengste har jeg prøvd å skjule magen, men nå synes den godt, og jeg merker at andre forholder seg annerledes til meg.

 

Jeg er jo glad for det som skjer med meg, men jeg ønsker ikke å dele det med alle og enhver! Samtidig skjønner jeg jo at andre bare synes det er hyggelig og at det ikke er vondt ment. Men som gravid blir man på en måte offentlig eiendom, og det har jeg problemer med å takle.

[lillelykkelig ♥ jenten min ♥]

Jeg er helt enig med deg elias30:) Skulle ønske jeg tenkte sånn når jeg var i uke 16. Jeg er nå 31+1 uker, og har boikottet alt av familiebesøk de siste tre ukene. Har rett og slett gått lei av spesielt svigerfamilien. De gnåler og maser om alt som har med babyer å gjøre. Svigermor tror hun er guds gave til gravide, og kan alt! Hun kan plutselig komme med kommentarer som "Det er ikke bra for babyen at du går med for trange klær" ????!!! eller "Å være gravid er ikke en sykdom" Og da har ikke jeg klagd på noe som helst, ettersom jeg har et svært lett svangerskap. Skulle ønske at jeg hadde mot nok i kroppen til å be henne ryke og reise med de "rådene" hun tror jeg trenger. Hun forlanget også å være på venterommet under fødselen fordi hun visste hvordan sønnen hennes kom til å reagere under en fødsel, selvom dette er vårt første barn. Etter det besøket der har vi bestemt oss for at vi ikke kommer til å ringe å fortelle at fødselen er igang engang. Samboeren min har fått klar beskjed om å fortelle familien hans at jeg ikke kommer i besøk fremover, fordi jeg rett og slett ikke orker noe mas. Jeg vil slapp av i fred og ro før fødselen, og jeg HÅPER de tar hintet og roer seg et par hakk.

 

Ellers er jeg drittlei av folk som hele tiden spør om det går bra eller hvordan formen er. Dette kan skje flere dager på rad, av én og samme person. Syns rett og slett det er slitsomt å være gravid, og har ikke litt lyst på flere barn. Føler at jeg er en rugekasse, og at barnet mitt skal bli levert til familiene våre etter fødsel. Det viktigste for alle er at babyen har det bra i min mage, og at de får se henne 5 min etter at hun er kommet. Og de gidder ikke komme på besøk til oss, her forventer de at vi skal komme rett fra sykehuset på rund tur til de alle. GLEMMESAK! Jeg kommer til å låse meg inne, ta ned persiennene og slå av telefonen;) De eneste personene i familien min jeg gidder å snakke med, er min far og lillebror. Det er deilig, for da kan jeg klage til de om andre i familien og de skjønner godt hva jeg mener.

 

Stå på ditt og sett grenser med engang! Jeg setter normalt andre foran meg selv, men jeg føler at jeg har blitt behandlet respektløs og trakket på så mye disse mnd at jeg faktisk skal være egoistisk i barseltiden. Akkurat da driter jeg i om folk ikke blir fornøyd, de får være så sure de bare vil. Så jeg angrer rett og slett på at jeg ikke satt foten ned helt fra begynnelsen av, for GJETT om de kommer til å få seg en sjokk:)

[paper]

Heisann:)

Måtte lese innlegget ditt to ganger, og jeg syns du virker såå reflektert over situasjonen din!

Klart det er din kropp, "din"graviditet og på de fleste områder "dine"måneder fremover. Vi er alle ulike, du er iallefall IKKE hårsår!

 

Jeg, for min del, lar liksom humla suse litt....har hatt så mye plager denne gangen, at jeg dessverre er sykemeldt. Men, for en grunn,altså. Jeg er virkelig mye dårlig med magevondt de fleste av dagene.

 

Det kanskje JEG er li av å forklare er HVORFOR jeg er sykemeldt, for med sønnen min jobbet jeg stolt hele veien..;denne gang ble alt snudd på hodet.

 

Er nå 27u, så skjule magen gjør jeg ikke. Men, å brette opp genser og virkelig strutte foran andre gjør jeg ikke, nei!!!

 

For meg er det to-sidig kan man si. Jeg synes det er greit at folk vet hvorfor jeg ikke kan jobbe og hvorfor jeg "klager"endel her hjemme og kanskje ikke orker ting som kino,turere osv...

På den annen side KAN det bli for mye "mas",ja:)

 

Synes du skal fortsette slik du gjør,jeg. Vær deg selv og kos deg med den voksende magen din. Kanskje, jeg sier kanskje, snur det etterhvert som graviditeten din skrider fremover og du virkelig skjønner at endelig skal DU bli mamma etter iherdige forsøk!!!!

 

Ingenting er liksom helt statisk, vi forandrer oss hver dag.

 

DU ER KJEMPEFLINK som har satt foten litt ned, masse LYKKEKLEMMER til deg:)))

[Bolla med 2 små <3]

Hei Titter innom 2.trimester jeg da, er bare 8 uker i svangerskapet selv.. Leste gjennom innlegget ditt og må bare si at jeg kjenner meg såå igjen fra forrige svangerskap, skulle bare ønske jeg var like lur som deg og skjulte et mer. Særllig på slutten, da var det like før det klikka helt for meg. Folk som så meg i butikken kom med kommentarer som "nå er det på tide å føde vel" og "sikker på at det ikke er fler inni der, du er jo såå stor" osv osv, skal sies at vi bor på bygda da. I siste del av svangerskapet unngikk jeg for det meste å gå ut til slutt, var så dritt lei hehe.

 

Syns du er tøff som tar opp kampen, tror ikke mange er klar over hvordan man opplever å være allemannseie som gravid. Så fint at noen tør å gjøre noe med det U GO GIRL

[elias30]

Hei gode jenter!!

Tusen takk for fine og oppmuntrende ord som kom etter mitt siste innlegg. Skal svare litt mer nå i uka, litt travelt om dagen. Utrolig godt å kjenne at jeg ikke er alene om tankene mine.....

[elias30]

Hei lillelykkelig!! Blir oppgitt på dine vegner når jeg leser hva du må gjennomgå, det er virkelig ikke bare å forene seg med egen kropp i forandring, her må en deale med omgivelsene også.....ikke alltid det er så positivt nei. Så utrolig viktig å sette grenser. Du skal ikke ha svigermor på venterommet ved fødsel, du skal heller ikke informere om når fødsel starter.....jeg mener så sterkt at det er en privatsak å gå i fødsel. Jeg hadde ikke en gang tillatt min egen mor å sitte utenfor, bare så det er sagt, og jeg har et godt forhold til min mor. Gjør akkurat det du må, steng av mobil, bur deg inne og vern om deg selv.....nå er du i fokus og du skal ivareta din egen fysiske og psykiske helse. Det er tid for å sette deg selv først i denne perioden. Lykke til med fødsel og steng av for den verden du ikke vil skal invadere deg akkurat nå, DET ER LOV!!

[elias30]

Til "bolla venter på nr 2<3".

Takk for oppmuntrende tilbakemelding, jeg bare må gjøre noe med det....kjenner at dette er et tema jeg brenner for. Jobber innenfor psykiatri og tar videreutdannelse og vil bruke denne erfaringen i hovedoppgaven min. Jeg mener ikke dette handler om svangerskapsdepresjon som så mangen tenker, dette handler om å få lov til å verne om seg selv og ikke bli allemannseie fordi man har en voksende mage......Min mann mener jeg bør opprette en anonym blogg for oss som føler det invaderende å være gravid......tror det kan hjelpe litt på min frustrasjon:-)

[Bolla med 2 små <3]

Tror heller ikke det har noe med depresjoner å gjøre, nei! Jeg gledet meg masse over svangerskapet men graviditet er ganske privat, man ser jo ikke til vanlig at folk går å tar på magen til ukjente "ikke-gravide", det vil jo hver enkelt synes er ganske frekt vil jeg tro?

Nå som jeg er gravid igjen, har jeg ikke sagt det til så veldig mange, kun de nærmeste, er jo fortsatt tidlig ennå da, men ser at jeg kommer til å vente en god stund til

[paper]

Heisann:)

 

Dette handler da vel ikke om depresjon???

Du har helt sunne betraktninger om din egen situasjon..forresten psyk.spl.selv- sikkert mye du kan ta fatt på utfra egene opplevelser her snuppa!!!

 

STÅ PÅ-LYKKE TIL:))))))

[elias30]

Takk til dere forståelsefulle jenter:-)

 

Hilsen en snart psyk.sykepleier med gravidvettet i god behold:-)

[Tired mama]

Jeg ELSKER å gå gravid!! Kunne faktisk gjort det hele tiden, jeg. Bortsett fra de tre første månedene da, hvor jeg sliter med kvalme og trøtthet.

 

Er nå gravid for tredje gang og bare NYTER det!! Men synes det er litt trist å tenke på at dette kanskje er siste gangen også... :-(

 

Jeg elsker hvordan kroppen min ser ut! Jeg elsker å kunne strutte med magen! Slippe å tenke på å holde inn magen for å prøve å se slank ut! ;-)

 

Jeg er slank ellers, med kun en kul på magen.

 

Jeg elsker tanken på at det er en liten baby inni der. Det er rett og slett magisk! Det finnes ikke noe mer magisk i denne verden enn en graviditet og fødsel!

 

Jeg er så ekstremt glad for at jeg ble født kvinne og får lov til å oppleve det å være gravid og få føde et barn.

 

Hadde det vært lov med surrogatmor i Norge, hadde jeg vurdert og blitt det!!

 

Men det må være lov for deg å bestemme over din egen kropp! Det er din mage, din kropp og ditt liv!! Jeg trenger meg aldri på andre gravide, tar på magen deres etc. Vet nemlig at ikke alle føler det som meg...

[elias30]

Må bare tilføre noe jeg opplevde i dag. Jeg er oppgitt og virkelig på grininga.

Vi er og feirer svigermors bursdag. Min mann har sagt tydelig i fra at vi vil ha oss frabedt kommentering av kropp og skuling på magen. Av den grunn hadde jeg på meg en vid skjorte og kledde med slik at ingen kan se at jeg er gravid i uke 19. Vi har jobbet iherdig og lenge med svigermor om det å ikke ta så av i henhold til barnebarn. Min mann har gjentatte ganger sagt at hun må roe seg ned litt, uten hell skulle det vise seg i dag. I det min mann snakker med svigerfar så sier svigermor; "aner jeg en liten kul under genseren din....har det begynt å vise noe"?? Nei sier jeg og henviser til at jeg ikke har lyst til å snakke om det, hun smiler videre og ser absolutt ikke ut til å skjønne at dette er vanskelig for meg. Jeg går fra situasjonen med tårer i øynene. Delvis fordi hun ikke skjønner, delvis fordi hun tillater seg å si slike ting når min mann ikke får det med seg, delvis fordi hun mener hun har en rett til å kommentere min kropp, delvis fordi hun bare ikke vil forstå at dette er vanskelig for meg. Det som sårer meg mest er respektløsheten for det vi har gitt uttrykk for, nemlig at vi ikke vil ha disse kommentarene. Jeg fikk sagt at jeg ikke liker å snakke om det, men alikevel skal jeg sitte igjen som svarteper med dårlig samvittighet.

Enden på visa stopper ikke her. Da jeg om kvelden ankommer jobb fordi jeg skal på nattevakt sier en kollega til meg; jeg hører du er forkjølet, men hvordan går det egentlig med graviditeten. Jeg svarer at det går bra og at jeg ikke er dårlig lenger. Da jeg sier hvor langt jeg er kommet kommanderer den ene kollegaen min meg; "Reis deg opp, jeg vil seg magen"! Jeg blir så paff at jeg bare sier; " det går jeg faktisk ikke med på"! Hyggelig at dere spør hvordan det går men jeg nekter å la meg beskues og objektiviseres på denne måten. Jeg ble rett rasende. Det ble med ett meget stille. Den ene kollegaen min sa at hun kunne forstå meg fordi hun hadde opplevd noe liknende, den andre (som kommanderte meg opp ) bare fnyste av meg. Hun skjønte ikke problemet. Når sant skal sies så har hun ikke barn, aldri gått gravid, sier aldri noe om seg selv men skal vite alt om alle andre......kanskje litt lik min svigermor.

Uff! Det ble mye syt dette her, men jeg er så såret og føler for å få det ut.....jeg synes ikke jeg blir tatt på alvor når jeg presiesere på en fin måte hvordan jeg vil ha ting og hvordan jeg opplever at andre beskuer min kropp. Jeg nevner det igjen, jeg er overhode ikke utakknemlig for graviditeten, jeg er glad for det som vokser inni meg, men jeg er en privat person som blir innvadert bare fordi jeg er gravid.....synes det er så frekt og ekkelt at andre tar seg den friheten og gjør "som dem vil" med meg......det gjør mer trist!!

[elias30]

dytter på denne!!