viktig å ha et smart barn?

[Anonym bruker]

Er det viktig for dere at barna deres blir smarte?

 

Jeg synes det er viktig. Vi har en pike på 10 mnd. som skjønenr utrolig mye. Jeg leser bøker til henne og lærer henne ting gjennom bøker og i dagliglivet. Jeg synes det er viktig å begynne tidlig. Har selv vært en bokorm og skolelys og håper hun også blir det:)

[Anonym bruker]

Jeg prøver iallfall å gi ungen et best mulig utgangspunkt

[Anonym bruker]

jepp viktig:)

[Anonym bruker]

Jeg syns det er viktig tilrettelegge slik at kunnskap er lett tilgjengelig for barnet. Men om barnet viser seg å ikke tilegne seg kunnskap særlig lett, så er det ingen krise.

 

Selv er jeg "skolelys", mens mannen er mer praktisk anlagt, begge deler er like viktig i samfunnet:)

[2 små og en undulat]

Jeg bryr meg ikke om at barna mine blir smarte, som i at de vil ha en høy målbar intelligens. Likevel håper jeg at de blir oppegående og selvstendige som kan litt om mye. Men jeg prøver å oppmuntre til interesse for bøker siden jeg alltid har sett veldig stor pris på lesing.

Mest av alt oppmuntrer jeg dem til å vise respekt, være omsorgsfulle og ha det morsomt. Det spiller ingen rolle for meg hvilket yrke de velger så lenge de har det bra.

[Anonym bruker]

Jeg er som deg, både skoleflink og glup. Har lang utdanning, god eksamen og god jobb.

Jeg har to flinke barn, og et barn som ikke greier å henge med. Hun har alltid vært svak, og nå har hun ekstra undervisning i de fleste fag. Vi har jobbet mye med henne hjemme, sikkert mer enn med de andre.

Årsaken til hvorfor hun er som hun er, er oss ukjent. Det er faktisk bare at hun ikke er akademisk flink, hun har lav iq, uten at vi har fått et tall. Hun er ikke lat, hun prøver hardt, men hun har bare ikke disse evnene.

Men hun er snill og god, hun har gode venner, og hun er et vidunderlig vesen, og det har hun alltid vært.

Hun er klar over det selv, da hun presterer mye dårligere enn sine søsken, og hun vet også at hun ikke lever opp til de akademiske forventningene som egentlig hvile på alle barna og ungdommene i slekta, da begge våres familier vektlegger utdanning. Det er trist, men det er nok vondest for henne. Men virker som hun aksepterer det.

 

Ja det er viktig å være flink på den måten at livet ditt nok blir lettere både rent praktisk og faktisk fordi du forstår det som skjer rundt deg. Det åpner flere dører for deg, med tanke på utdanning og jobb.

Ja. det er viktig på den måten, men i det store og det hele er det mer viktig at barna er lykkelige. At de er snille og greie og at de har det godt, og får utnyttet sitt potensiale, at de får best mulig grunnlag med seg til å takle voksenlivet.

 

Ja det er viktig for barnet, men det er ikke viktig i forhold til å føle verken kjærlighet eller stolthet over barnet sitt. Jeg elsker alle mine barn like høyt, og jeg er like stolt av dem alle sammen.

[Gjest]

Det er viktig for meg at barna er smarte nok til å fungere i samfunnet.

 

Selvsagt er det koselig om de blir like glade i boklig lærdom som meg selv, men det er ikke så viktig.

[Gjest Morn du]

LIKER dette innlegget!!

[Anonym bruker]

Nei, jeg synes egentlig ikke det er så viktig. Jeg vil mye heller ha barn som tar samfunnsansvar og som tar seg av vennene sine enn som er smarte og stort sett meler sin egen kake. Jeg synes også akademiske evner er sterkt overvurdert i dagens samfunn. Vi trenger noen som er akademisk sterke, ganske mange som er middelmådige og så trenger vi en god del mennesker til oppgver som krever lite av akademiske evner, men som kansje krever mer av fysikk, empati ol.

 

Både mannen og jeg har gode akademiske evner. Dette er likevel ikke veldig viktig for oss. Vi har andre egenskaper som er viktigere.

[Anonym bruker]

Jeg tror de fleste håper å overføre sine egne gode sider til barna sine. Hvis foreldrene selv har vært skoleflinke så ønsker man gjerne det samme for barna sine. Men selvfølgelig er det ikke det som er det viktigste. Jeg håper barne mine blir lykkelige og glade fremfor alt.

[Anonym bruker]

Jeg ønsker lykke for barna mine først og fremst.

Om barna trenger å være smarte for å oppleve det som gjør dem lykkelige, så håper jeg de blir smarte.

 

Jeg tror riktignok at de aller, aller fleste friske barn er smarte NOK til å få levd ut sitt potensiale. Så dette med intelligens står langt bak i rekken over ting jeg tenker på/bekymrer meg for:)

 

Jeg tror ikke jeg selv er Mensa-materiale akkurat, men jeg er intelligent nok til å ha klart å oppnå det jeg har ønsket meg så langt i livet:)

[Anonym bruker]

00:00

Datteren din høres ut akkurat som meg. Jeg fikk ekstraundervisning i matte og norsk på barneskolen, var også dårlig i praktiske fag som heimkunnskap og sløyd. (Ja vi hadde det)

Hadde også en talefeil og gikk til logoped, men ellers ikke noe feil. Jeg var ganske skoleflink mtp at jeg fulgte med i timene, gjorde lekser. (sikkert mye mer enn andre barn) - Ellers var jeg ganske flink i sport. Hadde mange venner og hobbyer.

 

Grudde meg skikkelig til ungdomskolen og karakterer, for jeg viste jeg kom til å få dårlige karakterer. Og i 7. fikk jeg en NG og resten G-, mistenker at lærerene ga meg G- mest pga innsatsvilje og at de likte meg.

 

Ellers gikk jeg ut ungdomskolen med kun M ... På videregående fikk jeg faktisk 6 i matte.

 

MYE av dette er fordi foreldrene mine ALLTID lærte meg at man klarer alt bare man vil, og bygde opp under selvtilliten min. Samtidig som de sa: Så lenge man gjør det beste man kan, er det MER enn bra nok for oss og vi er stolte av deg. Jeg har høyskole utdannelse og bra jobb i staten. Og er faktisk mer stolt av megselv, enn andre med bedre jobber. For utg. pkt var veldig dårlig....