Jeg har en spiseforstyrrelse, og har panikk nå..

[Anonym bruker]

Jeg vil ikke være psykisk syk!! Jeg, som i flere år har hørt om psykiske sykdommer, men aldri lest mye om det, fordi jeg aldri trodde jeg kom til å bli rammet av det selv.. Jeg lider av det man kaller tvangsspising!! Jeg har i noen mnd nå, tittet såvidt innom hjernen min, kaanskje lurt litt på om jeg er psykisk syk, men har alltid fjernet tankene, for dette er jo ikke noe som kommer til å ramme meg.. Men nå sitter jeg her, med en spiseforstyrrelse.. Jeg vil ikke gå til verken fastlege eller psykolog, dette er ikke noe jeg vil at noen skal vite om! Jeg vil takle sykdommen selv, og jeg vil overvinne dette. Jeg MÅ det også, dersom jeg vil ned i vekt.

Halve dagen min består av mat, jeg må alltid kose meg med noe mat, og jeg må alltid spise til jeg er overmett. Når jeg da har fått bort den verste metthetsfølelsen, og kjenner at det ikke er stappfult, så fyller jeg på igjen. Jeg er ALDRI sulten på dagen lenger.. Jeg spiser og spiser og spiser.. Når jeg vet at jeg skal være hjemme alene noen kvelder, så sitter jeg å planlegger matorgier.. Planlegger hva jeg skal spise, og hvor mye... Herregud, jeg vil ikke dette!! Jeg er student, alenemor, og jeg kan ikke begynne å bruke penger på psykolog osv.. Jeg VIL ikke gå til psykolog!!! Kan jeg på noen slags mulig måte klare å ordne dette selv?? Det må det da være? Jeg kan ikke si noe til familie eller venner, jeg er så utrolig flau over meg selv.. Skjønner ikke hvor det gikk galt jeg Herregud, hva skal jeg gjøre??

[Anonym bruker]

Det er mulig å løse dette selv, men det er en tung prosess. Først og fremst må du ta deg en tur til legen og sjekke verdier og alt relevant for å utelukke at det er noe fysisk, som det er godt mulig at det kan være.

Så må du ta i et tak, lese deg opp, sette opp planer og lister, finne ut noe som kan distrahere deg til denne trangen og kanskje gjøre mer av noe annet som gir deg glede. Endre vanene dine, ikke bare i forhold til måltider, men også hvordan du gjør det på annet vis, og prøv å tenke positivt og om du faller tilbake en dag eller to, så ikke la deg stresse, men ta et steg tilbake og prøv igjen.

 

Anbefaler deg dog å få hjelp av noen. Støttegruppe, f.eks? Men sjekk først at det ikke er noe fysisk.

 

Masse klemmer fra psykologstudenten

[Anonym bruker]

Hei!

Har selv slitt med spiseforstyrrelse, men det er noen år tilbake siden.

Kjenner absolutt igjen tanke gangen i det du sitter og skriver. Men du har kommet et skritt nermere å bli "frisk", altså så sier du selv at du kanskje har et problem. Og å si at man er syk var min "break trough" i allefall. Jeg gikk til psykolog i et år etterpå, men vet ikke helt om det gjorde susen for meg. Jeg måtte begynne å jobbe mer med meg selv, akseptere den jeg er og hvordan jeg ser ut. Få venner som man bygger selvtillit av, ikke motsatt. Dette handler nåkk litt om selvfølelse. Hvordan du føler om deg selv, og dette er noe du kan kontrollere med å finne mat som løysning. For meg var det å telle kalorier, sortere maten, alt måtte være en orden. For deg er det kanskje litt motsatt?

 

Jeg vil anbefale å prate med noen du stoler 110% på! Kanskje er ikke moren din den beste å prate om dette, men kanskje noen som vet akkurat hvordan DU har det, og hva du gjennomgår. Noen med lignende historie.

 

Du må bare stå på! Husk at hjernen aldri klarer å forstå ordene ikke, nei, kanskje, prøve.

Hvis du sier til deg selv at du ikke skal spise så mye i dag, ja da vil hjernen bare registrere :spise mer mat i dag. Om du skjønner. Du må kanskje begynne å tenke i nye baner?

Lykke til:)

[Anonym bruker]

Hei, og takk for svar.

 

Jeg tørr rett og slett ikke gå til legen. Jeg vet at verdiene mine garantert er negative, jeg har en BMI på 44, så jeg er ikke i form. Jeg tørr ikke å gå til lege og få vite alt som er galt med meg. Da kommer jeg til å få fullstendig panikk, det vet jeg.. Off, dette er så grusomt.. Jeg er så forvirret nå at jeg ikke helt vet hva jeg skal skrive faktisk..

 

HI