Kunne du forlatt barna dine?

[Anonym bruker]

Jeg kjenner til en sak (i familien) hvor mor gir all omsorg for sine to barn til far. Mor vil flytte flere mil fra barna til sin nye kjæreste. Far er selvfølgelig glad for å ha barna på fulltid, barna vil få en fantastisk stemor, men hva tenker egentlig en mor på oppi dette?

 

Barna savner moren sin mye. De vil bare møte henne i sommer og juleferier. Barna er 5 og 7år.

 

Historien kan slutte her...det er jo ikke min sak...MEN....

 

Jeg kunne aldri forlatt barna mine. Jeg hadde aldri reist så langt bor. Mine barn kommer forand en ny mann - uansett! Selv om barnefar er fantastisk, så har barna også godt av å være sammen med sin egen mamma.

Så spørsmålet mitt er; kunne du reist fra barna dine og bosatt deg på en annen kant av landet?

 

[Anonym bruker]

Nei, det er selvfølgelig helt utenkelig. Jeg hadde blitt dødsyk uten barna mine. Orker ikke fullføre tanken en gang! Men som du sier; ikke din (eller min) sak om noen gjør det.

[#Ariadne#]

nei, det kunne jeg aldri gjort.

[<3 Legoland <3]

Kunne aldri forlatt barnet mitt nei !!

[Anonym bruker]

Takk for svar! Trodde nesten jeg var den eneste som føler at dette er svært spesielt!

 

H.I.

[Anonym bruker]

Jeg og min mann diskuterte faktisk dette i går, etter å ha sett sporløs.

 

Vondt å se saker der foreldre adopterer bort barna sine, selv om de ønsker å beholde dem. Noen har jo ikke noe valg, og da synes jeg det er stor å kunne klare å gjør det som er det beste for barna.

 

Men når jeg skal prøve å se for meg denne saken fra mitt eget ståsted blir jeg nesten dårlig. Jeg elsker barna min. Savner dem når arbeidsdagen går mot slutten og de har vært borte fra meg noen timer.

Jeg er veldig takknemelig for at jeg er i en situasjon hvor dette ikke er aktuelt. Men bare det å gå i fra mannen min, og vært nøtt til å være uten barna helger og høytider er en forferdelig tanke.

 

Jeg skulle kjempet hardt før jeg hadde gitt slip på det største og viktigste i mitt liv. barna er virkelig "my pride and joy."

[Anonym bruker]

ALDRI! Tanken på det har ikke engang vært i mitt hode!

[Anonym bruker]

Nei aldri i livet. Kjenner ei som forlot ungene sine hos en alkoholisert far, men hun er og blir et hespetre.

[Anonym bruker]

I denne sammenhengen, NEI!! Jeg hadde blitt dårlig av å ikke få se sønnen min.. Tror jeg hadde fått en dyp depresjon faktisk, bare det å vite at man har valgt en mann fremfor sine egne barn er en kvalmende tanke..uff, får nesten håpe det er noe mer her som du ikke vet om. At hun føler hun ikke klarer å ta vare på de e.l...

[Anonym bruker]

Jeg ble forlatt som barn av moren min. Sliter enda 25 år senere.

 

Jeg kunne aldri tenke meg å forlatte barna mine. Jeg er utenlandsk og egentlig vil helst hjem til mitt eget land, men siden jeg ikke får lov til å ta med barna mine, blir jeg her til de er voksne.

[Anonym bruker]

Kjenner og til et tillfelle der moren tok med seg datteren og flyttet flere mil fra hjemstedet. Sønnen lot hun bli hjemme hos barnefaren.

Skjønner ikke de som har hjerte til det!! Kunne aldri ha forlatt noen av mine barn!

[Anonym bruker]

kunne aldri reist fra ungene mine. bare tanken på det gjør at jeg får vondt i magen. barna mine er en stor del av livet mitt. og de betyr alt for meg.

[Anonym bruker]

Nei.

 

Synes det er like ille når far forlater barna sine.

[Anonym bruker]

Ja, hvis jeg måtte så. Jeg hadde ikke flyttet for hva som helst, men hvis jeg ikke hadde noe valg. For eksempel hvis jeg ikke fant jobb her jeg bor nå, eller hvis jeg ble syk og måtte ha behandling et annet sted.

 

Da hadde jeg heller flyttet uten barna slik at de fikk bo hos barnefar i det miljøet de er vant til. Det hadde vært til det beste for barna. Det hadde vært like vondt for de å være uten barnefar, så hadde ikke vært riktig for meg å ta de med. Barnefar er en fantastisk pappa og jeg hadde aldri fått barn med han hvis jeg ikke visste at han kunne ha de 100% hvis jeg døde eller noe..

 

men nå er vi lykkelige samboere, så tviler på at dette skjer. Men hadde jeg klart det for barnas skyld? Ja, men kun fordi jeg setter de foran meg.

[Anonym bruker]

Nei, det kunne ikke jeg gjort, men det er mange barn med fedrene sine bosatt på en annen kant av landet. Det hever ingen et øyebryn for? Det bør være like vanskelig for en far å forlate barna sine, som for en mor.

 

For ikke å snakke om de mødrene som har bosatt seg på barnefars hjemsted, som flytter seg og barna på tvers av landet ved brudd. (Godt med nye regler).

 

Jeg tror de fleste, både menn og kvinner, ønsker å være i nærheten av sine barn, men det bør ikke oppfattes mer negativt at mor flytter enn at far gjør det. Det er bare vi utenforstående som synes det er verre at en mor kan finne på noe slikt.

[Anonym bruker]

Nei, det kunne jeg ikke- med mindre det var til barnets beste. Bare tanken på å være adskilt fra barnet mitt gjør meg fysisk dårlig og trist.

 

Men jeg kunne heller ikke tatt barnet vekk fra hennes far - han er en fantastisk far, og de er svært knyttet til hverandre-, selv ikke om vi skulle gå fra hverandre. Kunne aldri flyttet langt vekk fra ham, for hennes skyld.

 

Ellers er jeg enig med siste taler- det er da ikke noe bedre at menn reiser langt unna og aldri ser barna sine, enn at mødre gjør det. En sånn mann ville hvertfall jeg styrt langt unna..

[Anonym bruker]

Nei det kunne jeg nok ikke.

 

Men var barna over 10 år og selv ga uttrykk for å ville bo hos far hadde jeg nok hørt på det.........

 

Men innbiller meg at jeg aldri hadde orket å flytte langt bort fra dem. Hadde nok heller blitt en "stalker" å flyttet etter far om han hadde skiftet bosted

 

 

 

[ConsuelaBananaHammock]

Nei det kunne jeg ikke.

Jeg hadde 1 gang i tiden lyst å gå på fengselsskolen i Oslo (bor i bergen), samt at jeg hadde kjæreste i Oslo.

Men fordi jeg ikke ville forlate min sønn for 1 år (skole, kanskje flere år pga praksis i andre fengsel) og BF aldri hadde gått med på at jeg flyttet vekk med sønnen vår så slo jeg den tanken fra meg.

 

[Anonym bruker]

ALDRI, om det så smalt og helvete frøs til is ville jeg forlatt mine barn! Enkelt og greit! Mine barn er mitt alt <3

[Anonym bruker]

Ja, det tror jeg at jeg kunne.. Vet hun ville fått et flott liv sammen med faren, som helt sikkert hadde funnet seg en god stenor til henne!

Selv ville jeg nok ha flyttet utenlands og jobbet.

[Anonym bruker]

Tja. Kunne reist fra dem for en stund. Men ikke for en mann. Også forutsetter det at barnefaren gjør en like god/bedre jobb enn meg selv.. 5 år er litt ungt da. 10 år kanskje

[Anonym bruker]

Kunne aldri forlatt min lille datter til fordel for en mann... ALDRI! Så utrolig trist..

[Anonym bruker]

Nei aldri i verden, men vet om en kvinne som gjorde dette. Ikke godt å si hva som får enkelte mødre til å dra fra barna, men kansje hun føler seg utilstrekkerlig som mor, føler at barnefar er bedre for barna som omsorgsperson. Må være fortvilt situasjon uansett for alle parter. Heldigvis vet jeg bedre enn å dømme de som tar det vanskelige valget, tror ikke det handler om at de velger en mann framfor barna sine, men at de selv føler at de ikke er gode nok mødre for barna sine.

[Anonym bruker]

ALDRI i livet!!!!!

[Anonym bruker]

Signerer her. Jeg skrev at jeg kunne forlatt. Dog ikke for en mann. Men av andre årsaker hvis det var noe spesielt. jobb etc.

 

Det kommer ikke til å skje. Men noe av grunnen til at jeg kunne gjort det tror jeg, er følelsen av at jeg ikke alltid strekker til fofr barna mine. JEg elsker dem likevel. Men andre gjør kanskje en like god jobb?

 

JEg vet ikke. På samme tid da mener jeg jo at de færreste gjør like mye bra, god oppdragelse osv som meg. Men det er det at jeg kjenner på tiden, ønsket om jobben osv